Det skytes for tiden med skarpt på Kjerkol og Linsets masterbesvarelse (Nord Universitet, Levanger, 2021).

«Nulltoleranse» for tekstlikheter

Det er morsomt å følge med på avisoverskriftene om dagen. Både journalister og privatpersoner jakter etter tekstlikheter mellom Kjerkol/Linsets masterbesvarelse og andre akademiske og ikke-akademiske skrifter, og antallet stiger for nesten hver dag, med stadig nye morsomme avsløringer. Enkelte akademikere bidrar også, med vektige vurderinger av hva juks, fusk og plagiat egentlig er og hvor mye vi finner av dette i Kjerkol/Linsets besvarelse.

Det er morsomt å se hvordan politikerne og Kjerkol spesielt takler dette, særlig fordi akkurat hun har kommet med det jeg regner som den saftigste politikeruttalelsen noensinne: at hun i sin tale i Verdens Helseorganisasjon i 2022 roste organisasjonen for «nulltoleranse for feil oppførsel».

Akkurat her fikk nemlig vi som ikke synes særlig om vaksinediktaturet til WHO, en advarsel fra selveste den norske helseministeren om at vi ikke måtte tro at hun og det helsepolitiske Norge ville akseptere vår «misconduct» om Kjerkol og co. skulle komme med en ny vaksinesprøyte. Vi fikk beskue en politiker som var ruset på egen makt og frydet seg over det. Men man skal aldri ta munnen for full; det kan slå tilbake; og nå har hun selv terget på seg et utall mennesker som fryder seg over enhver avsløring av hennes egen «feil oppførsel».

Lappeteppekildene

Besvarelsen til Kjerkol og Linset regner opp 71 forskjellige kilder i Litteraturlisten. Det er godt mulig de, eller i hvert fall én av dem, har kikket på alle disse; men det er noe usannsynlig. Et viktig funn i dagspressen handler nemlig om at andre masterbesvarelser inneholder de samme formuleringer og de samme kilder, og disse har blitt publisert før Kjerkol/Linsets besvarelse. Dermed impliseres det at Kjerkol og Linset ikke har funnet kildene selv, men simpelthen kopiert tidligere studenters arbeid, uten å føre disse opp i litteraturlisten. Hvilket er bedrageri.

Kjerkol og Linset har nå uansett en litteraturliste hvor de regner opp kildene de angivelig har benyttet. Men fem av disse kildene finner jeg ikke referert i besvarelsen. Hvem vet, kanskje forfatterne hadde til hensikt å sitere, men lot være, eller hadde sitert og så strøket? Eller de har sitert, men ikke referert på en entydig måte? Det er angitt to rapporter fra Helsedirektoratet fra 2016, men vi vet jo ikke hvilken som siteres når dette ikke skilles i referansen. Til gjengjeld får vi en referanse til (Helsedirektoratet, 2015) i teksten, men det er ingen rapport fra direktoratet fra 2015 i litteraturlisten.

De manglende kildene

Inne i teksten finner vi dessuten førti nye forskjellige henvisninger som ikke finnes i litteraturlisten. Vi presenteres altså overfor funn av Torfing, Sørensen og Aagaard (2014), Torfing et al. (2016) og Torfing et al. (2012) uten å få vite titlene og hvor de er å finne, men vi kan trøste oss med at Torfing (2012) uten ‘et al.’ er referert i litteraturlisten. Hva Mintzberg (1983) og Schumpeter (1934) hadde å si, forblir i det ukjente; ei heller vil vi kunne kaste oss ivrig over Thagaard (2009), selv om Thagaard (2018) er sitert. Så er også SSB sitert i teksten, men to publikasjoner fra SSB nevnes i litteraturlisten. Ja, la oss si det rett ut: Dette er et virvar å finne ut av.

Det er vanskelig å tro at forfatterne har lest alle kildene de siterer. Det er nemlig langt vanligere å kopiere noen andre som siterer de samme kildene, og så håpe at de andre har sitert riktig. Hvilke andre da? Du har kanskje gjettet riktig: De er ikke med i litteraturlisten og overhodet ikke nevnt.

Ivrige sjeler har eksempelvis funnet at besvarelsen har masser av likheter med masteroppgavene til Heidi Fossland, Lise Lundby, Trude Opsal (2019), Liv Heidi Brattås Remo og Solveig Aarø (2015), og Niri Andreas Kvammen Forberg (2019), for å nevne noen av de mange som kan finne sine tekster gjengitt eller lett omskrevet i Kjerkol og Linsets mesterlige lappeteppe.

