Det har vært mulig for meg mange ganger å erfare hvordan man i USA og europeiske land forteller om egne erfaringer under andre verdenskrig. De ulike vinklingene stoffet presenteres under på minnesmerker, i bøker og på museer, har alltid vært verdifulle. For noen måneder siden kunne jeg så for første gang besøke det japanske krigsmuseet Yasukuni i Tokyo. Det ble en givende, men svært annerledes opplevelse som det kan passe å trekke frem nå ved 70-årsmarkeringen av Japans kapitulasjon straks etter bombingen av Hiroshima og Nagasaki. Jeg vil si litt om hvordan japanerne fremstiller sine kriger under de siste drøyt hundre år, for så med utgangspunkt i dette å reflektere mer generelt over sannhet og «sannhet» slik vi oppfatter den og leverer den videre til nye generasjoner.

yasukuni

Yasukuni er et kombinert shintoistisk hellig sted (mens shintoistiske hellige steder omtales som «shrines» i engelsk oversettelse, kalles de tilsvarende buddhistiske stedene for «temples;» om det legges ytterligere betydning i terminologiforskjellen, er ukjent for meg) og et krigsminnesmerke/museum viet til «de døde japanske soldaters sjeler.» Stedet er utviklet i sprang og perioder siden 1869 og består fysisk av en vakker park med karpedam samt ulike tradisjonelt bygde hus med religiøse og andre funksjoner; det hele er velstelt og gir et inntrykk av stille ærefrykt som sømmer seg tematikken. Jeg har ikke nok kunnskap om japansk shinto-religion til å forstå de ulike elementene – man kan eksempelvis både be og vaske hender og ansikt på dertil egnete steder på området, alt i henhold til bestemte prosedyrer – men ritene vitner først og fremst om dyp respekt. Om Japans kriger fra sammenstøtet med Russland i 1905 og fremover vet jeg derimot en del, så la oss flytte fokus over til museumsfremstillingen av disse.

Den russisk-japanske krig i 1905 var første gang et østasiatisk land klarte å vinne militært over en «hvit» stormakt, og begivenheten blir massivt omtalt på museet både hva det rent krigsmessige og, ikke minst, hva konsekvensene for japansk og generell asiatisk selvfølelse angår. Gjennom seieren fikk Japan herredømme over store deler av Mandsjuria, hvilket bringer oss til 1930-tallet. Det var nemlig da Stillehavsdelen av andre verdenskrig begynte, med japansk-kinesiske konflikter som etter hvert utviklet seg til særdeles blodig krigføring. Enkelt sagt ville ikke kineserne finne seg i japanere som et nytt herrefolk etter europeerne, hverken i Mandsjuria (som japanerne kalte Mandsjukuo) eller i andre områder med stor kinesisk befolkning, og satte seg til motverge.

ANNONSE

På museet fremstilles dette som forbrytersk, i beste fall opprørsk, virksomhet. Med et halvsitat som er presist hva essensen angår: «Vi ville hele tiden ha fred, men de gjorde motstand og drev med terror. Derfor måtte vi slå hardt til.» Om riktig hvor hardt, sies så vidt jeg kunne forstå intet eller lite, eksempelvis nevnes ikke de omfattende krigsforbrytelsene av seksuell og annen voldsnatur som medførte hundretusenvis av drepte under det som i Vesten er kjent som «The rape of Nanking.» Tilsvarende gjaldt adferden overfor beseirede koreanere. Det hele er typisk for museets fremstilling av krigshistorien: De andres, altså fiendens, feil, urettferdigheter og overgrep dekkes og brukes som årsaksforklaringer for at det gikk som det gikk, mens egne tilsvarende forties massivt.

nanking-2

Foto: Man kan ikke la være å tenke på dagens bødler som ynder halshugginger. Sadismen er ikke ny.

Forspillet til bombingen av Pearl Harbour 6. desember 1941, da det lyktes japanerne i et massivt overraskelsesangrep å ødelegge størstedelen av den amerikanske Stillehavsflåten, er typisk i så måte. Man legger frem hvilke råvaremessige behov Japan hadde, altså hvor mye olje, mineraler og så videre man trengte, «but the others would not supply it.» USA og Storbritannia fortsatte sin diskriminerende politikk overfor Japan og nektet å anerkjenne keiserdømmet som en likeverdig asiatisk partner, fremfor alt lot de ikke uten videre japanerne få ta seg til rette overfor sine asiatiske naboer, Kina og Korea. Argumentasjonen munner ut i en «de tvang oss til å gjøre det»-konklusjon, hvilket skurrer stygt i europeiske ører.

