Gjesteskribent

Av Ante Bergan:
Dette innlegget ble skrevet like etter at dagens regjering trådte inn på banen, rett etter at de som opposisjon hadde bedrevet demonisering av Clemets genuine forsøk på å forbedre den norske skolen. Før Anniken Huitfeldt som leder av en kommisjon nedsatt av AP slo fast at enhetsskolen langt på vei har mislyktes. Før Djupedal og SV begynte å interessere seg for skolens faglige innhold. Og før pedokratene med Hjetland i spissen sluttet å høres ut som apparatchniks som for n’te gang svanesang den siste femårs plan når de omtalte «verdas beste skule».

«Chelsea er egentlig ikke ett av de beste fotball-lagene i England, de er jo bare blant de beste fordi Abromovitsj har pengene til å kjøpe de beste spillerne.»

Dette mildt sagt underlige utsagn funker åpenbart ikke i fotballens verden, men i den pedagogiske verden feier et lignende argument all motstand av banen: Det er nemlig opplest og vedtatt at den skolen som scorer høyest hva gjelder karakterer ikke nødvendigvis er den beste. Hvorfor? Jo, fordi den oftest består av elever fra eleverte og kondisjonerte hjem.

Selvfølgelig vil elever fra hjem med bøker i hylla score bedre enn de uten, statistisk sett. Men man kan ikke dermed oppheve gode prestasjoner med et «pøh, akkurat som forventet» likeledes som man ikke kan oppheve Chelseas resultater ved å vise til at spillerne der kommer fra hjem hvor man setter fotballen høyere enn spillere i fjerdedivisjons York City. Resultat er resultat – og ballen er rund. På fotballbanen kan man til og med oppleve at det laget som helt klart spilte best, tapte kampen. Likevel vil ingen, selv ikke de mest sanseløst progressive hevde at man skal se bort fra et slikt resultat. Taper man, så taper man. Da er det eneste rette å spille bedre og score flere mål neste gang. Eller man slutter med fotball og begynner med frimerker. Dårlige tapere har noe surt over seg.

Det er mange ting som gjør et godt fotballag, men det viktigste er de gode spillerne i samvirke med dyktige trenere. Akkurat slik er det på den beste skolen, man trenger de beste elevene og de beste lærerne. Man kan ikke få topp-prestasjoner, verken i fotball eller i faglig sammenheng, hvis man ikke har de største talentene. Når en hær av pedagoger hevder det motsatte, reflekterer det ideologisk overbevisning mer enn edruelighet.

I Norge er elite et skjellsord i skolesammenheng, mens i idrettssammenheng utløser det statsstøtte. Alle partiene i parlamentet vårt støtter helhjertet våre eliteskoler. Jo da, vi har faktisk noen: idrettsgymnasene. Der dyrkes nasjonens beste på sine felt, også lærerne er blant de beste. Og det må til skal man odle de gode frem til å overgå seg selv for alles beste.

En spiller på et topplag vil nesten garantert prestere dårligere om han blir forvist til et 6. divisjonslag, kanskje han til og med legger skoene på hylla, slik som mange flinke elever i vår skole gir opp, ofte lenge før de får begynt med kunnskapstilegnelsen.
Men på universitetene hersker det komplett faglig elitisme. Du får ikke starte på et masterfag med mindre du er litt flink, i det minste. Og lov om rett til doktorgradsstudier har enda ikke sett dagens lys. Like besynderlig er det at professorat blir besatt ensidig på bakgrunn av akademisk rulleblad. Pur elitisme. Hva med litt kvotering? Faglig svake professorkandidater får noen poeng ekstra?

Det hadde vært spennende om en progressiv regjering hadde avskaffet divisjonssystemet i fotball. Så vi hadde fått en all- eller enhetsdivisjon, uten ranking. Det kunne kanskje ha ført til redusert interesse for den runde kula og hele dets vesen, til manges stille glede.