Dette er nok egentlig bare et symptom på prosessen med å sanke i hop stoff til en teoridel i en besvarelse, fordi det forlanges at man siterer noen «autoriteter». Man siterer derfor ikke andre masterbesvarelser, siden disse ikke kan regnes som autoriteter, men man kopierer deres tekstsammendrag og kildebruk. Selv om denne kildebruken kanskje heller ikke har gått langt nok. Det er dette vi ser når Kjerkol og Linset siterer en kilde som siterer kilder igjen, som da er blant de 40 som ikke er gjengitt i litteraturlisten.

Kjerkol og Linsets masterbesvarelse og universitetenes fall

Ikke-angitt sitert tekst

Og om du skulle lure: Det er masse mer som er sitert i besvarelsen, men de underfundige Kjerkol og Linset har ikke angitt teksten som sitert. Derimot har de her og der slengt inn en parentes etter et mer eller mindre uleselig avsnitt eller to, eller etter en setning eller to, sånn à la:

«Aktør-nettverksteori er en nettverksorientert tilnærming til fenomener som derfor egner seg til å studere velferdsteknologi, gjennom å studere samspillet mellom teknologi og menneskelig organisering. Aktører kan være både menneskelige og ikke-menneskelige. Det sentrale i ANT er den materialistiske orienteringen, at aktøren kan bestå av og være sammensatt av alle slags materialer (Rennemo, 2002). ANT sitt utgangspunkt er at handling ikke kan spores i skillet mellom aktør og struktur, men heller i forflytninger av aktører og effekter i nettverkene. Handlingene kan ikke knyttes til kun ett individ men er distribuert blant en lang rekke aktører i nettverket som kan være både menneskelige og ikke-menneskelige aktører (Bye, 2008). Når en teknologi blir en del av nye nettverk, vil den endres etter hvert som den tas i bruk, samtidig som teknologiens inntog danner nye relasjoner, får effekter og påvirker hva det vil bety å bo og leve i organisasjoner (Latour, 1987). To sentrale begreper knyttet til ANT er inskripsjon og oversettelse. En inskripsjon refererer til hvordan et teknisk objekt legger til rette for at det skal brukes på en bestemt måte. En sterk inskripsjon vil tvinge brukeren til å følge et gitt mønster, mens en svak inskripsjon vil åpne for at objektet kan brukes på andre måter enn hva den som designet det opprinnelig planla. En oversettelse kan forklares som det å skape en inskripsjon, med det formål å lede objektet eller nettverket objektet er en del av, mot et bestemt mål Latour (1991).»

Hva tror dere er sitert og hva er ikke sitert av disse setningene? Her er oppført fire uklare sitat-henvisninger. Foreløpig har man funnet syv forskjellige forfattere til disse ti setningene, men man har ennå ikke funnet alle setningene i kilder. Men om noen tror at «ANT sitt utgangspunkt er at handling ikke kan spores i skillet mellom aktør og struktur, men heller i forflytninger av aktører og effekter i nettverkene» er et originalt utsagn av Kjerkol eller Linset, så får dere spørre dem.

Men om dere vil skape litt latter i omgangskretsen, så kan dere lese dette avsnittet høyt og spørre om det var noen som greide å følge med.

Ved å gå igjennom og jevnføre diverse funn i media, er i hvert fall et sted over 12 prosent av teksten kopiert, uten at dette går klart frem. Henvisningen til kildene er nesten aldri påført sidetall, så det blir bortimot umulig å finne hver kilde for å finne hvorvidt den er kopiert direkte eller bare laget et eget sammendrag av. Der finnes dessuten mellom ti og tyve prosent stoff som med uklare referanser, og hvor det er mulig at forfatterne har skrevet sitt eget utdrag ut fra lengre stykker i kildene. Det gjenstår å lete i disse.

Kjerkol og Linset om «koherens»

Oppi alt strevet med å fordøye den, får vi kanskje krydre vårt lille innsyn i den prestisjefylte masterbesvarelse til Kjerkol og Linset med litt skadefro latter. Allerede på side 12 hevder forfatterne at: «For å sikre kvalitet i forskningen må studien være koherent.»

«Koherent» betyr at noe er samstemt, at det går i takt eller er av samme frekvens, og i overført betydning f.eks. at det er samme talemusikk og samme språkbruk tvers gjennom et skrift. En god forfatter vil typisk oppfattes som koherent.

