Kommentar

Kan drikking av te ha en ideologisk dimensjon? Det mener jeg bestemt, i alle fall om man velger å tolke praksisen på en interessant måte. Nettopp dette er det jeg skal forsøke på nå når det ene året slutter mens det neste begynner, ved uhøytidelig og ytterst selektivt å sammenligne vaner og institusjoner sentrert rundt te slik de fremstår i fire forskjellige land: Japan, Russland, USA og Norge. Som det vil bli klart etter hvert, har gjennomgangen en fremtidsrettet og politisk baktanke.

La oss begynne med den eldste og østligste av de fire tetradisjonene, den japanske. Japansk teseremoni har, som så mye annet i denne nasjonens kultur, sine historiske røtter i Kina, men er gjennom århundrene forfinet til å bli spesifikt japansk. Dette har skjedd på en typisk og stort sett uforståelig måte som gjør at vi utlendinger kun med største vansker klarer å ane samspillet mellom seremoniens innhold og form i alle forgreninger og detaljer.

Man tilbereder, serverer og drikker grønn te i henhold til nøye fastlagte oppskrifter, retningslinjer og tradisjoner innen «chado,» teens vei. Det er rituell kunst som utføres. Harmoni, respekt for seg selv og andre, renhet og tankemessig klarhet er målene. Det enkle og likevel kompliserte tradisjonelle handlingsmønsteret der hvert element er nøye regulert, hjelper kropp og sjel inn i den fredsmodus som hører seremonien til.

Japan er et samtidig både ytterst moderne og ytterst konservativt – man kan godt si gammeldags i ordets beste betydning – land. I noen grad minner dette meg om Frankrike der man også finner en lignende tett blanding av det hypermoderne og det tilbakeskuende, gjerne plassert bokstavelig talt oppå eller inni hverandre som den modernistiske pyramiden i Louvre. Det er en kontrastfylt, kall den gjerne kontrapunktisk, sammenstilling av motsetninger som forteller om indre dynamikk. Begge elementer er nødvendige for at nåtid og fortid skal kunne verdsettes etter fortjeneste.

Respekten for strikte ritualer, inklusive deres nytteverdi hva gjelder oppnåelse av sjelefred så vel som evne til å utføre bestemte oppgaver, finnes for øvrig overalt om man bare har vett til å se etter og gjenkjenne fenomenet, også i kretser der man ikke er spesielt opptatt av hverken teseremonier eller å bevare tradisjoner for disses egen skyld. Tenk bare på idrettsutøveres ofte underlige garderobevaner forut for konkurranser preget som de er av såkalt «overtro.» Fotballspillere må alltid selv ta på og legge til rette ballen før fri- eller straffespark, og sjakkspillere retter alltid selv på allerede riktigstående brikker før et parti begynner.

Sistnevnte bringer meg utvungent vestover fra Japan, til Russland som blant svært mye annet også er både et dominerende sjakkland og stedet for en levende og særegen tekultur. Denne videoen er akkurat så full av overdreven følsomhet kombinert med vakre tetradisjoner – og ditto kvinner vil jeg tillegge; i Øst-Europa kan man ennå glede seg over slikt uten å få moralpolitiet på nakken – som man typisk finner det i vårt store naboland:

Te drikkes gjerne av glass og ofte spises søtt syltetøy til. Enda mer bondetradisjonelt er det å helle teen over i skålen hvoretter man super den varme væsken i seg gjennom et stykke hardt sukker som holdes mellom tennene og leppene. Samovaren, selvkokeren, har en selvsagt og dominerende plass på bordet. Herfra kan man i timevis helle sterkt oppkok over i glasset eller koppen for fornyet nytelse og forsvar mot kulden.

Vår store sjakkmester Magnus Carlsen forsvarte sin verdensmestertittel i Sotsji for en dryg måneds tid siden da han enda en gang beseiret Anand fra tedrikkernasjonen India. All ære til vår helt; det er fantastisk å oppleve at en nordmann kan oppnå slik suksess på dette området, og likeledes fantastisk å oppleve medieinteressen som derigjennom blir sjakken til del. Man har nå begynt å direktesende TV fra de største turneringene der Magnus deltar og det viser seg å være til folkets store begeistring. Seerne lever seg inn i den intense, stille spenningen som preger partiene. De følger og føler oppturene så vel som nedturene og kan med computer-hjelp vurdere spillernes sjanser med en objektivitet som de ellers garantert ikke ville vært i nærheten av.

Fra enkelte hold forsøkte man å tillegge sjakk-VM en politisk dimensjon i og med at spillet foregikk i Russland. Mediene hadde dessuten fått med seg de store og kroniske motsetningene innad i verdenssjakkforbundet (FIDE) – for tiden særlig manifestert gjennom kampen om makten mellom den opposisjonelle Kasparov og den nåværende sjefen, en forretningsmann og politiker fra Kalmykia som alltid har behersket maktspillet, og hele tiden dessuten har hatt minst én hånd dypt nede i republikkens oljesmurte honningkrukke – som ble ekstra tydelige da presidentvalget i organisasjonen fant sted i Tromsø under sjakk-OL i høst. Etter matchen inviterte den største presidenten, altså Russlands Putin, herrene Carlsen og Anand på te. De hadde det sikkert hyggelig sammen, i alle fall hyggelig nok, og etterpå kunne Magnus på karakteristisk vis meddele NRK-publikummet at de alle tre – og kanskje særlig Putin tør man mistenke – hadde brukt tiden til «å fortelle røverhistorier til hverandre.» Også dette tok den unge sjakkverdensmesteren på en klok måte; ikke alt er politikk selv om noen særlig på 1970-tallet påstod at så var tilfellet. Fremfor alt skal man ikke la hodet og talen flyte over av retorisk uforsonlighet når man avlegger høflighetsvisitter hos hverandre. Ingen er tjent med at det skapes unødig vondt blod i slike sammenhenger.

