Kommentar

Man hører ofte at «språk er makt,» og bare de massivt uvitende nekter for at herredømme over andre kan vokse ut av taleres stemmebånd og strupehoder like vel som av geværpipene; flere av historiens store oratorer er eksempler gode nok. Hver gang noe sies eller skrives offentlig, er det imidlertid ikke bare tilhørerne eller leserne som påvirkes. Personen bak ordene blottstiller seg selv og sine egne evner, gir mottakerne tilgang til informasjon og innsikter som ikke nødvendigvis alltid er like flatterende. Uttrykket «if you had kept your quiet, I would have taken you for a philosopher» beskriver en slik situasjon der stillhet etter alt å dømme hadde vært å foretrekke hva talerens offentlige omdømme angår. På norsk sier vi noe slikt som «å åpne munnen og fjerne all tvil» om samme; formuleringen refererer seg til mistanken om at taleren er idiot.

Andre ganger er den toveis informasjonen mer subtilt innvevd i budskapet, dels i temavalg, dels i bruken av bestemte ord. På slikt finnes utallige eksempler, og dette er en anledning god som noen til å lette på trykket og si min mening om formuleringer jeg oppfatter som i beste fall misvisende. Skjønt misvisende og misvisende; i stor grad tror jeg det dreier seg om bevisst ordvalg og fraser som er ment å skulle oppnå et bestemt mål, men der folk unnlater å arrestere de språklige misdederne ut fra en «det gjøkke så farlig»-holdning.

Typisk i så måte er uttrykket «kriminelt belastede,» for hvem er det man har i tankene når dette sies eller skrives? Jo, skurkene selv, altså de kriminelle, ikke deres ofre. Men hvem er det som belaster, og hvem belastes eller er den belastede?

For meg er det åpenbart at vi her har å gjøre med politisk motivert omskriving av virkeligheten til fordel for de såkalt svake. Jeg gjentar: Skurkene belaster, de er en belastning eller belastende, de skaper besvær for medmenneskene i omgivelsene. Likevel skrives og sies det rund baut at den eller den skurken er «kriminelt belastet.» Hvorfor formulerer man seg slik?

Ordvalget illustrerer «ta de svakes parti»-mentaliteten som har gjennomsyret samfunnstenkningen etter krigen, men med følgende besynderlige twist: ikke forbryternes ofre er svake og derved støtteverdige, men forbryterne selv. Vi står overfor enda en manifestasjon av opp-ned snuingen av verdier og vurderinger i det nye bakvendtland-samfunnet: de dårlige er egentlig de bra, heltene er blitt anti-helter, bak tilsynelatende gode motiver finnes alltid noe ondskapsfullt. Det er som i moderne svensk krim der skurken alltid er en samfunnstopp som «hatar kvinnor,» utlendinger, homser eller lignende. Hvorfor det er blitt slik, vet jeg ikke og skal ikke spekulere i her og nå, men å kalle tendensen suicidal på samfunnsnivå er hverken paranoid eller overdrevent.

Hvem som er offer og hvem ikke ligger sentralt i problematikken også hva underlig adferd utenom det klart kriminelle angår. Et av de seneste eksemplene er holdningen til dem som rekrutteres fra Europa til hellig krig, jihadisme, i Midt-Østen, ganske særlig til IS’ erobringskrig i Syria og Irak. Unge konverterte herrer forlater sitt tidligere liv til fordel for dreping i det nye kalifatets regi, mens unge damer – enn så lenge ingen etnisk norske blant disse det jeg vet – tilbyr andre typer tjenester til religionens utbredelse og profetens formodentlige glede og ære; begge grupper omtales tidt som ofre for radikalisering, rekruttering og hjernevask. Jeg vil ikke utelukke at offerterminologien i noen tilfeller kan være berettiget, men stort sett skyter den langt over mål: De som slutter seg til IS med det ene eller andre formål, har selv et ansvar. De skaper ofre blant dem som utsettes for jihadistisk terror, de er ikke selv ofrene.

