Kommentar

Ovenstående (uten spørsmålstegnet) fremholdes stadig i radio, på TV og i skriftlige medier, uten tvil eller nøling, nærmest som et selvsagt premiss i omtalen av de mange konfliktene i samtiden: ”Konflikten i Afganistan (eller Syria eller Irak eller…) har ingen militær løsning.” Nei, mulig det, godt mulig, men sannhetsgehalten i påstanden er ikke åpenbar, og jeg er definitivt ikke sikker på at konklusjonen gjelder rund baut. Det finnes så mange lignende generaliseringer som fremmes med betydelig kjekkhet i samfunnslivet, og hvis validitet forekommer meg i beste fall morken; det påståtte fraværet av militære løsninger er bare en av dem.

Jeg ønsker å se påstanden i et historisk lys, nærmere bestemt mot bakgrunn av holdningen under det noen i dag kaller ”the last good war” (i betydningen den siste krigen der ondskap og godhet stod tydelig og steilt opp mot hverandre; bakgrunnen for overforenklingen lar jeg ligge ukommentert), nemlig andre verdenskrig. Grunnen til dette er at vi i denne vakre sommermåneden, nærmere bestemt den 20. juli, markerer 69-årsdagen (intet er som odde jubileer!) for det alvorligste anslaget mot Adolf Hitlers liv i løpet av hans 12 år (1933-1945) ved makten i Det tredje riket. Hadde attentatmennene hatt bare litt mer hell med seg i sitt forehavende, så kunne verdenshistorien sett svært annerledes ut. Dette skal vi komme tilbake til.

Det har slått meg flere ganger hvor lite folk vet om tysk motstand mot Hitler og nazismen, så jeg ønsker å gjenfortelle noe av denne historien. Perspektivet i bakgrunnen vil være tittelspørsmålet. Så kan jo leserne selv tillate seg en smule sommerlig kontrafaktisk historiespekulering (hva ville hendt dersom…) samt, om kreftene strekker til, prøve å sette datidens oppfatning av gyldighetsrommet for militære løsninger opp mot holdningene som i dag dominerer.

La oss ta for oss den tyske motstanden mot Hitler og nazismen først: Det er viktig å være klar over at man ikke hadde noen mer eller mindre enhetlig motstandsbevegelse mot det nazistiske styret i Tyskland som man hadde det i okkuperte land, inklusive Norge, under krigen, men av dét kan man ikke slutte at ingen motstand fantes. Alt i alt angir Wikipedia, som har en etter mitt skjønn grundig og etterrettelig engelskspråklig artikkel  om saken, at så mange som 77 000 tyskere ble drept av nazistyret for en eller annen type regimemotstand etter forutgående dommer i krigsretter, spesialretter av ulike slag eller i det sivile rettssystemet. Det hele var usammenhengende og uensartet som det måtte være – man levde ikke akkurat i et samfunn der ordensmakten tok med silkehansker på opposisjonell aktivitet – men inkluderte religiøs motstand (særlig, men ingenlunde utelukkende, fra katolikker), politisk motivert motstand (særlig fra kommunister), motstand fra ulike uavhengige grupper og enkeltindivider (de summerte seg opp til et betydelig antall etter hvert; mange sivile heltedåder med tragisk utfall lar seg henføre til denne kategorien, med ungdommene i Edelweisspiratene i Köln og Die Weisse Rose ved Ludwig-Maximilian universitetet i München som kanskje de mest kjente) og, endelig, motstand fra militære.

Sistnevnte opposisjon hadde særlig god grobunn i konservative preussiske offiserskretser, spesielt innen hæren og etterretningen, og begynte å anta hardere former fra Tsjekkoslovakia-krisen i 1938 og utover. I Wehrmacht og Abwehr var man da blitt meget betenkte over den ekstremt farlige politikken Hitler førte på landets vegne, og som de mente sannsynligvis ville føre til en storkrig der Tyskland ville bli den tapende part. Hos flere var engstelsen så uttalt og tilliten til Hitler og nazistene så liten at de via ulike mer eller mindre hemmelige kanaler gjentagne ganger henvendte seg til britiske myndigheter for å få politisk støtte til å gjennomføre et militærkupp mot regimet. Hvor realistiske planene var er vanskelig å si og hvordan de ble oppfattet av britene er også uklart, men faktum er i alle fall at Chamberlain-regjeringen i stedet valgte å gå inn i forhandlinger med Hitler hvilket ledet til München-forliket. Resultatet ble en stor politisk seier for Hitler som igjen nådde sine mål (overføring av de to store og industritunge provinsene Böhmen og Mähren, som begge hadde betydelige tysktalende befolkningsgrupper, fra Tsjekkoslovakia til Tyskland) uten at skudd var løsnet. Det ble ikke lettere å være Hitler-motstander i Tyskland etterpå.

