Det store mysteriet i sagaen om Kjerkol og Linsets masterbesvarelse er: Hvordan kan de hevde at de har «utledet konsepter» som vitterlig var godt etablerte allerede?

Vitenskap

En kollega av meg bemerket om mine tre tidligere artikler at han ønsket å få belyst hva som eventuelt var vitenskap i Kjerkol og Linsets masterbesvarelse. Nå skal vi se nærmere på de sentrale såkalte vitenskapelige forskningsmessige «funn» som er gjort.

På s. 69–70 sies det: «Vår forskning har utledet følgende konsepter som vi mener er standhaftige og abstrakte nok og overførbare til andre situasjoner, tider, steder og mennesker».

Først merker vi oss at Kjerkol og Linset sier at de har «utledet konsepter». Vi skal se nærmere på den påstanden, for den er nok den mest sentrale i hele besvarelsen. De snakker på s. 70 om «å underbygge våre egenutviklede konsepter», og for å belyse vår problemstilling og vårt forskningstema. Våre «egenutviklede konsepter» vil drøftes og forsvares i de påfølgende delkapitlene.»

Deretter merker vi oss at de kaller konseptene 1) standhaftige nok og 2) abstrakte nok. Men et konsept er alltid abstrakt, og derfor er det alltid abstrakt nok. Hva gjelder det «standhaftige», måtte jeg slå opp i synonymordboka, hvor vi finner 70 synonymer for ordet, i håp om å skjønne hva de ville frem til. Det er mulig at de med «standhaftig» mener «stabilt» eller «robust». Men et konsept er hva det er, det er ikke foranderlig. Det er språkbruken som er foranderlig, og det skyldes vår hang til å bruke alle ord som metaforer, inntil selve metaforens kraft forsvinner. Som et eksempel kan vi ta ordet «hente». Alle vet hva konseptet «hente» betyr. Språklig finner vi at svenskene fremdeles har igjen en rest av metaforen, i ordet «hemta», som er satt sammen av «hem» og «ta». På norsk kunne vi sagt «heim-ta» eller «hjem-ta»; å ta noe med hjem. Ordet endrer seg, men konseptet forblir det samme.

Derfor vil alle konsepter være overførbare til andre situasjoner, tider, steder og mennesker. Det er ikke noe som Kjerkol og Linset trenger å «mene» noe om.

I sammendraget sies det (mine tall satt inn): «Våre funn peker i retning av at 1) bruk av velferdsteknologi krever en «årvåken lederrolle», og at 2) hjemmetjenesten ved økt bruk av teknologi, i større grad skapes i et «asynkront fellesskap». Våre funn viser at 3) tjenesten utvikles og endres og at 4) tjenesten, ved bruk av velferdsteknologi i større grad må forstås som et «økosystem».»

Vi må også merke oss at de sier (s. 70) at «Digital transformasjon (7.5) tar vi oss noen friheter med, da det ikke er et egenutviklet konsept.» Her erkjenner de at dette konseptet eksisterer på forhånd, i motsetning til de andre konseptene, som de beskriver som «egenutviklede».

Årvåken ledelse

Så skal vi se vi nærmere på punkt 1. Om «årvåken ledelse» sies det, s. 70:

«Årvåken ledelse tar opp i seg behovet for fleksibilitet i utøvelse av lederfunksjonen, for å håndtere nye dimensjoner ved digitalisering av helsetjenestene. Vi definerer egenskapen årvåkenhet som kvaliteten på å være våken og som antyder en økt vakt eller forberedelse til handling.»

Smak litt på den: at «årvåkenhet [er] kvaliteten på å være våken og som antyder en økt vakt eller forberedelse til handling.» Særlig: «økt vakt», hva nå dette er ment å bety, og «forberedelse til handling».

Og s. 74: «Våre funn peker i retning av at informantene utøver en Årvaken ledelse (7.2).»

Og så kommer det egentlig aldri noen ytterligere forklaring av hvordan begrepet har blitt utledet, men, for riktig å gni det inn, gjentar de seg gang på gang med små variasjoner utover resten av besvarelsen:

«Vårt konsept Årvåken ledelse (7.2) tar opp i seg et behov for fleksibilitet i utøvelsen av lederfunksjonen, for å håndtere nye dimensjoner ved digitalisering av helsetjenestene.» (s. 75).

Og: «Med Årvåken ledelse (7.2) menes en fleksibel lederfunksjon som både innebærer aktiviteter i egen organisasjon, men som også initierer interaksjon med andre enheter og med eksterne aktører. En type “kapteinsfunksjon” hvor leder har ansvar for å lede der det trengs, både i og utenfor egen organisasjon.» (også på s. 75).