Men dette er ikke ment å være enda en tirade om naivitet overfor islamistiske erobringsforsøk i og utenfor de muslimske kjerneområdene, så la oss vende tilbake til norske forhold og forsøkene på å vende skyldspørsmål og årsaksammenhenger opp ned hos oss. Vi finner samme tendens i synet på sykdommer, i særdeleshet hva gjelder selvskading av det ene eller andre slaget.

Bruker man droger, inklusive tobakk og dét alltid slagferdige Jens Bjørneboe i sin tid omtalte som «et enkelt narkotikum av fettrekken,» altså drikkbar alkohol, så inntar man stoffet frivillig, i alle fall i den første fasen av misbruket. Senere inntrer sekundæreffekter som kan medføre ulike grader av fysisk avhengighet, om enn typisk mindre uttalt enn man gjerne vil ha det til, men like forbasket er hovedkomponenten i avhengigheten et selvstyrt inntak av noe farlig, av noe som man kunne avstått fra dersom viljen hadde vært til stede. Å fornekte dette, å late som om russykdom er kastet over en uten at man selv kan påvirke det, er uærlig.

Det samme gjelder i enda større grad sykdom eller «sykdom» der selvskadingen ikke er til å overse, som der man sulter seg syk eller skjærer seg i huden. Visst er dette tegn på at ikke alt er som det skal være, helt utvilsomt, men igjen: Er ikke dette handlinger som personen kunne avstått fra? Svaret må i min verden bli ja, de gjør seg selv til offer, de befinner seg med andre ord milevidt unna sykdomssituasjoner der individet rammes uten egenmulighet for å komme unna. Rett nok er dette mennesker som for manges vedkommende har en vanskelig bakgrunn på den ene eller andre måten, men man gjør dem mindre, tråkker på dem ved å late som om de ikke selv kunne unnlatt å skape sykdommen.

Alle de ovenstående eksemplene er ledd i en større realitetsforskyvning i synet på menneskene, på deres ansvar og herredømme over egne liv. Man fratar individene råderetten over egen skjebne også der de faktisk besitter den, gjør dem til objekter i stedet for subjekter i egen tilværelse. Slik blir de klienter av samfunnet og staten, de stakkarsliggjøres på en måte som gjør dem lettere å hanskes med, gjør dem medgjørlige og mer villige til å underordne seg. Få ting tenner meg mer på alle de plugger jeg har.

Stolthet og verdighet skal holdes opp mot føyelighet og underdanighet; hos oss under det statsautoriserte samfunnssyn der alle er avhengige av støtte ovenfra. Noen av mine venner kaller slikt for fløyelskommunisme, og uttrykket er ikke malplassert. De beste kontrollremmene er de som ikke føles av den fastbundne, de som er en selvsagt del av allmenndannelsen og selve forståelsesparadigmet, noe det ikke stilles spørsmål ved. Alle som står utenfor tolkningsrammen, derimot, vet hvor ensomt det er der, kjenner frustrasjonen over å være fremmedgjort samtidig som innsikten om de andres og manges manglende innsikt plager som en kronisk verk. De utenfor flokken, vi utenfor, smertes av de lydige tamdyrenes uforstand.

Man kan ikke fjerne skyld og ansvar fra virkeligheten ved å ta bort eller endre ordene som beskriver fenomenene. Heller ikke er man skyldfri bare fordi man er elendig; elendigheten kan være selvpåført så vel som resultatet av andres handlinger. For frie mennesker gjelder at de må ta og tar ansvar for eget liv, og dette innebærer også å avstå fra slikt som skader en selv og andre. Man kan ikke skjule dette med et klede av kollektivisme rundt enkeltmenneskenes valg og handlinger, da fratar man dem deres verdighet som borgere og «captains of their own destiny

Jeg protesterer mot slik utvanning av enkeltmenneskers ansvar. Den later som om den frigjør oss fra skyld, men i virkeligheten berøver den oss verdighet. Det er et dårlig bytte, reflekterende en klam omsorg innebærende tapt eksistensiell frihet. Enda verre: det er uærlig.

Les også

Hat og fobier -
Gammel lede -
Propaganda og pedagogikk -
Vintervende -

Les også