 

Så kom krigen som etter hvert utviklet seg i totalt uforsonlig retning. Likevel forekom gjentagne forsøk fra tysk side, alle abortive, på å få til en eller annen avtale med England, både fra Hitler selv (i begynnelsen av krigen) og bak hans rygg. Motivene var utvilsomt så ymse, men det er ikke poenget her: Innvittene ble alle avvist. I januar 1943 nådde uforsonligheten et foreløbig siste nivå da de allierte (siden 1941 var også først Sovjetunionen og siden USA kommet med i krigen mot Tyskland) lederne på toppmøtet i Casablanca vedtok at krigsmålet var betingelsesløs tysk kapitulasjon, intet mindre. Beslutningen representerte en diplomatisk triumf for Stalin som hele tiden hadde fryktet (og som fortsatte å frykte til krigens slutt) at vestmaktene skulle slutte separatfred med Tyskland og vende seg mot ham.

 

Mindre oppmerksomhet har man viet beslutningens effekt på den tyske militære motstanden mot Hitler som hele tiden var der, og som ble større etter som krigslykken mer og mer tydelig vendte seg mot Tyskland. Uviljen fra alliert side mot å diskutere eller akseptere annet enn et totalt tysk nederlag lå naturligvis de tyske militære Hitler-motstanderne i fatet; den gjorde beslutningen om å vende seg mot sine egne landsmenn vanskeligere, for mange umulig, og bidro derved til at de ble knyttet til masten av det synkende skip, skulle man kunne si. Slik støttet indirekte – uten at det var hensikten, selvfølgelig – den allierte uforsonligheten eller prinsippfastheten, begge ord er berettiget, Hitler mot hans militære motstandere i eget land slik mange har påpekt, blant andre den ungarsk-amerikanske historikeren Istvan Deak i en diskusjon   om temaet i New York Review of Books.

 

Til sist innså et nettverk av høyere tyske offiserer at eneste vei som kunne inngi i alle fall et visst håp om å redde fedrelandet fra total ødeleggelse, gikk gjennom å ta livet av der Führer: Man måtte drepe Hitler og deretter ta makten gjennom et militærkupp straks styrkene var satt fri fra sin personlig avlagte Führereid. Deretter håpet man å få til en eller annen avtale med de allierte om avslutning av krigen, når bare nazistatens hode var kuttet av. Drapsforsøket fant sted 20. juli 1944, som alt nevnt ovenfor, under et møte i hovedkvarteret i Wolfsschanze i Øst-Preussen, og kun tilfeldigheter reddet Hitlers liv.

claus.von.stauffenberg

Oberst Claus von Stauffenberg hadde en sprengladning i dokumentmappen sin som han plasserte under bordet så nært Hitler som mulig. At der Führer ikke ble drept av bomben, skyldtes en blanding av flaks/uflaks, i første rekke at Stauffenbergs dokumentmappe ble satt på feil side av et bredt bordben eller snarere en bærevegg av eik under det store og tunge kartbordet. Da en ennå omtumlet, men åpenbart levende og stort sett uskadd Hitler opptrådte på riksdekkende radio kort etter og derved beviste at attentatforsøket hadde mislykkes, gikk luften ut av kuppet som skulle fulgt umiddelbart etter at Hitlers død var blitt kjent.