Og på s. 97: «Vårt konsept Årvåken ledelse (7.2) tar opp i seg et behov for fleksibilitet i utøvelsen av lederfunksjonen, for å håndtere nye dimensjoner ved digitalisering av helsetjenestene.»

Og s. 98:  «Med Årvåken ledelse (7.2) menes en fleksibel lederfunksjon som både innebærer aktiviteter i egen organisasjon, men som også initierer interaksjon med andre enheter og med eksterne aktører.»

Og s. 100: «Konseptet Årvåken ledelse tar opp i seg behovet for fleksibilitet i utøvelse av lederfunksjonen og nye dimensjoner som legges til ved digitalisering.»

Og s. 102: «Konseptet Årvåken ledelse tar opp i seg behovet for fleksibilitet i utøvelse av lederfunksjonen og nye dimensjoner som legges til ved digitalisering.»

Men er nå «årvåken ledelse» et egenutviklet konsept?

I det engelske sammendraget får vi noen morsomme aha-opplevelser:

«Our findings point in the direction of 1) the use of welfare technology requires a «vigilant leadership» role. And that 2) the home service is created in an «asynchronous community» with increased use of technology. Our findings show that 3) the service is developed and changed and that 4) the service, to a greater extent through the use of welfare technology, must be understood as an «ecosystem».»

Årvåken ledelse er altså det samme som «a vigilant leadership». Men «vigilant leadership» har vært beskrevet i litteratur i mange år; og den første studien på vigilant leadership som jeg har funnet, ble publisert i mars 2008 i MIT Sloan Management Review: «Leadership – Are you a ‘Vigilant Leader’?» av Paul S. Day og George Schoemaker, og har derfra spredt seg utover i litteraturen.

Men allerede i 2004 kan vi lese i Adresseavisen: «Ber ledelsen være årvåken. Pasientombud Kjell J. Vang (bildet) i Nord-Trøndelag ber sykehusledelsen passe på så ikke arbeidsbelastningen blir for stor for de ansatte.» Vang var sykehusprest og ordfører i Levanger. Kan det være der Kjerkol har fanget opp dette uttrykket?

Det er vanskelig å se at Kjerkol og Linset har bidratt med noe nytt til dette konseptet.

Med «nulltoleranse for feil oppførsel». Kjerkol og Linset fortsatt «i skuddlinjen»

Asynkront fellesskap

Om et «asynkront fellesskap» sies det (s. 75–76):

«Et asynkront fellesskap beskriver et fellesskap, der aktiviteter ikke foregår til samme tid og hvor treffpunktene mellom de som inngår i fellesskapet er uregelmessige.»

Hva mer har de å forklare dette begrepet med? Vi leser på s. 80 : «for å skape rom for læring, utvikling og endring må ledere kompensere for et asynkront fellesskap (7.3).»

Og på s. 98: «For å skape rom for læring, utvikling og endring må ledere kompensere for et asynkront fellesskap (7.3), gjennom strukturer, organisering og bruk av teknologi.», og «Vi har utledet konseptet asynkront fellesskap (7.3), der en viktig lederoppgave vil være å initiere og legge til rette for deling av kunnskap og kunnskapsutvikling i et fellesskap utenfor felles tid og rom (6.3). Våre funn viser at det er få muligheter til å samle alle ansatte i virksomheten til felles opplæring, og at digitale fellesskap kan bidra til kommunikasjon, utvikling og endring i et fellesskap utenfor felles tid og rom (6.3).»

Den underliggende tanken ser ut til å være at man ikke kan samle alle de ansatte til å ta et kurs på samme sted til samme tidspunkt, og at digitale kurs og læremidler da kan være en løsning. Men at slik distribuert egenlæring skal bli omtalt som «fellesskap utenfor tid og rom», skaper direkte poetisk-religiøse overtoner og en undren over menneskets plass i og utenfor kosmos.

På s. 100 sies det: «Erkjennelsen av at lederfunksjonen utøves i et asynkront felleskap gjør det nødvendig å se på felleskap som en sosial realitet, fordelt etter aksene tid og rom når ledere skal legge til rette for utvikling og endring.»

Videre på s. 102: «Erkjennelsen av at lederfunksjonen utøves i et asynkront felleskap gjør det nødvendig å se på felleskap som en sosial realitet, fordelt etter aksene tid og rom.»

Man skylder å gjøre oppmerksom på at rom ikke er én akse, det er faktisk tre akser. Men her kan vi jo ikke vite om det er et krav til opptak til mastergraden i Levanger at kandidaten har bestått geometriopplæringen i grunnskolen.

