Nytt

Da er matchen i Chennai over og vår mann, Magnus Carlsen, vant med poengsummen 6,5-3,5 over den regjerende verdensmesteren, Vishy Anand. Dermed har det fantastiske skjedd: Den 16de verdensmesteren i sjakk siden Wilhelm Steinitz ble den første i 1886, er norsk!

Det som begynte som en svært jevn og tett match med remis i alle de første fire partiene, endte til slutt i en meget klar seier for unge Magnus. Han vant først partiene 5 og 6 som avsluttet første matchhalvdel, og deretter også det høydramatiske 9de partiet da Anand var hvit og gikk til mattangrep med alt han hadde, men ble stoppet av Magnus’ iskalde forsvar. Det 10de partiet skulle vise seg å bli det siste; også det ble dramatisk, men etter 65 trekk var bare kongene igjen og følgelig var det remis. Kampviljen helt til siste slutt tjente begge spillerne til ære.

Hvorfor vant Magnus, og til og med så suverent? Ratingtallene i sjakk lyver ikke, og Magnus’ forsprang på Anand på rundt 100 poeng viste at han over de siste par-tre årene hadde prestert klart bedre enn sin motstander. Styrkeforholdet mellom de to i den nettopp avsluttede matchen ble da også omtrent det samme som det har vært i turneringssjakk. Når først Anand hadde brutt sammen én gang, hvilket skjedde i femte parti, var det i overkant vanskelig for ham å ta seg inn igjen og på nytt komme i matchmessig likevekt. Han prøvde, men Magnus var rett og slett for god og samme hva Anand gjorde, så nyttet det ikke. Fra femte parti og ut var vi vitne til en riktig stygg resultatsmessig overkjørsel (4,5-1,5).

Jeg har tidligere poengtert at moderne sjakk er sport snarere enn kunst eller vitenskap, og i Magnus’ tilfelle kunne man si det enda litt krassere: Sjakk er først og fremst kamp. Han kombinerer en uovertruffen strategisk forståelse for spillet med taktisk Fingerspitzengefühl og en enorm vilje til å vinne, til å prøve og prøve å ”klemme blod ut av en stein” som noen formulerte det, altså ikke innrømme at en tilsynelatende flat og remispreget stilling må resultere i et uavgjort resultat før absolutt alle vinstforsøk er uttømt. Under dette stadige presset knakk Anand sammen i partiene 5 og 6 og begynte å gjøre feil, han orket eller klarte ikke å arbeide med trekkene sine så mye som er nødvendig for å holde topp nivå hele tiden. Det resulterte i at sluttspill som skulle vært holdt til remis, endte med tap. I parti 9 (og i noen grad også i parti 3 der Magnus sto dårlig en stund) viste kampviljen seg i et komplisert midtspill der 9 av 10 sterke spillere ville gått rett ned mot en sjakkjempe som Anand, men der Magnus hang fast i livlinen etter tennene og nektet å slippe; det ble 1,5 poeng av 2 ut av anstrengelsene.

Det ligger også et betydelig aldersmoment bak matchresultatet, ikke bare sjakkstyrke og karakter. Magnus er 22, Anand 43. Den førstnevnte er betydelig mer sulten og villig til å arbeide, Anand har allerede vært verdensmester i noen år nå og er mettere. Han har en sønn på 2 år; livet inneholder mye annet av verdi enn sjakk. Den yngre mannen har større evne til å beholde topp konsentrasjon over lang tid enn den eldre. Det er en naturlig generasjonsveksling vi er vitne til i og med tronskiftet, nesten så at man kunne begynt å synge ”slekt skal følge slekters gang” etter som matchen utviklet seg. Anand tapte klart og for en bedre spiller. Han har vært en verdig verdensmester og er åpenbart en sympatisk mann som vet å føre seg i nederlagets time, men nå var hans tid omme. Slik er det bare.

Den største overraskelsen for meg med matchen var ikke Magnus’ seier, men den massive mediedekningen fra norsk side. Det var som om en demning brast på Marienlyst, for nå slo man virkelig på stortrommen og dekket alt i sanntid, og det på en gjennomgående svært vellykket måte. Også flere aviser hadde utmerket dekning, og selvsagt hadde mange internasjonale sjakksteder som vanlig elektronisk trekk-til-trekk oppfølgning av det som skjedde.

Publikumsinteressen var enorm og seertallene på NRK-sendingene oversteg vide forventningene etter det jeg skjønner. Da er det bare å håpe at de vil følge opp med en tilnærmet like god dekning av store sjakkturneringer og -matcher i årene som kommer, nå når de har fått syn for segn for at publikum setter pris på indre ”action” vel så mye som overfladisk fjas og dilldall. Dessuten kan jeg ikke la være å sette den massive sjakkdekningen under VM-matchen inn i den relativt nye langsom-TV tradisjonen som er ved å etableres og som etter hva jeg skjønner begynte med livesendinger fra turer med Bergensbanen og Hurtigruten. Mer av slikt, NRK, enten det dreier seg om konkurranser eller ikke; i slike sammenhenger er dere uovertruffent gode!

Det gjenstår bare å gratulere Magnus Carlsen med seieren og takke ham, hans familie og støtteapparat for fantastisk og målrettet innsats over år. Deres er æren, men bitte litt av den tar vi til oss vi andre også, for det gjør oss stolt at Magnus er norsk.