Den videre Stillehavskrigen dekkes likeledes fra et eksklusivt japansk perspektiv med fokus på hvor modige de japanske soldatene var og hvor fantastisk de så vel som sivilbefolkningen holdt ut bombing og alle andre prøvelser; det er sikkert sant alt sammen, men balansen mangler. Dette understrekes ytterligere ved at man på området finner en minnesstøtte over den indiske dommer dr Pal, som angivelig var den eneste som påstod frifinnelse for japanske krigsrettstiltalte i prosessene som fulgte kapitulasjonen i 1945. Pal var sikkert en utmerket mann og jeg tviler ikke på at også prosessene mot japanske krigsforbrytere gav mange eksempler på seierherrejustis og at noen ble uskyldig dømt, men igjen etterlates et inntrykk av krampaktig fornektelse. Hadde man beflittet seg på en mer balansert «vi gjorde dét rett og dét galt, mens de andre gjorde dét galt og dét rett»-fortelling, så hadde troverdigheten fortonet seg vesentlig større for i alle fall denne historieinteresserte europeeren. Også i Japan selv er det mange som er brydd over ensidigheten i fremstillingen – sånn sett er Yasukuni omstridt – og overfor landets asiatiske naboer fungerer stedet som en rød klut.

abe.yasukuni

Foto: Statsminister Shinzo Abe bøyer seg og viser ærefrykt under et besøk i Yakusuni. At aktive regjeringsmedlemmer ærer stedet der krigsforbrytere ligger begravet har kostet Japan mye goodwill.

Det er ikke vanskelig å se japanernes historiske feil, men har de kanskje også rett? Er det kan hende så at vi står overfor en situasjon der både de og vi er ute av stand til å se bjelken i eget øye?

Et gjennomgående mønster i den japanske fortellingen om landets kriger på 1900-tallet var at de som de første asiatene sto opp mot de hvite, og det med suksess. Andre verdenskrig kom i Asia i stand fordi England og USA ikke ville innrømme Japan en rettmessig plass i solen; sånn sett en situasjon lik den vi hadde i Europa før første verdenskrig med Tysklands strev for å oppnå likeverd med de gamle stormaktene. Perspektivet er forståelig, men var totalt fraværende fra det jeg som barn og ungdom leste om Stillehavskrigen; japanerne har altså et godt poeng som vi har valgt å overse. Det kan nok være man finner annet også som er berettiget, om man prøver å se historien og verden med fiendens briller.

Vi, altså europeerne og amerikanerne, er dessuten heller ikke selv fri fra å gjøre de samme sjåvinistfeil i omtalen av egen historie som jeg ovenfor har påpekt i japanernes krigsfortelling. Vanligvis skyldes slikt på nasjonalisme, men jeg er ikke sikker på at sammenhengen er så enkel. Skjevtegning av forgangen tid kan meget vel foregå uten at det bunner i noe behov for å forskjønne den egne nasjonen. Blant annet er den nåværende tendensen til eksklusivt å skylde all verdens ulykke på hvite, heteroseksuelle menns adferd opp gjennom århundredene et trollsyn godt som noe. Tilsvarende kreves et minst like selektivt virkelighetsfilter for konsekvent å innrømme ulike såkalte «underprivilegerte grupper» ansvars- og skyldfrihet i alle sammenhenger. Begge deler kan forklares på så mangt et vis, men nasjonalistisk betinget sjåvinisme er det ikke.

Problematikken rundt perspektivavhengige sannheter griper i realiteten tilbake så langt som menneskehetens bevisste tankehistorie går, til antikkens Hellas og Sokrates’ stendige diskusjoner med sofistene. Filosofen mente at det fantes en objektiv sannhet og at vi hadde i oss evnen til å få del av denne, mens derimot de profesjonelle visdomslærerne holdt på at «det som er sant i Athen, ikke trenger å være det i Theben.» I dag målbæres det sistnevnte synssettet av mange, også mange med makt, som har tilvennet seg den sterke relativismen innebygget i postmoderne nyttetenkning.

Selv «vet» jeg innerst inne at Sokrates hadde rett, absolutter finnes og vi kan få tilgang til dem, men samtidig er det bare å innrømme at jeg ikke med tankens kraft klarer å tilbakevise de relativistiske innvendingene. Når alt kommer til alt har vi ikke gjort så store fremskritt på de snart to og et halvt tusen år som er godt siden Sokrates og hans elever gikk rundt i Athen og strevet med livsproblemene gjemt bak ord som sannhet og godhet.

Denne erkjennelsen skrumper hovmodet hos enhver som er villig til å ta den inn over seg. Samme tilskyndelse til ydmykhet får man ved å gå gjennom museumslokaler viet falne soldaters sjeler, ved å se deres fotografier og brev hjem og slik få del i en liten flik av deres tid og tenkemåte.

Så ufattelig mye galt er blitt gjort på alle sider av frontlinjene. Og likevel, trass i mangelen på tankemessig og annen fremgang, står oss ikke annet til buds enn å prøve igjen og igjen å leve gode liv.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629