Kjerkol og Linsets masterbesvarelse er mye rart, det skal være sikkert. Men det er én ting den ikke er, og det er koherent. Den er et lappeteppe av små avskrifter av over hundre forskjellige kilder, krydret med forfatternes egne merkverdigheter, hvor ubetydeligheter forvanskes med innfløkte formuleringer. Dette er ikke «akademisk sjargong», selv om dette for mange har blitt til et skjellsord; det er heller slik at besvarelsen er full av kvasi-akademisk sjargong som skal få den til å høres lærd og dypsindig ut.

Når man leser dette tekstvirvaret høyt, låter det delvis som moderne tilfeldighetsmusikk, som når jazzmusikere improviserer og alle spiller det som faller dem inn i øyeblikket; og delvis låter det som dansebandlåter fra Sverige. Den første typen tekst er bevisst objektiv, og personlige pronomen holdes utenfor, som i dette utdraget:

«Selv om velferdsteknologi har en stor potensiell verdi, vil effektene være ulike for de involverte aktørene. Både tilsiktede og utilsiktede effekter kan gjøre at noen påvirkes både positivt og negativt når nye løsninger tas i bruk, og det kan være vanskelig å veie disse effektene opp mot hverandre. Kunnskapsoppsummering fra Nasjonalt senter for e-helseforskning (Knarvik, 2017) viste at velferdsteknologiske løsninger ofte vil medføre endringer i arbeidsprosesser og organisasjoner, noe som gjør at det kan være vanskelig å vurdere effekten av innføring av velferdsteknologi. De organisatoriske og strukturelle effektene kommer til syne når løsningene er blitt en integrert del av organisasjonen. Innføring av velferdsteknologi innebærer samvirke mellom teknologi, menneske og organisasjon. Her forutsettes også samhandling mellom ulike aktører, og nye måter å organisere tjenesten på. Et eksempel på dette er det interkommunale samarbeidet om Værnes Respons som responssenterløsning.»

Mens den andre typen tekst innledes med pronomenene vi og vår og våre: «Vi har beskrevet», «Våre funn», «Våre empiriske funn», «Vi har hatt en teoretisk inspirert interesse», «Nå starter vi den abduktive prosessen», «Vi lar det teoretiske perspektivet» osv. For riktig å gni det inn, så brukes ordet vi 526 ganger i besvarelsen, mens vår, våre og vårt brukes 365 ganger.

Man kan være morsom og lure på om disse to typene tekst kan tilskrives at de to forfatterne har skrevet hver sine deler av besvarelsen uten å ha kikket så mye på hva den andre har skrevet. Men det får være tema for andre masteroppgaver; her har de forskningsmateriale for mange år fremover.

Hvor har sensor og veileder vært?

Det er ikke til å tro at dette inkoherente virvaret har sluppet gjennom hos både veileder og sensor.

Jeg minnes historien om Stompa og Bodø som besvarte geografioppgaven om Australia for lektor Tørrdal. Tørrdal leste høyt fra besvarelsen til Bodø, og etter et par avsnitt reagerer han:

«Bodø!» sa Tørrdal mildt refsende. «Nå kunne jeg sannelig ha lyst til å bruke et ord fra eventyret: «Dette har du ikke suget av eget bryst!?»

Bodø så ned på brystet sitt og opp på Tørrdal igjen. Så skjønte han meningen. «Jeg har virkelig forsøkt å samle en hel del stoff om Australia», sa han. «Og om jeg ikke akkurat har «suget», så har jeg …»

«Skrevet direkte av – tre linjer fra hvert avsnitt i Familieboken!» fortsatte Tørrdal. «Jeg kjenner igjen hvert ord!»

«Nei-nei», forsikret Bodø. «Gigantisk overflødighetshorn» har jeg funnet på selv, lektor Tørrdal! Jeg syntes jeg måtte finne noen malende ord for å sette leseren i den rette stemningen!»

«Hm … Da beklager jeg å måtte meddele at «den rette stemningen» ikke har innfunnet seg hos meg. (Buckeridge og Christensen: Stompa & Co., 1958, s. 132)

Den rette stemningen har ikke innfunnet seg her heller.

Fylg med i neste bolken, godtfolk! No blir det spanande!

Kjøp «Hvordan myndighetene bløffet oss» av Robert Malone!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.