Kommentar

For noen år siden hørte man forut for fotball-VM i England om og om igjen en ganske fengende sang med omkvedet ”football’s coming home;” poenget var at VM endelig skulle spilles i fotballens hjemland igjen, og man regnet også med at vertslandet omsider (1966 og finalen mot Tyskland på Wembley hadde vært forrige gang) på nytt skulle klare å vinne. Slik gikk det ikke.

india.Viswanathan_Anand_2006

I India skulle man tilsvarende ha kunnet synge ”chess is coming home” da Vishwanathan (forkortes oftest barmhjertig til bare Vishy) Anand ble verdensmester i sjakk ved å matchbeseire russeren Vladimir Kramnik i 2007; man regner tross alt med at forløperen for spillet kom fra India via Persia for hundrevis av år siden, og Anand er den første indiske sjakkverdensmesteren. I november i år kan det være tid for å reprisesynge, for da håper alle indere at Anand skal klare å forsvare tittelen i en VM-match som vil foregå i Chennay, verdensmesterens hjemby som han har vendt tilbake til etter å ha bodd mange år i Spania. Anands motstander er nordmannen tittelen over refererer til, nemlig verdens for tiden beste sjakkspiller, Magnus Øen Carlsen fra Lommedalen, Bærum.

Magnus_Carlsen_Tata_Steel_2013

foto: wikipedia.

Det er noe absolutt fantastisk ved dette, at en nordmann nå bare er et eneste hinder unna å bli verdensmester i sjakk, for Norge tilhører så visst ikke de tunge sjakknasjonene. Inntil for knappe 30 år siden hadde vi ikke en eneste stormester (den internasjonale ”creme de la creme” hva sjakkstyrke angår) mens derimot både Danmark, Sverige og Island kunne smykke seg med opptil flere representanter i denne øverste kategorien; vi var både kvantitativt og kvalitativt en tredjeklasses sjakknasjon. Så, på 80-tallet, banet sjakkmesteren og idrettsmannen (landslagsspiller i fotball) Simen Agdestein seg vei opp til en plass rundt sånn omtrent de 20 beste i verden, en ranking han også klarte å forsvare under noen år. Etter ham kom en liten håndfull andre nordmenn som rett nok maktet å bli stormestere, men som likevel var ganske langt unna den absolutte verdenseliten. Der fant man mest spillere oppdratt i den såkalte sovjetiske sjakkskolen (sterkt influert av tidligere verdensmester Mikhail Botvinnik, en av de aller sterkeste fra sent 30-tall til tidlig 60-tall; skolen stod for en vitenskapelig tilnærming til spillet, hardt arbeid og nitide studier lå til grunn for suksess på de 64 feltene, og man måtte aldri lure seg unna treningen), men også ulike europeere, amerikanere og, ikke minst, asiater (særlig kineserne er blitt styggode de siste par tiårene) har dominert verdenssjakken.

 

Men så entret vidunderbarnet Magnus Carlsen den sjakklige verdensscenen. Han ble stormester i 2004, bare litt over 13 år gammel, og siden har han bare blitt bedre. ”Sjakkens Mozart” ble han kalt (den gamle sjakkstjernen Lubomir Kavalek lanserte betegnelsen i ”Huffington Post” hvorfra den fort spredde seg), og for en gangs skyld lød ikke et slikt hedersnavn som ”hype.” Siden 2010 har ”Magnus the Magnificent” eller ”Mighty Magnus” (enda flere navn for kjært barn; de har som kjent mange) ligget på førsteplassen på verdensratingen der hans poengsum i skrivende stund er 2870 mens den nest beste, Levon Aronian fra Armenia, har 2801. Overlegenheten målt i ratingpoeng fremgår enda tydeligere av at hans motstander i november, altså den regjerende verdensmesteren, ligger på åttende plass med 2775 poeng. Det er gjennomgående svært tett mellom båtene på listen, bare fra nummer 1 til nummer 2 finner vi dette helt usannsynlige hoppet som viser det alle vet: Magnus Carlsen er utvetydig best, like bak ham følger ingen, så kommer alle de andre.

