Kommentar

Ovenstående var tittelen på en liten bok som kom ut like etter krigen, i 1945. Vi skal komme til den om litt. Først vil jeg imidlertid gå svært mye lenger tilbake i tid, til to herrer som ved sine ord så vel som eksempel har vært skjelsettende for vestverdenens oppfatning av hvordan mennesker kan og bør forholde seg til at det egne livet snart tar slutt. Innsikt om egen dødelighet påstås å være noe av det som særkjenner oss som art, og trolig er det sant. I alle fall gjelder at mer dyptgripende eksistenskritisk innsikt knapt finnes; det var så før og slik vil det alltid forbli. Men også om de mest personlige spørsmål kan man lære noe av andre, ikke minst gjennom gode eksemplers makt.

Selv de som ikke bryr seg om filosofi, har gjerne hørt om Sokrates, selve erkefilosofen fra antikkens Hellas. Jeg skal her bare si litt om hans død, idømt ham av arge medborgere som hadde fått mannen godt og grundig i vrangstrupen. Man beskyldte ham for å vanære gudene samt føre Athens ungdom på ville veier; begge deler klassiske påstander når makthavere har sett seg tilstrekkelig lei på en for dem plagsom person. Dømt ble han og ikke ville han kompromisse ved å be om nåde eller på annet vis finne en løsning som kunne medført at han fikk beholde livet; Sokrates var nok på mange vis en uforbedrelig stabeis, skulle man kunne si, om det er stabeis man er når man velger å lytte mer til sin innvendige guddommelige stemme (sin daimon eller demon eller samvittighet) enn til menneskene rundt. Så ble det til å drikke giftkjekssaft (et annet norsk ord for planten er skarntyde) for 70-åringen, hvilket han gjorde med stor sinnsro, uten fakter av hverken det ene eller andre slaget. Hans siste ord til disippelen Kriton var akkurat passe jordnære: «Husk at vi skylder Asklepios en hane.» Så døde filosofiens grunnlegger og største mann.

Jeg har tidligere skrevet med ærefrykt om stoisk lyrikk og intet setter en stoiker på mer avgjørende prøve enn å skulle møte sin egen død. Seneca levde et halvt årtusen etter Sokrates og var en av Romerrikets mest kjente litterater. Også han fikk makten mot seg, i form av sin tidligere elev, keiser Neros, mistro. Keiseren befalte like godt den gamle læreren å begå selvmord.

seneca

Det finnes ulike versjoner av hva som skjedde, inklusive av hvor gjennomført stoisk Senecas respons faktisk var, men hovedfortellingen gir til beste at mannen gikk i forgjenger Sokrates’ fotspor i nær inntil minste detalj. Da døden gjennom inntak av giftkjekssaft viste seg å være vanskelig oppnåelig, gikk man over til en annen metode og så til en tredje. Poenget er at den gamle filosofen avfant seg med sin skjebne, han møtte urettferdighetene og avslutningen av livet med bokstavelig talt stoisk ro. Sånn sett er de to antikke herrene på S prakteksempler på filosofer som i praksis evnet å ta kontroll over de egne emosjonene ved tankens hjelp. De viste at livssynet var sterkt nok til å holde også ansikt til ansikt med døden.

Da tar vi et meget langt sprang i tiden til andre verdenskrig og norske motstandsmenn som var blitt tatt, dømt til døden og satt på Akershus Festning i vente på at dommen skulle eksekveres. Det er nemlig dette boken «Slik dør menn» (Luther Forlag, 1945; du kan finne den på Nasjonalbibliotekets utmerkede nettsted bokhylla.no) handler om. Forfatteren, Dagfinn Hauge, ble senere biskop i Tunsberg, men under krigen var han fengselsprest på Akershus, og det var i denne tjenesten han kom i kontakt med de dødsdømte.

Hauges beskrivelse av fangenes siste dager og timer er rørende, respektfull og ekte; jeg tror ikke noen som ofrer en kveld eller to på å pløye gjennom de litt over hundre sidene, unngår å bli grepet. De dødsdømte var i alle aldre og av svært ulik bakgrunn både på den ene og den andre måten; noen var velutdannete, andre hadde så vidt folkeskole, noen hadde vært seg sin motstandskamp og farene ved denne bevisst, andre hadde nå bare skjenet inn på virksomheten før det gikk fryktelig galt. Men alle de det fortelles om – om det også fantes andre som reagerte helt annerledes, får vi ikke vite – avventet skjebnen og døden med stor sinnsro. Hensynet til familien var den viktigste personlige bekymringen for dem. Selv var de preget av en enkel, direkte og personlig kristentro som gav dem trygghet i møtet med døden, som de også var visse på at den innsatsen de hadde gjort for fedrelandet, hadde vært viktig og verd å dø for. De skulle gjerne levet videre, alle som en, de søkte ikke aktivt døden, men de fryktet den heller ikke lenger. Avgjørende for denne tryggheten var deres religiøse tilhørighet.