De myke pedagogenes Catch-22 kommer til syne når de hevder at alt ikke kan måles og veies. Det har seg nemlig sånn, blir vi fortalt, at det viktigste i livet er hindsides målbarhet. Mon det. Men hvordan kan man vite at norsk skole er best på de myke verdiene, når disse i sin essens er umålbare? Er det magefølelsen som er målestokken? Hvordan kan man hevde at noen er best hvis man ikke rangerer dem mot andre? Og hva er kriteriene? Og hvem bestemmer disse? Er det sånn at nordmenn har laget sin egen uoffisielle divisjon som vi tilfeldigvis leder, og tilfeldigvis kun vi deltar i?

Det er med en viss undring man hører norske pedagoger som, til tross for de dårlige resultatene norske elevene får i internasjonale sammenligninger, insisterer på at vi er best på skole. Så sent som for noen få år siden maste Helga Hjetland om at Norge hadde, i det minste var på vei til å få, verdens beste skole. Dette nasjonalt besinnete, selvforherligende vrøvlet har for det meste stilnet, selv om noen genuint irrasjonelle fagfolk enda avviser de harde, kalde fakta. Og vår kunnskapsminister (sic) som suverent avviser nok en undersøkelse som bekrefter det allerede flere undersøkelser fra før har indikert: at det er ikke noen nødvendig sammenheng mellom størrelsen på klasser og kunnskapstilegnelse. Alle som har undervist, vet at en klasse på 28 elever kan være en drøm å ha, mens en på 15 kan være et svare strev. Det hele kommer an på sammensetningen av mennesker i klasserommet.

Karakterer og faglige resultater, så som poeng i idrett, har noe befriende usentimentalt og ærlig over seg. Alt tåkeprat, alle bortforklaringer og alle gode aber stilles til spott og spe i møte med et elendig resultat. Kanskje er grunnen til at folk i dette landet er så sykelig opptatt av elitefotball at der får man være alt som unorsk er: kompetitiv og selvhevdende, vise sterke følelser, selv menn i mellom, ta parti på en absolutt og unyansert måte og slippe unna den ellers allestedsnærværende ironiseringen. (Apropos ironisering: den som er skoleflink, kalles nerd, men hva kaller man en som er flink i idrett? Idrettsfjott? Sportsdott? Langrensloser?)

Når Norge lander langt nede på lista i TIMSS- og PISA-undersøkelsene, så burde dette avføde det samme raseri i opinionen som om vi skulle ha oppnådd noe tilsvarende som beste plassering i et vinter-OL. Det burde vært den holdning i Norge at vi skal være best i verden på disse rangeringene, og alle andre seriøse rangeringer. Det kunne det vært satt inn et målrettet og kollektivt løft for å frata Finland plassen som verdens beste skole. Det er fullt mulig, hvis noe i nærheten av rasjonalitet hadde behersket nordmannen. Det hadde ikke nødvendigvis kostet mer penger heller. Men i en situasjon hvor det irrasjonelle har makta, så fortoner et slikt løft seg bortimot umulig. Dessuten er vi så alt for rike, vi trenger ikke anstrenge oss. Konsekvensen av å sitte ved en flod av fløte. Finnenes fortsatte økonomiske suksess forutsetter at de er på teknologitoppen. Da må de ha de beste ingeniørene.

For finnene opplevde borgerkrigen, vinterkrigen, fortsettelseskrigen, de måtte betale Sovjet store erstatninger, ingen Marshall-hjelp, et påtvunget sovjetisk vennskap og økonomisk kollaps med påfølgende pluss 20 prosent arbeidsledighet. Man kan miste det mest visjonære dagdrømmeri av mindre. Man kan sågar bli så smålåten at man nøyer seg med å mene at skolen skal, mest av alt, lære elevene å lese, skrive og regne. Alt annet, som å skape evig fred på jord, fjerne klasseforskjeller og gjøre alle til vinnere hele tiden i enhver forstand av ordet, skal nedprioriteres.

Hadde vi ønsket, kunne vi startet omkalfatringene med å ta etter naboen. Vi kunne rett og slett blitt kopister. Vi kunne latt ett dusin grunnskoler følge den finske modellen i noen år og målt resultatene. Rasjonelt og vitenskaplig, med andre ord, der virkeligheten verifiserer eller falsifiserer en teori. Vi kunne til og med ha målt de myke, ikke-målbare forhold for å roe de progressive. Fulgte man fornuften bare.