Masterbesvarelsen til Kjerkol og Linset er bare et symptom på universitetenes forfall. Når man leser den elokvente svadaen som besvarelsen er breddfull av, skjønner man hva universitetene driver med, og det er virkelig ikke til å tro.

Over det ganske land har journalister, universitetsansatte og advokater konkurrert i å finne flest mulig kopierte tekstbiter i det lappeteppet som går under tittelen «Ledelse i en digitalisert hjemmetjeneste» av Kjerkol og Linset, Nord Universitet, 2021.

Det er nå så at Kjerkol og Linset har kopiert i vilden sky, med eller uten referanser. Det er verre hva de har funnet det verdt å kopiere. Her viser de en utsøkt sans for språklige vendinger hvor de mest alminnelige selvfølgeligheter blir til ugjennomtrengelig tåkeprat.

Feil begrepsbruk

Denne 121 sider lange rapporten er ikke, som det sies på forsiden, en «Masteroppgave». Den er en «Masteroppgavebesvarelse», eventuelt en «Masterbesvarelse». Kan ikke universitetene skille mellom oppgave og besvarelse?

Fagbenevnelsen «Kunnskapsledelse» kan bety nesten hva som helst. En lærer er vel en kunnskapsleder? Eller en bibliotekar? Ordet er en upresis oversettelse av «Knowledge management». På norsk kan management bety både ledelse og forvaltning, og det innebærer at lederne ikke bare leder, de forvalter noe. Det norske faget burde hete «Kunnskapsforvaltning».

Det å lage et kurs i velferdsteknologi for hjemmesykepleien er kunnskapsforvaltning. Det å bestemme når og hvor kurset skal holdes og hvem som skal få delta, er ledelse. Det kan muligens kalles kunnskapsledelse, men et bedre ord er «kompetanseledelse», fordi ledere alltid skal sørge for at de ansattes kompetanse er relevant. Så en leder er alltid en «kunnskapsleder».

Epokegjørende erkjennelser

Hvilke epokegjørende nye erkjennelser er det så Kjerkol og Linset har gjort?

1) At «bruk av velferdsteknologi krever en årvåken lederrolle. Når var ledere ansett for ikke å være årvåkne? Og hvorfor kreves det en lederrolle? Er det ikke en årvaken leder som kreves?

2) At «hjemmetjenesten ved økt bruk av teknologi, i større grad skapes i et asynkront fellesskap. Er hjemmetjenesten noe som skapes? Er ikke den noe som utføres? Hva menes med asynkront fellesskap? Det å være synkron med noen betyr at man samhandler i tid. Når et behov hos et pleietrengende menneske blir dekket umiddelbart av en pleier, har vi et synkront fellesskap. Jo mer den pleietrengende må vente, desto mer asynkront blir «fellesskapet», og når det er mest asynkront, har vi den totale ensomhet.

Med økt bruk av teknologi kan den asynkrone situasjonen for de pleietrengende som bor hjemme, bli mindre asynkron. Trygghetsalarm er et godt eksempel på det, for man venter i kortere tid på hjelp, mens elbiler som forsinkes pga. snøvær og ekstra lading gjør hjemmetjenesten mer asynkron. Og det kan da vel ikke skape mer hjemmetjeneste å være mer asynkron?

3) At «våre funn viser at tjenesten utvikles og endres». Trengte dere å intervjue fire avdelingsledere for å slå fast dette?

4) At «tjenesten, ved bruk av velferdsteknologi i større grad må forstås som et økosystem». Et økosystem er ifølge Store norske leksikon «alle de levende organismene som finnes på et sted og miljøet de lever i». Vi får håpe at også de pleietrengende allerede anser seg som levende organismer. Hvorfor velferdsteknologien deres gjør de pleietrengende og miljøet deres til en «større grad» av økosystem, er uvisst.

Svulstig svada

«Brede samhandlingsflater» er en svulstig metafor, som betyr at man må samarbeide med alle de involverte. Mer egnet til å få leseren ut av balanse er formuleringen «fellesskap utenfor felles tid og rom». Mens «samskaping» er nytale om samarbeid for å utvikle tjenestene til noe bedre.

Der er mange lengre formuleringer som:

«Tråden tilbake til vår problemstilling og våre forskningsspørsmål beholdt vi og sjekket jevnlig ut om relevansen ble opprettholdt underveis i prosessen med å utvikle studiens epistemologi.»