Er nå asynkront fellesskap et egenutviklet konsept?

I det engelske sammendraget fant vi benevnelsen «asynchronous community». Dette finnes beskrevet på wikipedia som et fellesskap for læring via internett. Det er ikke noe nytt over dette, det er allerede benyttet på 80- og 90-tallet, se f. eks. «TelMeA: An Asynchronous Community System with Avatar-like Agents» av Toru Takahashi og Hideaki Takeda i boken Human-Computer Interaction fra 2001, s. 190–197.

Det er vanskelig å se at Kjerkol og Linset har bidratt med noe nytt til dette konseptet.

Helsetjenesten forstått som økosystem

Pkt. 3, at «helsetjenesten utvikles og endres» vil vel neppe noen, ikke engang en sensor på universitetet i Levanger, akseptere som et stort vitenskapelig funn. Så da skal vi hoppe rett på pkt. 4. Om «tjenesten … må forstås som et økosystem» sies det (s. 72):

«Man beveger seg bort fra en hierarkisk og lineær organisasjon, med kun strategisk planlegging og implementering av tiltak som sine oppgaver, og mer over mot det som ligner et økosystem, som Samarbeid med andre utenfor organisasjonen (6.2.2) Kontaktflate mot mange ulike interessenter (6.2.2) og Tverrfaglighet (6.2.2). Vi beskriver i et senere delkapittel konseptet Tjenesten som økosystem (7.4)».

Det kan virke som om ordet «økosystem» skal benyttes om en organisasjon som har flere samhandlinger enn vanlig, som i en hierarkisk og lineær organisasjon. Jeg kan ikke umiddelbart se at en hierarkisk og lineært organisert helsetjeneste utelukker «samarbeid med andre utenfor organisasjonen» – for det er de jo nødt til å holde på med, siden dette finnes i selve definisjonen av en helsetjeneste; ei heller kan jeg finne at den utelukker «Kontaktflate mot mange ulike interessenter», siden dette også må finnes i selve definisjonen av en helsetjeneste, og «Tverrfaglighet» ligger da også i selve helsetjenestens natur. Det er vanskelig å forestille seg at noen av studiens «informanter» ville si noe annet om deres «opplevelse» av «tjenesten».

På s. 80–81 kan vi lese: «Begrepet økosystem er hentet fra naturen og handler om hvordan alt henger sammen med alt. Det vil si hvordan alle levende organismer henger sammen med, og påvirkes av, miljøet organismene lever i (Ratikainen og Semb-Johansson, 2020). Tjenesten som økosystem (7.4) er en metafor vi har utviklet fra vår empiri og som vi som Tjora (2017) uttrykker «teorimarinerer» i dette delkapitlet for å forsvare tjenesten som økosystem som konsept. Hvor godt de ulike delene av økosystemet samhandler, har stor betydning for hvor gode og trygge tjenestene blir. Begrepet økosystem er ofte brukt i tilknytning til digitalisering. I praksis handler det om hvordan aktørene i økosystemet samhandler og operer [merk ordfeilen] for å skape digitale tjenester. Vi understreker at vårt konsept knytter seg spesifikt til våre informanters opplevelse av den tjenesten de har ansvar for.»

Til tross for at de hevder at dette «er en metafor vi har utviklet fra vår empiri», er teksten i dette avsnittet i stor grad hentet fra en offentlig nettside om digital samhandling: «Hva er felles økosystem». Studentene har knabbet formuleringene så direkte at de også har beholdt ordfeilen i ‘operer’. Derfor vises det nedenfor en snip av nettsiden, slå opp selv:

På s. 86 sies: «Våre informanter virker å forstå Tjenesten som et økosystem (7.4), ved at tjenesten bygges rundt pasienten (6.4), gjennom tjenesteutvikling der samskaping og innovasjon vektlegges.»

Det ville vært rart om helsetjenesten ikke skulle vært bygget rundt pasienten, og at samskaping og innovasjon er avhengig av økosystembetegnelsen.

Vi får kanskje litt mer utledning i avsnittet på s. 92: «kapittel 7.4 har vi beskrevet tjenesten som økosystem, og viktigheten av å utfordre tradisjonell silotenking i kommunene. Dette utfordrer den tradisjonelle organisasjonsstrukturen innenfor helse og omsorgstjenestene, der man i større grad kan delegere myndighet lenger ned i tjenesten og i større grad legge vekt på tverrsektorielt samarbeid og nettverk av tverrfaglige miljø framfor hierarkisk organisasjonsstrukturer.»

