Kommentar

Det skjer nesten aldri at jeg skriver om idrett, men denne gang skal jeg gjøre et unntak. Holmenkollen har nettopp vist seg fra sin absolutt vakreste side under konkurransehelgen der, uten så mye som en tåkedott i hoppbakken, og slikt skjer ikke hvert år. Langrennssesongen er ved å avsluttes og vi snakker tross alt om vår nasjonalidrett; dårligere påskudd for å skrive en kommentar kan man tenke seg. Særlig gjelder dette når man som jeg er ihuga sportsentusiast, om enn bare av sofatypen. Dessuten mener jeg meg å ha notert mang en gang at idretten reflekterer livet og vice versa på måter som kan gi innsikt i de mest ulike spørsmål også utenfor bane, hall og spor.

petter.northug

Høydepunktet under langrennsvinteren på TV var selvsagt VM i Falun der det aller fineste av det fine – etter min subjektive mening, selvfølgelig – var Petter Northugs seier over seg selv og andre og tilbakeerobring av langrennstronen. Et lite resymé av samme langrennsløpers liv de siste par årene gjør påstanden forståelig.

Treningen før forrige sesong, altså 2013-2014, ble ikke av godt, gammelt Northug-merke. Det var så mye livet hadde å by på for en ung mann hvis suksessrekke var blitt svært omfattende; da er det lett å falle for fristelsen til å kutte noen hjørner, ta litt lett på tunge elghufsøkter og rent allment miste fokus på hovedsaken: det knallharde treningsarbeidet som hadde gjort ham til verdens beste langrennsløper. Når i tillegg sykdom kom til og ødela sesongoppkjøringen, hadde han ingen reserve å falle tilbake på da han endelig ble frisk igjen. Resultatet var at OL-sesongen ble en fiasko; verdenseneren var blitt redusert til en middelmådighet.

Etter avsluttet fjorårssesong kom så det virkelig store fallet, det som gjorde 2014 til et sant annus horribilis ikke bare i idrettsmannens, men i mennesket Petter Northugs liv: I stupfull tilstand kjørte han seg selv og en kamerat hjem fra fest, krasjet bilen og stakk av fra ulykkesstedet. Den skadde kameraten – lett skadet, men likevel – ble igjen for å «face the music.» Dette spontanopplegget lyktes ikke, forståelig nok, og kort etter stod politiet på døren i den virkelige sjåførens bolig. Etter litt tøving frem og tilbake fortalte synderen hva som hadde skjedd, han avga full og uforbeholden tilståelse. Plutselig stod idrettsstjernen helt på bunnen, totalt utskjemt etter at han kort tid før hadde vært nasjonens yndling.

Det var nå og fremover at mannen virkelig viste hvilket virke han er laget av. Northug reiste seg og innrømte alt, beklaget uten forbehold igjen og igjen overfor dem som berettiget eller ei nå ville ha sin lille mediadel av fallet og elendigheten. Tydelig preget medgav han at, ja, det var umodent, farlig, skammelig og alt annet fælt det han hadde gjort og han skulle for alt i verden ha ønsket det ugjort, men slik var nå situasjonen blitt og ansvaret var hans alene. Ingen antydning til unnskyldning eller bortforklaring fantes i hans opptreden, det var mea culpa rund baut mens TV-kameraene gikk og han selv og familien krympet seg. Omatt og omatt understreket han at han skulle ta straffen som måtte komme. Det var åpenbart en forferdelig situasjon for ham så vel som for hans nærmeste, men Northug tok det, holdt seg oppreist, bad atter en gang om unnskyldning for sin tåpelige og farlige adferd og lovte at han skulle gjøre det han kunne for å «reise kjerringa» både som menneske og idrettsmann.

Så begynte den møysommelige treningen på nytt og nå totalt uten unnasluntring: slitet på gammelmåten, slik han hadde holdt på da ha først ble god, med systematisk belastning med akkurat passe store doser – og de var langtfra små – av den typen som beviselig før hadde virket, men selvsagt hele tiden med vissheten i hodet om at han hadde skjemt ut og sviktet både seg selv, familien og alle dem som hadde trodd på og hatt tillit til ham. Du all verden som det må ha svidd, som han innimellom når både de fysiske og psykiske kreftene var ved å ta slutt, må ha følt trang til å krype ned i et myrhull i Mosvika eller Meråker eller hvor det nå var han mest holdt på. Men han gav seg ikke, og han gjorde grundig arbeid.

Det endelige beviset på at snuoperasjonen hadde vært vellykket, kom i første øvelse under vinterens VM i Falun, sprint i klassisk stil. Petter Northug vant en finale der også lillebror Thomas deltok, og jeg tror ikke jeg var den eneste rundt omkring i landets TV-stuer som ble fylt til randen av følelser da Thomas kastet seg om brorens hals etter målgang og de sammen jublet over at Petter hadde vunnet. I alle fall var det tydelig at far John Northug hadde det på samme måten – bare enda mye sterkere enn oss utenforstående – da han så de dypt rørte brødrene klemme hverandre lenge i snøen etter seieren og oppreisningen. For meg var dette VMs, ja, hele idrettsvinterens, mest episke øyeblikk. Det var Rocky-emosjoner over scenen, eller spor av historien om «den heimattkomne sonen» om du heller vil ha en bibelsk referanse, og alt var ekte. Selv de resterende tre gullene Petter etter hvert vant i Falun kunne ikke måle seg med dette første revansjeøyeblikket. Han hadde vært helt nede, på bunnen både hva selvrespekt og aktelse hos andre angår, og han hadde kommet tilbake, hadde klart det mange ikke trodde han hadde i seg å få til.

