Kommentar

Olympiske leker er høytid for sportsinteresserte som meg. Blandingen av stor idrett og ditto følelser, både av det jublende og det gråtende slaget, er hva man kunne kalt ubetalelig om det bare ikke var for at det arme vertslandet nettopp betaler så forbasket mye for å stelle i stand herligheten. Men moro er det lell, ”meir enn to heile veker til ende.”

Skjønt denne gang kunne de egentlig godt stengt ned butikken og slukket lysene allerede etter første ordentlige konkurransedag hvis det hadde vært opp til meg, for lørdag 8. februar skapte de norske gullglede med dertil hørende emosjoner av et slag som var umulig å overgå senere under lekene. Jeg tenker på Ole Einar Bjørndalens seier i en alder av 40 år, etter to sesonger med slit og motganger for å finne veien tilbake til toppen, samt langrennsjentenes storslåtte 15 km med skibytte. Det er sistnevnte bragd jeg vil si noe om, men da fra den litt uvanlige synsvinkelen som tittelen indikerer.

Det hadde seg jo slik at en av jentene brått og uventet mistet broren sin dagen før løpet, en ung mann som hadde vært en god venn og treningspartner også for andre på laget. Likevel gikk jentene konkurransen, altså 15 km med skibytte eller skiathlon eller duathlon eller hva man nå kaller det, men i sorg og bærende et svart bånd rundt venstre overarm. Det skjedde etter et forutgående døgn og ikke minst en natt som åpenbart hadde vært langt fra ideell hva forberedelser angår. Dette til tross: Bjørgen vant, unge Weng ble nummer tre, mens Johaug havnet rett utenfor pallen og Steira var langt bak. Like etter løpet sto alle fire og gråt sammen med armene rundt hverandre, langrennsdronningen og alle hennes prinsesser. En journalist uttrykte det slik: ”Mor [Marit Bjørgen] tar vare på flokken sin.” Jeg synes det var genialt formulert og vil gjerne tenke litt videre rundt utsagnet.

Med Bjørgens flokk mente man selvsagt alle de norske langrennsjentene i Sochi, ingen tvil om saken. Hun er eldst og best og har vært gjennom rikelig med både oppturer og nedturer, seire og nederlag; slikt gir skifaglig autoritet. Dessuten er hun et følelsesmenneske med tydelige og betydelige empatiske evner; det gir autoritet på det medmenneskelige området. Hun føler ansvaret og tar det, tilsynelatende som den naturligste sak av verden. For en TV-titter med mer enn én tåre i øyekroken var det bare å juble over flott opptreden i et flott lag; det hele var så avgjort et eksempel til etterfølgelse.

Hvorfor er det ikke flere i Bjørgens flokk, kanskje alle langrennsløpere, norske som utenlandske, eller i siste instans alle verdens sorgfulle og lidende? Vi ser umiddelbart det umulige eller i hvert fall urimelige i et slikt spørsmål. Det fremtrer som lite annet enn retorisk, for selv det største hjerte makter ikke å ta opp i seg mer enn de nærmestes sorger, det er nå en gang slik vi mennesker er skrudd sammen. Det er dine nærmeste som er din neste, de du kan kjenne kjærlighet til og omsorg for, ikke de som står lengre unna, som du ikke kjenner.

Det er så selvsagt, dette, når man ser problematikken fremlagt i en idrettslig-emosjonell kontekst. Annerledes blir det hvis man trekker i saken etter prinsipielle tråder, for er vi ikke her vitne til ”gruppetenkning” av verste skuffe, tillater man seg ikke å henfalle til usunn – i bunn og grunn diskriminerende – inndeling av mennesker med dertil hørende føleri, hvilket jo med logisk og praktisk nødvendighet innebærer at man stenger andre, faktisk flesteparten, ute fra den emosjonelle og tankemessige intimsfæren? Er det ikke nettopp slike anklager som de politisk korrekte gjentar og gjentar på andre områder enn idrettens og det rene privatlivets, typisk ledsaget av en moralsk pekefinger som ikke etterlater tvil om at det er de som vet forskjellen på rett og galt, når de beskylder oss mindre hjertegode for å forskjellsbehandle?