 

Betyr dette at det er sikkert at 22-åringen Carlsen vil vinne VM-spillet mot Anand? Overhodet ikke, matchspill (at man spiller flere partier etter hverandre mot samme motstander) er noe annet enn spill i turneringer med mange deltagere, og Carlsen har ingen erfaring i førstnevnte mens hans dobbelt så gamle motstander har spilt mange matcher mot de aller beste opp gjennom årene. Dessuten skal de spille på Anands hjemmebane i India, hvilket gjerne er alt annet enn fordelaktig for en europeisk mage og hjerne. Likevel er vår mann så pass mye sterkere at alt annet enn seier vil overraske med mindre noe riktig underlig skjer. Jeg lover å komme tibake til saken i disse spaltene om redaktør Rustad tillater.

 

Nå, før matchen ennå har begynt (den skal gå mellom 7. og 28. november og dette er hjemmesiden, vil jeg i stedet dvele litt ved sjakkens posisjon relativt til andre typer konkurranse mennesker imellom, ved hvordan spillet har endret seg de siste tiårene og hva det kan skyldes at Norge plutselig har fått en slik sjakkstjerne. Kanskje kan man til og med av dette trekke ut noen innsikter som har gyldighet også utenfor sjakkens verden.

 

Fra gammelt av har en stadig diskusjon pågått sjakkspillere imellom om hva sjakk egentlig er, er det en form for vitenskap eller en kunstart? At spillet er nådeløst logisk og med harde og tydelige endepunkter, er jo uomtvistelig – du taper eller vinner eller spiller uavgjort – men samtidig har det for kjennere en estetikk som man ellers for det meste forbinder med de vakre kunster. Svaret på spørsmålet som har utkrystallisert seg under senere år, er som følger: Sjakk er hverken vitenskap eller kunst, men…sport. Konklusjonen krever så åpenbart en tilleggsforklaring.

 

Det er ekstremt slitsomt å spille sjakk, omtrent som det er å gå opp til en stor eksamen. Nervene er spent hele tiden, man er på vakt og adrenalinet syder i kropp og hode. Man er med andre ord i kampmodus (det andre alternativet av ”fight or flight,” de to opsjonene som står til rådighet i maksimale stressituasjoner, er ikke mulig), og kampen suger kreftene ut av kroppen. Også av denne grunn er sjakk nå mer enn før blitt et spill for unge menn; tidligere mente man at en sjakkspiller var på toppen i 40-årsalderen, men i dag er mange av de aller beste tenåringer eller et sted mellom 20 og 30. Bidragende i sammenhengen har det helt sikkert vært at man nå spiller med kortere betenkningstid enn før, og at man ikke lenger har spise- og hvilepause (hengeparti) etter et visst antall ferdigspilte trekk. I moderne sjakk spilles partiet til ende i én sesjon samme hvor lite tid kontrahentene får mot slutten; også dette understreker sportspreget, for feilene blir selvsagt større og flere når betenkningstiden er dårlig og hodet er mørt etter mange timer med maksimal konsentrasjon.

 

For noen tiår siden fryktet man den såkalte ”remisdøden” i sjakk, at de beste spillerne var blitt så gode at ingen av dem ville få overtaket og at alle partier følgelig ville ende uavgjort. Spådommen viste seg å være feil: De beste av dagens toppspillere river og sliter i hverandre – og ihvertfall i motstandere som er et lite hakk dårligere – til noe gir etter (igjen det totalt dominerende fokus på kamp fremfor hva som måtte være ”objektivt” korrekt eller estetisk tiltalende på brettet!); de trekkene er best som får motstanderen til å bryte sammen, det er et menneske og ikke en perfekt maskin man sitter overfor. Ikke minst Magnus Carlsen har løftet dette kampaspektet ved spillet opp på et nytt og høyere nivå. I denne sammenheng kan det være verdt å merke seg at samme Carlsen fnyser av såkalt ”mental trening,” som han anser er potensielt skadelig og iallfall helt unødvendig, motsatt hva som ser ut til å være blitt god latin blant trenere i mange fysiske idretter.

