Nytt

«Moskeene er våre kaserner», lød en strofe i et jihad-forherligende dikt som for mindre enn tjue år siden brakte Tyrkias nåværende president Erdogan i fengsel. Siden den tid har mange prominente islam­kritikere gitt ham rett.

At det foregår ideologisk propaganda, samfunns­fiendtlig agitasjon samt oppildning til hat og vold i visse moskeer i Vesten, er etterhvert en allment akseptert sannhet. Det finnes for mange eksempler på personer som er blitt radikalisert i moské-miljøer til at det kan benektes.

Men hva skjer i de moskeene som ikke befinner seg i sikkerhets­myndig­hetenes søkelys?

Den arabisktalende tyske journalisten Constantin Schreiber (f. 1979) var slett ikke på ekstremist­jakt da han for omtrent ett år siden ville finne svar på det spørsmålet. Det hele begynte uten at det var planlagt: I egenskap av utsendt fjernsyns­reporter befant han seg den 26. april 2016 i ahmadiya-moskeen i Wilmersdorf, Berlin, hvor han hadde til hensikt å innhente noen uttalelser om inter­religiøs dialog.

Prekenen var det ikke noe bemerkelses­verdig ved, men Schreiber ble forbløffet over å finne materiale forfattet av en Holocaust-fornekter i moskeen. Teksten forkynte at det vestlige demokratiet er en sykdom, at alle lover kommer fra Gud, og at kalifatet er løsningen – eventuelt etter en islamsk revolusjon. Journalisten møtte også en verbalt nokså aggressiv besøkende i den samme moskeen.

I flere måneder gikk Schreiber derfor undercover for selv å høre hva som blir sagt i tretten forskjellige moskeer i Tyskland – i Berlin, i Hamburg, i Leipzig og andre byer. Utvalget var delvis tilfeldig, men noen av dem ble valgt fordi de ble frekventert av muslimske bekjente.

 


Utsnitt av omslagsbildet til «Inside Islam» av Constantin Schreiber.

 

Resultatene av undersøkelsene var alarmerende nok til at Schreiber har skrevet en oppsiktsvekkende bok om dem: Inside Islam: Was in Deutschlands Moscheen gepredigt wird utkom på forlaget Econ den 28. mars, og i forbindelse med utgivelsen er det blitt offentliggjort utdrag av boken. Forfatteren er også blitt intervjuet i flere tyske medier, herunder Die Welt, Stern og Rheinische Post. Schreiber har dessuten omtalt sitt eget arbeid i en artikkel i Die Zeit. Danske Ekstrabladet har gjengitt noe av det de tyske mediene har skrevet om utgivelsen.

Bildet forfatteren tegner, er nedslående. Det generelle inntrykket som gis, er av en intolerant parallell­verden som nærmest dyrker sin rolle som fremmed­element i Vesten. Schreiber forteller for eksempel om en imam i Potsdam som stod i islamistiske gevanter og preket at man ikke skulle være venner med andre enn rettskafne trosbrødre, og ellers arbeide for å utbre islam.

Forfatteren kaller denne innstillingen for «bisarr», men den ser snarere ut til å være en nedslående normalitet. Til Stern sier Schreiber at han ikke har hørt en eneste preken som han i det minste syntes var OK. Nesten alle var konservative og fiendtlige til en integrering man utlegger som en trussel mot den rene lære. Det dreier seg nesten alltid om «oss og dem», sier han. De andre er i dette tilfelle vantro tyskere.

Både arabiske og tyrkiske moskeer ble besøkt, og Schreiber fant at de tyrkiske var mest politiske. Disse stod alle i forbindelse med den tyrkiske organisasjonen Ditib, og forkynte støtte til Erdogan.

Schreiber ble forskrekket over to prekener som gikk åpenlyst ut mot jesidier, armenere og jøder. Det ble han også av en imam som forkynte at man ikke kan være demokrat og shia-muslim samtidig. Ei heller kan man være sekulær muslim, og humanister kan ikke være venner av profetens familie.

Andre eksempler er mindre aggressive, men viser ikke desto mindre hvordan moské-gjengere lever utenfor samfunnet. Ved en anledning ble Schreiber spurt om hvorfor mange tyske kvinner har kort hår. Var de kanskje syke?

Schreibers funn er så ubehagelige at mediene har sett seg nødt til å tone dem ned. Forfatteren er blitt kritisert for at hans utvalg av de mer enn 2500 moskeene i Tyskland ikke er representativt, samt at tingene han har hørt, har rom for tolkning. Og har vi nå ikke engang religionsfrihet?

Jeg har bevisst unngått salafist-moskeer, svarer forfatteren, som i tiden etter under­søkelsene i forbindelse med boken har oppsøkt enda flere moskeer – om mulig også for å finne gode nyheter. «Jeg vil så gjerne finne ett positivt eksempel», sier Schreiber. Hva som helst som viser at det finnes broer til livet i Tyskland. «Hittil har jeg ikke funnet noe», konstaterer han.

Den som er opptatt av at samfunnet ikke skal oppløses enda mer, kan derimot konstatere at det ikke bør bli flere moskeer i Europa. De bidrar i altfor stor grad til at muslimer enten blir fiender eller fremmedelementer i vår midte. Geert Wilders spissformulerer når han sier at alle moskeene bør stenges, men han er definitivt inne på noe.

 

Die Welt – Stern – Rheinische Post – Die Zeit – Huffington Post – Kurier – Ekstrabladet