De hadde hva dette angår sikkert hatt en usedvanlig «bratt læringskurve» mange av dem, og man får formode at fengselspresten bidro sterkt i så måte. Intet galt i dét, tvert imot; det er i eksistensielle krisesituasjoner betydningen av en tro som den kristne blir som størst. Dette er innsett av mange både intellektuelt og, ikke minst, litterært-emosjonelt. En liten episode av det sistnevnte slaget fra en annen etterkrigsbok, Jens Bjørneboes «Under en hårdere himmel» fra 1957, illustrerer poenget. Under en far-sønn disputt lar den ungdomsradikale gymnasiasten Cato sin far, en gammeldags major, få vite at han slett ikke var så sikker på dette med kristendom og gud og sånn; mon ikke det var oppspinn hele greia? Faren, av gammel sørlandsk sjømannsslekt, responderte med å si at ingen som ikke har stått til rors i storm og selv sett døden i hvitøyet, har rett til å fornekte gud. Kun når det røyner på som verst, vet man hva det er hold i.

Vår kulturs dominerende religion, kristendommen, har to hoveddimensjoner. Dels forklarer den på metafysisk eller ontologisk nivå hvordan verden og livet henger sammen, dels hjelper den oss til å leve gode liv, inklusive stå imot de verste prøvelser som sykdom eller annen trussel mot den egne eksistensen. Personlig har jeg livet igjennom stridd med begge dimensjonene og kommer vel alltid til å gjøre det, men i ulik grad. Den værenmessige (ontologiske) delen synes jeg er den minst troverdige; den lar vi ligge. Den etiske eller instrumentelle dimensjonen, derimot, den siden ved religionen som hjelper den troende til å leve et bedre liv både under «plain sailing,» altså når alt går greit, så vel som når alvorlig fare og død truer, den er en side ved et slikt trossystem som stemmer til alvorlig ettertanke, som argumenterer sterkt for verdien av kristentro.

Poenget skal ikke overselges, man skal ikke late som om religion er nødvendig for hverken å leve eller dø godt og med verdighet. Herrene Sokrates og Seneca eksemplifiserte dette; de levde etisk høyverdige liv og møtte sin egen død med en verdighet som ikke kan overtreffes, og dette uten å oppleve støtten fra en personlig enn si en kristen gud. Men det at A ikke er nødvendig for B, betyr ikke at man ikke kan ha betydelig nytte av A for å oppnå B i mange situasjoner; man skal ikke bli for firkantet i logikkanvendelsen når vanskelige eksistensielle spørsmål vurderes. Jeg har gode kristne venner som lever strøkne liv etisk sett, og som bedyrer at den egne troen hjelper dem til å gjøre godt og unngå det motsatte. Samtidig ser de meg og andre som også lever rimelig anstendige liv, men som ikke påberoper oss religiøs støtte i de etiske valgene vi treffer. Andre både religiøse og ikke-religiøse mennesker oppfører seg dårlig. Dersom sammenhenger mellom livssyn og livsførsel finnes, hvilket jeg tror, så er de altså langt fra absolutte.

Men vi snakker denne gang primært om en ekstremsituasjon i livet, både eksistensielt og tidsmessig, nemlig når mennesket er klart over sin egen nært forestående død, foran en eksekusjonspeletong for fengselsprest Hauges sognebarns vedkommende, eller som resultat av sykdom i fredelige tider som de vi nå lever i. Er det ikke da overveiende sannsynlig at det hjelper svært godt å ha en gudstro å lene seg mot, endatil for manges vedkommende en tro på eller visshet om oppstandelse til et bedre liv på den andre siden?

Jo, jeg tror de som da finner en tro på Kristus eller Gud eller begge har en klar fordel for nå å uttrykke det en smule enkelt og kanskje plumpt, at de har lettere for å leve gjennom sin siste tid enn de som intet hinsidig har å håpe på. Samtidig gjelder at «tvang til tro er dårers tale,» for hvordan skal man tro på noe man faktisk ikke tror på? Det er ingen verdighet i å jages av egen frykt eller usikkerhet inn i en liksom-tro; også moderne sykehusprester av det vise slaget er meget oppmerksom på dette og er klokelig tilbakeholdende i sin omsorg overfor dødelig syke. Om man likevel endrer mening når stormen raser og dødsfrykten hogger tak i kropp og sjel, så er det noe annet, jamfør Bjørneboe-historien gjengitt ovenfor, men slikt er dypt personlig og individuelt og kan ikke påregnes uansett hva folk måtte tro på.

Jeg kommer naturligvis ikke frem til noen facit her, hvilket neppe forbauser vettuge folk, for dette er blant de dypeste spørsmålene og jeg strever med dem minst like mye som de fleste andre. Man kan finne trøst eller ro eller likevekt i mange impulser utenfra, ikke minst fra poeter som etter mitt syn har en mer direkte forbindelse med det guddommelige enn annet pennefolk. Følgende lille dikt av Kolbein Falkeid tar jeg ofte frem fra minnet:

Døden er ikke så skremmende som før
Folk jeg var glad i, har gått foran og brøytet løype
De var skogskarer og fjellvante
Jeg finner nok frem

Man kan aldri gjøre mer enn sitt beste uansett i hvilken fase av livet man er.

Les også

Boklig trøst -
Kristen agnostiker -
Julens politiske drama -
Underkastelse -
Gud og det totalitære -