 

Er Carlsen et geni? Svaret må så ubetinget bli ”ja” om ordet overhodet skal ha noen operasjonell mening, skjønt når man snakker vanlig med ham, får man inntrykk av å stå overfor en helt normal ung mann med interesse for både fotball og annet; han er velsignet fri for fakter og nykker. Han er definitivt ikke noe treningsprodukt, hvilket selvsagt ikke skal tolkes dit hen at han ikke har arbeidet svært mye og intensivt for å forstå sjakk bedre og bli en bedre spiller. Men han har ikke vist samme systematiske arbeidsvilje i treningen som mange toppspillere og verdensenere før ham, og særlig de innenfor den sovjetiske sjakkskolen, var villige til å akseptere. Blant annet ryktes det at samarbeidet med Garry Kasparov i sin tid ble brakt til opphør fordi unge Carlsen ikke ville investere slike enorme treningsmengder som den tidligere verdensmesteren (selv i sin tid stjerneelev ved Botvinniks sjakkskole i Moskva) mente var nødvendig for å bli Den Aller Beste.

 

Hvorfor er det en nordmann som skal spille VM-match i Chennay nå, er det så at vi i Norge har gjort et eller annet veldig riktig for å få frem et slikt talent og sørge for at det har kunnet modnes til mesterskap? Etter min aller beste forståelse finnes det ingen som helst grunn, talentet er ren slump og så har familien vært dyktig til å la ham få så gode utviklingsbetingelser som mulig. Carlsen er ikke Norges fortjeneste, han er ikke noe produkt av en ”norsk sjakkskole” eller annet systematisk tiltak til beste for dem som er ”best uten ball.” Rett nok gikk han på Simen Agdesteins sjakklinje på Toppidrettsgymnaset i Bærum (er det ikke underlig hvordan betegnelsen ”gymnas” bare henger igjen i disse spesielle sportsskolene, mens det derimot ikke har vært mulig å få til egne gymnas for tilsvarende intellektuelt høyt begavete barn?), men da var det alt klart at han var på vei mot noe helt eksepsjonelt innen sin sport. Det kan gå tusen år før en ny Magnus Carlsen dukker opp i Norge.

 

Dette leder meg til mitt siste poeng, som er av mye mer generell karakter enn det ovenstående, nemlig hvor notorisk uforutsigbar virkeligheten er. Innimellom skjer det sosiale mutasjoner (ordet er ikke ment biologisk/genetisk, jeg snakker IKKE om film-skumle mutanter) som ingen kunne forutsi, en Gauss, en Abel, en Mozart eller en Carlsen innen matematikk, spill og musikk, eller tilsvarende destruktive figurer på den andre siden av prestasjonsspekteret. Det er totalhybris å tro at man kan forutse deres komme, og følgelig også konsekvensene av deres virke. Historisismen, troen på at alt som skjer er lovmessig og derved forutsigbart, i alle fall i prinsippet, er en grundig falsifisert hypotese for alle som orker å se og tenke, også på enkeltmenneskenivå hva gjelder deres opptreden, virke og innflytelse.

 

Vi får bare glede oss over Carlsens bedrifter og være stolte av dem selv om intet av det er vår fortjeneste. At det norske folk noen gang skulle komme til å leve seg inn i en kamp om verdensmesterskapet i sjakk, og endatil med vår mann i hovedrollen, skulle jeg ha forsverget, men i november i år skjer det. Det er så morsomt at jeg nesten ikke har ord.

 

 

 

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også