På s. 98: «Våre informanter uttrykker en bevissthet om at det krever samskaping med omgivelsene, for at alle ressurser rundt pasienten skal forløses og koordineres. Våre informanter virker å oppleve Tjenesten som et økosystem (7.4), der økosystemet er dynamisk og vil være i konstant endring, og hvor de tradisjonelle organisasjonsstrukturene utfordres.»

Så følger s. 100: «Konseptet tjenesten som økosystem viser kompleksiteten og utfordringene med å nå målsettingene for bruk av velferdsteknologi fordi endringene påvirker hele økosystemet.»

Og på s. 103: «Vi har også utledet konseptet tjenesten som økosystem fra studiens teoretiske rammeverk, som innebærer at endringer i en del av tjenesten påvirker andre deler av tjenestene og ulike grensesnitt mot omgivelsene som tjenesten er en del av.»

Som med de andre «konseptene» gjentas setningene om og om igjen. Det er vanskelig å forstå hvorfor, også siden enkelte av formuleringene utfordrer ens fantasi: oppleves tjenesten som økosystem «fordi» tradisjonelle organisasjonsstrukturer utfordres? Kreves det samskaping med omgivelsene «for at» ressurser skal forløses og koordineres? Hva betyr det at ressurser «forløses»?

Spesielt påstanden på s. 100, at konseptet, at tjenesten som økosystem, viser utfordringen med å nå målsettingene «fordi» endringen påvirker økosystemet, er direkte uforståelig; det er ingen indre logikk i utsagnet. Det hjelper vel ikke å belyse utfordringer med å nå målsettinger ved å kalle systemet for økosystem? I alle helsetjenesteområder er det, og har alltid vært, utfordringer med å nå målsettinger. Dette skyldes ikke hva man kaller systemet, men at ressursene alltid er færre enn behovene. Men om man legger om fra tradisjonell drift til større fleksibilitet som i et «økosystem», så var vel det en mulighet for den motsatte konklusjonen: at man kanskje nådde noen flere målsettinger og fikk avhjulpet utfordringene ved hjelp av bedre fleksibilitet?

Hvor er sammenhengen i at konseptet økosystem innebærer endringer som påvirker andre endringer og ulike grensesnitt? Trenger man å tenke økosystem før endringer påvirker tjenester og grensesnitt og medfører andre endringer? Det gjør de jo uansett.

Er nå tjenesten som økosystem et egenutviklet konsept?

I det engelske sammendraget fant vi benevnelsen «the service, to a greater extent through the use of welfare technology, must be understood as an ecosystem».

Benevnelsen økosystem i forbindelse med helsetjenester er velkjent på engelsk. Vi finner eksempelvis artikkelen «Steps towards a digital health ecosystem» i Journal of Biomedical Informatics fra 2011, og i IEEE Pervassive Computing finner vi artikkelen «Continua: An Interoperable Personal Healthcare Ecosystem» av Carroll et al allerede i 2006.

I Norge finner vi f.eks. en omtale av den nye samhandlingsreformen i 2010 skrevet av Tom Rojahn:

«Media omtaler omtrent daglig den nye samhandlingsreformen for helse, vedtatt i Stortinget 27. april, og dens konsekvenser for sammenslåing og/eller nedlegging av sykehuser i Helse-Norge, men vi leser og hører lite om selve hjertet i hele helse-økosystemet, nemlig pasientens helsejournal.»

Det er vanskelig å se at Kjerkol og Linset har bidratt med noe nytt til dette konseptet.

Konklusjon

Kjerkol og Linsets sammendragfunn er i og for seg greie nok, siden de er selvfølgeligheter. En leder kan gjerne være mer årvåken. Et fellesskap strekker seg utover det lokale og umiddelbare. Tjenester kan alltid utvikles og endres. Og vi kan godt benytte ordet økosystem som metafor for helsetjenesten, på godt og vondt.

Den interne logikk i setningene som brukes for å grunngi disse epokegjørende vitenskapelige funnene, er imidlertid ofte fraværende. Når man undersøker påstander og resonnementer, viser de seg ikke å holde stikk. Noen ganger viser setningene seg å være meningsløse eller selvmotsigende, andre ganger ramser de bare opp selvfølgeligheter, og noen ganger gjentas poengene i stadig nye språkdrakter mens studentene snubler i sine egne metaforiske utsagn, deres metaforiske verseføtter.

Men Kjerkol og Linsets påstand om at de har utviklet disse konseptene selv, stemmer ikke, all den tid dette er etablerte konsepter. Det var gjort på én liten ettermiddag å finne disse begrepene på internett.

Går virkelig universitetet på Levanger god for dette?

Kjøp «Hvordan myndighetene bløffet oss» av Robert Malone!