 

Dette 69-årsminnet er altså den direkte foranledningen til at jeg skriver det jeg skriver her, for jeg er full av respekt for oberst von Stauffenberg og de andre som var villige til å drepe tyrannen for slik å prøve å redde det som reddes kunne i en krig Tyskland var ved å tape. De regnet ikke selv med å overleve, og de fikk rett. Straffen for alle som hadde den minste forbindelse med kuppmakerne, ble den strengest mulige; tortur fulgt av garrottering ble endeligten for flere av dem. Også familiemedlemmer ble straffet, typisk etter noen parodier av rettssaker. Enkelte ledende generaler fikk lov til å ta sitt eget liv slik at deres status som offentlige rollemodeller ikke skulle forrykkes. Henrettelsene av de skyldige og mistenkte varte ved helt til krigen sluttet i mai 1945.

 

Ingen vet hva som ville skjedd om England først og de allierte siden hadde vist lydhørhet overfor mennene i den tyske militære opposisjonen. De siste var villige til å risikere alt, hva de også rent faktisk gjorde, men møtte ingen støtte utenfra. At nazismen ble knust og Hitler ryddet av veien, var utmerket, ikke misforstå meg, men kanskje kunne dette skjedd uten den totale ødeleggelsen som preget de siste krigsårene. Som sagt, ingen vet, for man valgte en annen vei enn den som kunne innebåret en bare delvis seier: Man valgte en militær løsning, man ville at seieren skulle være total, at kapitulasjonen skulle være betingelsesløs. Dette hadde noen omkostninger, skulle man kunne si, inklusive millioner døde fra flere land, men fungerte gjorde det, og ikke har det i ettertid vært reist særlig tvil om berettigelsen av å innta en slik steil holdning og helt avvise ulike forhandlingsutspill.

 

I dag gjelder gjennomgående en helt annen tenkning, nå later det til å foreligge unison enighet om at ingen militær løsning finnes nesten uansett hvilken væpnet konflikt det dreier seg om; man må søke forhandlinger med fienden før alt for mye blod har flytt, både eget og de andres. Dessuten er opinionen i samtiden ytterst var for at voldsbruken ikke må bli altfor asymmetrisk. I praksis betyr dette at hjemmefronten ikke aksepterer at vi i Vesten bruker egen teknologisk overlegenhet til å bringe massiv død over hverken fiendtlige sivile eller stridsmenn, da stiger den hjemlige moralske indignasjonen så sterkt at det blir politisk umulig å videreføre krigshandlingene på samme nivå.

 

Den første krigen der vi så dette tydelig, var Vietnamkrigen. Opposisjonen hjemme mot amerikanernes krigføring i Sørøst-Asia fikk fritt spillerom i mediene og meningene var, for å si det forsiktig, delte om den moralske berettigelsen av det statsledelsen og de militære foretok seg. Resultatet var at man rett nok gikk til krig, men hele tiden med den ene hånden bundet bak på ryggen slik at ikke den ressursmessige ”urettferdigheten” skulle bli altfor tung å svelge for hjemmepublikum. I stedet for å gå for seier med alle midler, søkte man forhandlinger (etter først å ha ”bombet Nord-Vietnam (tilbake) til forhandlingsbordet” som det het seg på tidlig 70-tall). Man lyktes da også med å få til en slags forhandlingfred som varte lenge nok til at man kunne trekke de egne styrkene ut, men deretter ble nederlaget tydelig.

 

Også i senere konflikter har innsatsen på mange måter vært halvhjertet sammenlignet med adferden under tidligere kriger, preget av at man ikke har tillatt voldsbruk som ville lede til for mange ofre blant uskyldige sivile. Dette har fienden selvsagt lagt merke til og spilt på, ved å blande stridende med sivile og ved å bruke sivile, inklusive barn, som beskyttende skjold mot amerikansk og annen vestlig militærmakt. Jeg sier slett ikke at tilbakeholdenheten har vært feil i vår moderne krigføring, men jeg konstaterer at den reflekterer et annet syn på voldsbruk og vilje til å akseptere massedød i krigssammenheng enn det som gjaldt for 70 år siden. Hvorfor er det slik?