Jo, det er dét, og eksempelet med Bjørgen og flokken hennes viser med all mulig tydelighet hvor idiotisk formaningen er om at vi ikke må dele menneskeheten inn på denne måten. Vi grupperer enkeltpersoner i kategorier fordi det er dypt menneskelig å tenke og føle på denne måten; vi er ikke guder som kan elske alle, å stille slike krav er meningsløst inntil det latterlige. Når noen, enten det er statsminister Reinfeldt (om Sverigedemokraterna) eller andre, fremfører sveipende og generelle beskyldninger av denne typen, så har de egentlig meldt seg ut av selskapet av dem som fortjener å bli tatt alvorlig, såpass meningsløs er påstanden og anklagen. I de etiske idealers verden er kan hende alt mulig, også det umulige, men for virkeligheten gjelder andre regler.

Hvem er flokken vår, hvem er det som de store dyrene blant oss finner det naturlig å beskytte så godt de kan? For Bjørgen er det som sagt langrennskollegene i det egne landslaget; det er ytterst rimelig. Hun føler omsorg og ansvar først og fremst for dem hun kjenner, for man kan egentlig bare være ”kind” mot dem som er ”of kin,” altså dem man på et eller annet vis er i slekt med, biologisk eller sosialt. Blir gruppen for stor, så svinner derimot samfølelsen hen, den forvitrer og forsvinner.

I militære sammenhenger vet man dette meget vel. Soldater slåss ikke først og fremst for staten eller ideologien – og enda mindre for demokrati eller menneskerettigheter eller noe annet fjernt og abstrakt; slike følelser vil typisk forsvinne i kulden og frykten og slitet – soldater kjemper og utstår farer for sine kameraters skyld, for dem som er de nærmeste i all elendigheten. Ordet ”våpenbrødre” blir direkte meningsfullt under slike forhold, kameratene blir din nærmeste familie, medlemmer i den innerste flokken, den du risikerer alt for når situasjonen krever det.

Innsiktsfulle militære miljøer spiller aktivt på betydningen av slikt samhold både i rekrutteringssammenheng og som virkemiddel til å bygge opp følelsen ytterligere ved hjelp av forsterkende tilbakemeldinger, positiv feed-back; vi er oss, forskjellige fra de andre. I det amerikanske marinekorpset reflekteres dette i slagordet ”The marine corps takes care of their own.” Samme holdning gis det uttrykk for i forsikringer som ”A marine never lets a buddy down” og ”Nobody gets left behind.” Levende eller død, du er en av oss for alltid og vi lar deg aldri igjen alene.

Selvsagt opererer de samme mekanismene i sivile sammenhenger. For de fotballinteresserte (vi begynte tross alt dette stykket med en begivenhet fra sportens verden!) kan det være rimelig å trekke frem Liverpool FCs berømte sang: ”You’ll never walk alone.” I det hele tatt forekommer det meg at disse engelskspråklige eksemplene reflekterer en kvantitativ forskjell mellom angelsaksiske og andre tradisjoner hva bevisstheten rundt korpsånd angår; briter og amerikanere dyrker slikt fra barnsben av (tenk på alle historiene om modige gutter på ”public school”) for ikke å snakke om patriotiske fortellinger om stridsmenn i voksen alder. Det er slikt man gjerne tillater seg når man ikke har tapt så mange kriger og derigjennom fått innprentet at heltehistorier både har lyse og mørke sider.

Jeg har alt vært inne på at flokken man har å passe på, ikke kan være for stor dersom man virkelig skal investere egne emosjoner i oppdraget; det er lettere å gråte for én enn for en million. Selvsagt betyr ikke dette at man ikke nærer varmere følelser for noen store grupper enn for andre, hvilket lander oss i det etisk minelagte farvannet rundt nasjonenes betydning. I hvilken grad skal nasjonalfølelse tillates å fylle kropp og sinn og styre handlinger og retningsvalg?