Først får man bemerke at det var da godt at de beholdt tråden til problemstillingen og spørsmålene deres, siden problemstillingen er oppgaven som skal besvares, og forskningsspørsmålene er de spørsmål som ble stilt til «informantene» i utgangspunktet. Setningen sier bare at de «holdt seg til saken», som om dét er noe å fremheve?

Et annet eksempel er å «opprettholde relevansen i prosessen med å utvikle studiens epistemologi»? Epistemologi er ifølge Store norske leksikon «en lære eller teori om kunnskap, erkjennelse og innsikt». Det de egentlig sier, er at mens de drar konklusjoner, så må disse være relevante i forhold til oppgaven. Og det skulle jo bare mangle.

Logiske kortslutninger

I rapporten finnes utallige selvfølgeligheter godt innpakket i svulstige ordelag. Mye av dette er nok tatt fra kildene, med eller uten henvisning, med 72 forskjellige kilder som refereres til på de 97 sidene med tekst. Men noen steder finnes logiske kortslutninger også innen selvfølgelighetene, som med denne:

«I 2030 vil det for første gang være flere eldre enn barn her i landet (SSB). Det betyr flere av de eldste eldre med komplekst og sammensatt sykdomsbilde, i tillegg til at antall kroniske syke og yngre som overlever ulykker og alvorlig sykdom også vil øke.»

Vil «flere eldre enn barn her i landet» føre til at «antall … yngre som overlever ulykker og alvorlig sykdom vil øke»?

Og denne:

«Å vite at man får hjelp dersom man skulle falle eller vandre ute om natten, skaper en tryggere ramme for å kunne bo hjemme i egen bolig, lengst mulig.»

Å få hjelp når man faller, gir selvsagt trygghet. Men hvis du bor hjemme, skal du ikke ha lov til å gå ut om natten? Forvirrede mennesker burde muligens ikke gå ut om natten, men de kan vel være forvirrede på dagtid også?

Forvirrende utsagn

Man kan lese om det «empiriske funnet» som forteller om «avdelingsledernes beskrivelse av at digitalisering ikke kan erstatte fagfolkene».

Det er nå så at digitalisering her er et annet ord for automatisering av visse funksjoner og mer effektiv utnyttelse av tid og samhandling. Men er ikke «fagfolkene» dem som kan noe om digitaliseringen? Eller er ordet fagfolk benyttet om dem som har kunnskap om hvordan tingene ble gjort før? Er ikke «kunnskapslederne» fagfolk?

Ett sted sies det at «taus kunnskap ikke kan uttrykkes gjennom språket ved hjelp av tall og ord, men er personlig, situasjonsbestemt og ofte forankret i erfaringer, ideer, verdier og emosjoner», hvorpå det på neste side sies at «Gode samtaler fremmer kreativitet, stimulerer til utveksling av taus kunnskap, og utvikling og rettferdiggjøring av begreper.»

Det fortelles om de to «ulike epistemologiske utgangspunkt»: «det objektivistiske og det praksisbaserte perspektivet», og som eksempel på objektivistisk perpektiv listes «Beste praksis».

Eller hva med: «Det er et lederansvar å lede»?

Eller «studiens metodiske framgangsmåte»? Hvorfor velges slike innfløkte utsagn hele veien? Som om ikke metode og framgangsmåte er det samme.

Eller at «avdelingsledere … er studiens strategiske og kriteriebaserte utvalg»?

I innledningen sies det:

«Som turgåere og studenter har vi belyst, analysert og løst praktiske problemer, og reflektert over dem teoretisk.»

Å reflektere teoretisk over et praktisk problem er det samme som å belyse og analysere det, for å si det tørt.

Velferd og velferd, fru Blom

Den interesserte leser kan selv laste ned dokumentet og kjempe seg gjennom det. Til oppmuntring er ordet velferdsteknologi nevnt 189 ganger. For meg er musikkanlegg og blurayspiller med tv, varmovner og peis, privatbil og pc, varmtvannsbereder og badekar eksempler på velferdsteknologi. For disse studentene er det snevret inn til trygghetsalarm, sensorer, lokalisering og medisindispenser.

Det blir litt av en velferd for oss i fremtiden når vi blir pleietrengende dersom disse får bestemme. Om ikke musikkanlegget mitt omdefineres til medisindispenser.

Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus! Kjøp eboken her.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.