Bevares, det var andre store vinterøyeblikk også for oss langrennselskere, og fra Falun vil jeg særlig nevne sølvmedaljen til Astrid Uhrenholdt Jacobsen og gullmedaljen til Finn-Hågen Krogh, to utøvere som på ulike vis har hatt uflaks, uhell og sykdom og jeg vet ikke hva – kort sagt stang ut for å låne en metafor fra annen idrett – men som denne gang fikk klaff. Det er i slike øyeblikk idrett blir som aller størst, når noe oppnås som man ikke kom lett til. At atter andre enda en gang opplevde å få slått bena under seg av tilfeldighetenes spill – jeg tenker særlig på verdens beste skiløper de to siste årene, Martin Jonsrud Sundby – er nesten som det skal være i sammenhengen: Du må ha flaks for å komme helt til topps, iallfall må du unngå uflaks, og fremfor alt må du ikke bli syk på avgjørende tidspunkt. Det er ikke rettferdighet som styrer idretten, som den heller ikke styrer selve livet. Heldigvis, vil noen av oss si.

Northugs fire gullmedaljer i VM gir også anledning til å reflektere kort over organiseringen av norsk topplangrenn, ikke minst om man tolker hans og hans skivenners resultater i sammenheng. For det er ikke til å komme fra at selv om Norge nå igjen endelig har et riktig godt herrelandslag, hvilket også to stafettgull bærer bud om, så var det atter en gang ensomulven Northug (han står og trener utenfor landslaget unntatt i selve konkurransesesongen) som utgjorde forskjellen på suksess og sannsynlig fiasko. Visst, landslaget var uheldig i og med at høvding Sundby ble syk, men det er et faktum at ingen andre norske menn enn Northug har vunnet individuelle gullmedaljer i distanserenn i mesterskap på lang, lang tid nå. Dette kan være tilfeldig, men det behøver ikke være det, ikke minst mot bakgrunn av Norges enorme satsning og rekrutteringsbredde. Særlig det forhold at mange løpere de siste årene har reagert på forfremmelse til landslaget med å prestere dårligere, burde vekke bekymring. Jeg har overhodet ikke tilstrekkelig innsikt i saken til å felle noen dom, men kan det tenkes at det finnes litt for mange sjefer i systemet nå, så mange kokker at det blir mye søl både under skiene og ellers? Uansett kan man ikke la være å se på treets frukter, og da har herrelandslaget underprestert stygt sammenlignet med damelandslaget det siste tiåret. Det er ikke på grunn av ressursmangel.

La meg til sist si noe om hvorfor vi nordmenn lar oss begeistre så heftig av våre mannlige så vel som kvinnelige suksessrike langrennsløpere. Et hovedelement er sikkert nettopp suksessen. I min barndom var hurtigløp på skøyter enda mer populært enn langrenn; Kuppern og Maier var konge og vi (altså de) feiet banen med konkurrentene – motsols til og med, som det sømmer seg akkurat denne sportens sedvane – iallfall ikke sjeldnere enn det motsatte skjedde. Da suksessen forsvant, derimot, gikk til slutt interessen samme vei og i dag er det knapt noen som bryr seg lenger.

Vi trenger nasjonale helter som har fremgang på områder der vi selv har i det minste en viss erfaring om ikke suksess. Stoltheten av den egne nasjonen og dens evner er en integrert del av denne følelsen; vi kan være fulle av dyp respekt for en Cologna eller Johan Olson og unne dem deres medaljer og titler, men vi omfavner dem ikke emosjonelt, vi identifiserer oss ikke med dem, for de er ikke våre. I så måte er nasjonsgrensene fremdeles ytterst aktive selv i et ellers grenseløst Europa.

Det undrer meg at nettopp idretten og supporterkulturen har klart å holde stand mot internasjonaliseringstendensene i tiden; jeg tror det sier noe viktig om hvor sterke de nasjonale strømningene fremdeles er under overflaten, ikke minst i vårt land. Når Northugs øyne rant over under avspillingene av «Ja, vi elsker» i Falun, tror jeg det var svært mange norske menn, og selvsagt kvinner med, rundt om i hus og hytter som svelget mer enn én gang for å tvinge klumpen i halsen ned. Vi var del av samme enhet, og vi både visste og viste det.

Kanskje kan idrettens nasjonale dimensjon og styrke fungere som arnested for tilsvarende emosjoner innen også andre samfunnsfelt. Folkets holdning til sportsprestasjoner viser iallfall til fulle at kraften fremdeles finnes der.

Hva gjelder langrennsløperne våre spesielt, så takker jeg dem for fantastiske opplevelser under vinteren som var, og jeg gleder meg allerede til å følge dem også neste sesong. Deres kamp med seg selv og mot andre er symboltung og har betydelig overføringsverdi. De er flotte forbilder.

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også