 

En mulighet er selvfølgelig at nazi-Tyskland (og i noen grad Japan) var så historisk unike fiender at total uforsonlighet overfor dem var det eneste rette. La det ikke være tvil, naziregimet var et ondt regime, et slikt som det var og er berettiget å stå imot med våpen i hånd, og det japanske imperiet stod for en usedvanlig aggressiv nasjonalisme, men jeg kjøper ikke oppfatningen at deres motstandere uten videre var hvite riddere som i alle sammenhenger representerte ”justice, peace and motherhood.” Diskusjonen er utenfor tema her, men man skal aldri undervurdere en krigførende parts vilje og evne til å demonisere sin fiende både før, under og etter en pågående krig. På dette finnes det rikelig med eksempler av både historisk og samtidig type, så en utdefinering av en bestemt motstander som ”ille utenfor totalisatoren” blir i bunn og grunn meningsløs. Og barn brent i Dresden og Hiroshima var akkurat like uskyldige som barn alltid har vært og vil være i kriger.

 

Tilbakeholdenhet i krig på grunn at risiko for gjengjeldelse mot egne styrker er logisk og forekom, trass i den allmenne uforsonligheten, selv under andre verdenskrig samt, kanskje mindre overraskende, i alle større kriger siden. Man unnlot eksempelvis å benytte gassvåpen mot Hitlers styrker fordi man fryktet å få tilbake med samme mynt. Tilsvarende vurderinger lå til grunn også for tyskernes tilbakeholdenhet i så måte; terrorbalansen hva gass angikk viste seg å holde.

 

En fungerende terrorbalanse spilte utvilsomt inn også for amerikansk tilbakeholdenhet i krigene mot ulike kommunistiske ”frigjøringsbevegelser” så lenge den kalde krigen ennå var den dominerende strategiske driveren i den internasjonale maktpolitikken. Risikoen for atomkrig mot den konkurrerende supermakten lurte alltid i bakgrunnen og øvet en modererende innflytelse på oppførselen overfor dennes offisielle så vel som inoffisielle klienter. De siste 20 årene, altså etter Sovjetunionens og verdenskommunismens fall, har denne risikoen blitt markant mindre. Det er eksempelvis vanskelig å se at slike hensyn skal ha spilt vesentlig inn når USA har vist tilbakeholdenhet, militært så vel som politisk, overfor muslimsk terrorisme i årene etter 11. september 2001. Uviljen mot å søke en militær løsning, en uvilje som synes å være delt i hele den vestlige verden, må ha andre forklaringer.

 

Viljen til å sette gjennom den egne politikken (husk Clausewitz’ ord: ”Krig er videreføring av politikk med andre midler”) med tilstrekkelig hensynsløshet til å lykkes, til å drepe så mange av fiendebefolkningen som det er nødvendig for å fremtvinge underkastelse, dersom det er dét som kreves, ser ikke ut til å finnes lenger. I 99 av 100 tilfeller er dette bra, noe vi alle skal gledes over, for statlig blodtåke og hensynsløshet er selvsagt intet å trakte etter; fortidens eksempler på slik adferd innbyr ikke til etterfølgelse. Samtidig vet vi at det ikke er lenge siden man var villig til å påføre fienden ethvert offer som man mente gagnet de egne militære og politiske hensynene: Både i Japan og Tyskland finnes ennå bevarte ruiner som minner om denne tankegangen.

 

Man kan håpe at denne type hensynsløshet aldri vil komme til å utspille seg mer, at demokratiske stater har forlatt dette stadiet og fremtidig aldri vil drive total krig hverken mot hverandre eller irregulære tropper, enten nå de sistnevnte kalles terrorister eller ikke. Jeg deler håpet, men jeg tror ikke det er realistisk. Også demokratier har historisk sett vist betydelig evne til å følge de dypeste og dunkleste biologiske driftene vi har: Drepe de andre når vi selv er i fare.

 

Den slags reflekser kan  slå inn igjen. Den nåværende humanistiske fernissen lodder nødvendigvis ikke dypt. Når faresignaler fornemmes og hjertet slår fortere, kan selv fredelige europeere komme til å gripe tilbake til nedfelte adferdsmønstre for å beskytte seg selv og de sine. Om reaksjonene er kloke eller ikke, og enda mer om de er etisk berettiget eller ikke, blir da av mindre betydning.

 

 

Les også

-
-
-
-
-