Sistnevnte erkjennelse bringer meg minnesmessig tilbake til studentlivet i Norge i årene etter 1968. Flere studiner jeg kjente drakk te, alltid fra store kopper og gjerne med tente stearinlys til i rommet; slik var tidens skikk. Te ble på sett og vis de åndelige kvinners signaldrikk i disse miljøene. Med åndelig mener jeg da slikt man får ved å blande en dæsj Marx med to deler sympati for østlig mystikk (nota bene ytterst overfladisk forstått sådan) og tre deler Simone de Beauvoir og annen feministisk virkelighetsforståelse. Det var ikke lett å føle seg hjemme i slike kretser for en korthåret, kaffedrikkende mann med feil meninger, og min suksess – eller mangel på sådan – ble deretter.

I norsk samtid har tedrikking fått en politisk renessanse i og med det besynderlige «be din norske nabo inn på te»-initiativet for noen år siden. Tea Time ble lansert av Antirasistisk Senter 8. mars 2011 for å bidra til at nordmenn skulle bli kvitt sin fremmedfrykt – slikt er vi visstnok befengt med – ved at vi ble invitert inn til og drakk te sammen med fremmedkulturelle naboer. Ideen er etter mitt syn så klissete som den kan få blitt, både i innhold og form; jeg tror det moderne ordet for slikt er «kleint.» Naturligvis deltok også kongehusets gode mennesker i dette forsøket på å hele nordmenns rasistiske sinn og øvrige mangler – de gjør gjerne det når høvet byr seg – gjennom tebesøk på Tøyen og kongen til og med i sin nyttårstale det året. Det hele var vel enda et tiltak for «å fylle gatene med kjærlighet,» som de kaller det, men hos meg fremkalte det bare hoderisting. Og jeg går heller ikke med på at fraværet av godhug for denne type offentlige empatimanifestasjoner skyldes være seg mangelfullt utviklede eller varig svekkede sjelsevner; dit har de ikke fått meg.

Hva om vi i stedet for slik monarkisk kvalitetsstemplet gutmenschen-adferd også her i Norge kunne få litt amerikansk tekultur? Selvsagt mener jeg ikke da den fysiske drikken som i USA-tapningen er nesten like verdiløs som kaffen de tilbereder derstedes, eller enda verre som brødet de baker; nei, jeg mener te i amerikansk politisk betydning, svarende til Tea Party bevegelsen.

Denne tok sitt navn fra The Boston Tea Party som var en håndfast demonstrasjon mot engelskmennenes koloniale adferd i New England i sin tid; «no taxation without representation» og alt det der. I kjølvannet fulgte de amerikanske statenes løsrivelse fra sine europeiske herrer. Den nye «Tea Party Movement» begynte i 2007 som et initiativ tatt av Ron Paul, men etter hvert utviklet det seg til en omfattende konservativ grasrotbevegelse. Man var misfornøyd med Washington-elitens politiske makt og ville finne tilbake til den folkelige fornuften som sist hadde preget USA under Reagans styringstid. Dels gjaldt dette den økonomiske politikken (tea kan også stå for «taxed enough already»), men enda mer gjaldt initiativet politiske verdispørsmål der man hadde sett seg lei på den selvbestaltede elitens skalting og valting med grunnleggende frihets-, selvstendighets- og moralske verdier som folk oppfattet som uløselig knyttet til «the American way of life.» Bevegelsen har siden hatt betydelig suksess både innenfor det republikanske partiet og utenfor.

Jeg skulle svært gjerne sett at vi i Norge kunne legge for dagen tilsvarende konservativ utålmodighet med hvordan politikerne, stundom med støtte i kvasivitenskap, tukler med vårt samfunn. Det er jo ingenlunde slik at man bare kan oppnå gjennomslag for tanker og idéer ved å ha direkte innflytelse innad i de politiske partiene; her i landet vet vi dette spesielt godt gjennom to EU-avstemninger der Nei til EU viste seg å være mektigere enn både Høyre og Arbeiderpartiet til sammen. Kort sagt: Utenomparlamentariske organisasjoner drevet frem av folkelig overbevisning, styrt av sinne eller glede eller begge deler, kan bryte inn i politiske beslutningsprosesser og endre samfunnsutviklingen i tråd med folkets ønske.

De to ovenfor nevnte tetradisjonene i Norge fortjener å få sin avslutning. Ble det derimot isteden en norsk «te mot tøv»-rørsle – og da mener jeg en genuint konservativ bevegelse, ikke enda et primært liberalistisk tiltak – så skulle jeg billedlig talt «med förtjusning» endre drikkevanene, sette kaffekoppen, ølseidelen og vinglasset på hyllen og bli en stolt tedrikker.

Vi er folket, som de sier i Tyskland nå, og folket skal bestemme. Det kan ta tid, men selv godtfolks tålmodighet tar slutt, særlig når de innser at de er blitt lurt og bestjålet. Ikke engang nordmenn er så trege at de finner seg i alt, ikke hele tiden.