Da den engelske filosofen Roger Scruton holdt foredrag i regi av Document i Oslo for fire år siden, streifet både han og enkelte av spørsmålsstillerne temaet islam som trussel. Men en bemerkning fra Scruton om hvor dekadent dagens islam er, satte en også på litt andre tanker.

Samtiden er kompleks, og må forstås i sin kompleksitet. Islam må på den ene siden håndteres som en trussel, men det kulturelle forfallet i islam påkaller på den annen side medynk – sågar en forpliktelse til å hjelpe.

Det Pascal Bruckner kaller «Botferdighetens tyranni» – hvordan Vesten inntil det overdrevne, altså selvutslettende, skammer seg over fortiden – er kombinert med en vestlig gentleman-kultur hvor man ikke skryter av egne bedrifter, til hinder for selvtillit på den vestlige kulturens vegne, og dermed også for en (i mangel av et bedre ord) misjonerende holdning til islam.

ANNONSE

Paradoksalt nok er det intellektuelle med islamsk bakgrunn som er de ivrigste pådriverne for dette. De leser da også sin egen sivilisasjons svakheter med langt skarpere blikk enn vårt eget.

Zafer Senocak er en av de mange i Tyskland med tyrkisk bakgrunn. Som forfatter, filolog og oversetter har han et spesielt godt utgangspunkt for denne øvelsen.

ZaferSenocak-04-2008

I en nylig artikkel i Die Welt setter Senocak gang på gang fingeren på islams dekadanse. Filleristingen skjer i en av Tysklands viktigste aviser (kunne den ha stått i en norsk?), men fremstår likevel nesten som brutal, og han sparer heller ikke sitt opphavsland:

Det finnes ingen internasjonalt patenterte farmasøytiske produkter som er utviklet i Tyrkia, kunne vi nylig lese i en tyrkisk dagsavis. Og Tyrkia er et av de muslimske landene som er mest utviklet vitenskapelig og teknologisk.

Verdens muslimer produserer ingen legemidler. De sprer sykdommer som radikal salafisme. Det er kroniske, uhelbredelige sykdommer.

Senocak identifiserer noen årsaker til tingenes tilstand:

Den islamske psykens uhelbredelighet har nær sammenheng med tapet av de kreative krefter i den islamske kultur. Muslimer befinner seg i en verden av forskjellige former for avhengighet. Kvinnene er avhengige av menn, de yngre avhengige av de eldre, og den samlede islamske verden er avhengig av den øvrige, overlegne verden.

[M]uslimene oppfatter disse avhengighetene som underordning, kjenner seg alltid på defensiven og føler at de mister kontrollen.

Uhelbredeligheten er en følge av den permanente underlegenheten overfor en på alle områder overlegen fremmed kultur. Sykdommen forhindrer enhver form for forsoning. Den har også sine årsaker i en manglende kjennskap til egen kultur. For å holde oss til det medisinske – legekunsten fra den islamske kulturens blomstringstid er i dag for det meste glemt.

Virkningene er knusende:

Enhver sivilisasjon vil før eller senere måles etter hvordan den forholder seg til sine omgivelser. Omgivelsene er det som gir oss beskyttelse og trygghet. Innen islam er menneskers forhold til omgivelsene ødelagt. De finner hverken kraft eller inspirasjon i dem. Omgivelsene tjener snarere som søppelfylling, områder for planløs bebyggelse, og økologisk tvilsomt landbruk. Sammenbruddet i de islamske metropolers bymiljø skaper redselsfulle levevilkår.

Den åndelige fordervelsen er likevel verre enn det urbane forfallet:

Der ydmykelse hersker, finnes ingen ydmykhet. Den islamske kultur har mistet sin ydmykhet, ettersom den er utsatt for en permanent ydmykelse.

Veien er kort til å gi Vesten skylden for all elendigheten, selv i et forholdsvis vellykket islamsk samfunn som Tyrkia:

I den samme avisen som meddelte at det hittil ikke er utviklet ett eneste medisinsk preparat i Tyrkia, står det også at mer en 10.000 personer i løpet av de siste tre årene har sluttet seg til terrororganisasjonen IS. For meg er disse to meldingene to sider av samme sak. Den tyrkiske regjeringen, sågar NATO-medlem, har pådratt seg mistanker om å gi – i det minste logistisk – støtte til IS.

Tyrkerne har i noen grad grunn til å være stolte over et sekulært system, som har skapt relativ stabilitet i en urolig region. Men allikevel lengter mange etter et muslimsk samfunn, sender barna til religiøse skoler, og ser – uten å løfte en finger – hvilke avskyelige forbrytelser som blir begått i deres tros navn.

Det er også ikke så rent få i Tyrkia som tror at Vesten står bak alle Midtøstens ulykker. Bøker om første verdenskrig og imperialismens tidsalder har høykonjunktur, som om annen verdenskrig slett ikke har funnet sted.

Fenomenet er slett ikke begrenset til Midtøsten, men slår også rot i Vesten på grunn av migrasjonen:

De tyrkiske intellektuelles motstandskraft mot islamismen vil kanskje beskytte den tyrkiske republikken fra å ende som en islamsk stat, men de vil ikke løse ett eneste problem i den islamske verden.

For muslimer fra Marokko til Malaysia, og den stadig voksende diasporaen av migranter, er i sin sykdom immune mot en intellektuell diskurs, som kunne ha bidratt til en kritisk vurdering av deres egen situasjon. Den islamske verden har sunket ned i et skremmebilde av sin egen sivilisasjons kulturelle, moralske og sosiale nedtur, som ikke kan vise noen vei videre.

Før eller senere må folk i Vesten gripe fatt i dette, konkluderer artikkelforfatteren:

Lettvinte og billige koran- og imamskoler, uten den faglige tyngden man kan forvente av et teologisk fakultet, har for lengst blitt dominerende hva lære og praksis angår i den islamske verden.

Nettopp i diasporaen, der mangel på utdannelse går i arv fra generasjon til generasjon, sprer en slik ”billig-islam” seg med rasende fart.

Før eller senere, med større eller mindre tap, vil den frihetlige verden måtte reagere mot den islamske verdenens sivilisasjonssammenbrudd, på samme måte som USA i 1941 reagerte mot Nazi-Tyskland.

Hittil har vi ikke vært flinke nok. Hvis vi mener alvor, må vi også gjøre noen ukomfortable valg:

Kan det ikke, hinsides krigshandlinger, også finnes et livsbejaende språk? Når unge demokratier som Tunis angripes, trenger vi et svar som kan gi landets sivilsamfunn ryggdekning. Og ikke bare der.

Opplever dissidenter, som går inn for åpne samfunn i den islamske verden tilstrekkelig solidaritet? Er et land som Saudi-Arabia virkelig en alliert i kamp mot islamsk ekstremisme? Hvorfor klarer vi ikke å gi vårt verdifellesskap et ansikt som ikke trenger å gjemme seg for slike spørsmål?

Senocak roper på hjelp. Hvem tror at noen kommer ham til unnsetning? Mon tro om han ikke overvurderer Vestens evne til å hevde sine egne verdier?

 

Die Welt

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629

Kommentarer er stengt.