Vi er her inne på noe forunderlig noe, nemlig hvordan grensene for sosialt akseptert adferd er helt ulike under sportsaktiviteter på den ene siden og all annen virksomhet på den andre. Ja, selv svenskene, dette forunderlige nabofolk som ser ut til å glede seg mer over en viss Northugs manglende suksess i skisporet enn alt annet i olympisk sammenheng, tillater seg jo både flaggvifting og heiarop for de egne når det er de som lykkes i konkurranser, og dette selv om andre former for positivt fokus på egen nasjon derstedes ser ut til å være belagt med de strengeste tabuer. I Norge er vi heldigvis ikke kommet like langt i selvsensuren, hverken på 17. mai eller andre dager, selv om også våre medier stundom bringer videre bekymrede innlegg og programmer om nasjonalismens mørke farer.

Visst, jeg innrømmer det gjerne, slike farer finnes. Nasjonalisme kan (mis)brukes på farlige måter, folks kjærlighet til det egne landet kan vris over i hat mot andre og derav følgende uhyggelige handlinger. Men på samme måte kan også internasjonalisme eller globalisme (mis)brukes, altså i det ondes tjeneste, til skade for menneskene i stedet for til deres beste. Eksemplene på begge deler er legio og enhver som så ønsker, kan selv liste dem opp. Det finnes mange ulike veier inn i katastrofen eller førende til helvete, og felles for de fleste av dem er at de er brolagt med gode forsetter og idéer om hvor bra alt skal bli hvis bare så og så.

Som liten gutt fikk jeg engang en fin kniv av min far i fødselsdagsgave. Gaven var ledsaget av en formaning om at det å ha en så skarp kniv, det forpliktet. Jeg kunne utføre godt sløydarbeid med den eller jeg kunne skade meg selv og andre. Slik er det også med økser og stål, med papir og moderne informasjonsteknologi, med dynamitt og annen kjemisk og fysisk kunnskap. Den etiske tveeggetheten er en iboende kvalitet ved innsikten, man kan bruke den til godt eller til ondt overfor både mennesker og dyr, natur og alt annet. Det eneste man ikke kan, er å si den fra seg igjen når kunnskapen først er oppnådd.

Også følelser har den samme dobbelheten i seg, selv når de virker som mest uskyldige og gjennomført gode. Mennesker kan elskes til døde, flokker kan overbeskyttes, emosjoner kan bli våpen til å tvinge den egne viljen igjennom. Samtidig er følelsene den sterkeste drivkraften vi har, vesentlig mer potent enn kunnskap båret frem av blek ettertenksomhet, og langt mindre styrbar. Vi står enda en gang overfor en variant av den gamle greske historien om spenningen mellom Dionysos’ urkraft stilt opp mot Apollons rasjonalitet; drakampen mellom de to prinsippene lar oss aldri uberørt selv om vi i blant tror oss å være hevet over slikt i vår moderne sivilisasjon.

Gruppens eller flokkens indre dynamikk og medlemmenes gjensidige omsorg er deler av den dionysiske kraften som vi er avhengige av. Gruppens størrelse kan variere, men den kan ikke være uendelig stor, for da mister følelsene samholdskraften seg imellom.

Noen vil innvende at det er å ri en tiger å bevisst spille på samfølelsen innen nasjoner, at nasjonalisme av det ekle og aggressive slaget uvegerlig blir endestasjonen om man først gir seg ut på en slik ”slippery slope.” De har feil. Vi trenger hjelp av urkraften, for livet og dets prøvelser farer ikke akkurat varlig frem mot oss ettersom årene går, men vi skal selvsagt være bevisst på at den kan tjene både det gode og det onde. Det er menneskene som dreper, ikke våpnene, det er vi som bestemmer hvordan naturens og psykologiens våpen skal brukes eller misbrukes. Innsikt innebærer alltid valg.

Les også

-
-
-
-

Les også