Kommentar

Det er lenge siden menneskene oppdaget at dyr kan være både raskere og sterkere enn dem; de som ikke straks skjønte såpass, forsvant nok fort ut av den evolusjonære soga vil jeg tro. Likeledes er det en stund siden vi lærte å nyttiggjøre oss ”techne” – dette vakre greske ord som danner den språklige bunnplanken i moderne teknologi, men som også bærer et element av skjønnhet og kunst i seg – til å konstruere maskiner som overgår sine byggmestere både hva kraft og fart angår. Oppfinnelsen av hjulet må ha vært en sentral begivenhet i så måte; i følge Wikipedia skjedde det trolig i landet mellom flodene, Mesopotamia, for rundt 6000 år siden. Hvorom allting er: Hverken iakttagelsen av dyrenes fysiske overlegenhet eller produksjonen av stadig mer avanserte mekaniske konstruksjoner har lagt en demper på menneskenes innbyrdes konkurranselyst; så vel i olympiske sammenhenger som ellers anstrenger vi oss fortsatt til det ytterste for å bli ”citius, altius og fortius” vel vitende om at titlene bare gjelder innen vår art.

 

Dette er kanskje ikke så rart i og med at hverken styrke eller hastighet er blant det salig Aristoteles identifiserte som primæregenskaper hos ”det rasjonelle dyret,” altså mennesket. Mer problematisk ble situasjonen et stykke ut i forrige århundre da vi etter hvert evnet å lage først mekaniske, deretter elektroniske, maskiner som utfordret menneskenes overlegenhet der det svir som mest, altså hva gjelder kognitiv kapasitet, tankekraft. Så lenge konkurransen kun gjaldt hukommelse kunne det nå enda gå an (de færreste føler at eksempelvis hullkortmaskiner er egentlig intelligente), men etter hvert ble datamaskinene sterkere og sterkere og det ble vanskeligere og vanskeligere å bortforklare deres overlegenhet på områder der intellektuell kapasitet måles.

 

Étt felt fikk en helt spesiell symbolverdi i tvekampen mellom menneskelige og maskinelle hjerner, nemlig sjakk, intelligensspillet par excellence. Drømmen om å konstruere en sterk sjakkmaskin var lenge en slags hellig gral både for sjakkspillere med interesse for artifisiell intelligens (AI) og for ingeniører og andre med ståsted i dataverdenen, men på stadig jakt etter en passende tevlingsarena der deres maskiner og programmer kunne måles og utmerke seg. Lenge var de sjanseløse, for sjakkmestrene slo maskinene handfritt og selv amatører kunne vinne mot dem. Men etter hvert som datamaskinene ble sterkere, satt seirene lengre og lengre inne for dem av kjøtt og blod, og man begynte for alvor å spekulere i hva som ville skje når – man sa ikke lenger om – det sterkeste programmet på den største computeren ville klare å slå selveste sjakkverdensmesteren.

 

I 1997 skjedde det. IBM-monsteret ”Deep Blue” vant 3,5-2,5 over Garry Kasparov i en match over 6 partier. Det ble en voldsom baluba for å si det mildt. Kasparov selv mer enn mumlet om fusk fra IBMs side; som mange andre store sjakkmestere både før og etter var han ikke påfallende storsinnet i nederlagets stund. Andre så sin spillverden med Det Intelligente Mennesket på toppen av prestasjonspyramiden rase; de spådde at interessen for sjakk mennesker imellom ganske så snart vil opphøre nå når skapningens herre og mester ikke lenger var den dugeligste i kongenes spill.

 

Hva skjedde? Jo, rent faktisk ble det snart bekreftet at velprogrammerte datamaskiner, selv hjemme-pcer og ikke bare seriekoblede monstere som ”Deep Blue,” faktisk og uomtvistelig VAR sterkere enn selv de beste menneskene. De kraftige, nye maskinene med modifiserte og forbedrede programmer regnet raskere, var dyktige strategisk, ble aldri trette og nervøse og, det aller viktigste, de gjorde aldri grove feil; de var helt enkelt blitt uovervinnelige for selv de beste menneskelige sjakkspillerne.

 

Men til manges lettelse ble slett ikke publikums interesse for sjakkamp mennesker imellom mindre i og med dette. Rett nok ble mesterskap arrangert mellom dataprogrammene og produserte svært god sjakk, men de vakte likevel minimal oppmerksomhet hos det store publikum. Samtidig fortsatte fascinasjonen for det menneskelige spillet uavkortet og vel så det, ikke minst takket være en ung herre fra Lommedalen i Bærum, en viss Magnus Carlsen som jeg har planer om å vende tilbake til om ikke lenge i disse spaltene. Man var fortsatt interessert i kampen mellom feilbarlige, men likevel ufattelig sterke, sjakkmestere. Den utbredte engstelsen for at computernes fremmarsj skulle drepe interessen for menneskesjakken, hadde vist seg å være skammelig feil.

 

Hvorfor brydde ikke menneskene seg noe videre med at maskinene var blitt flinkere enn dem på enda et område, og dét på et som lå helt sentralt for skillet mellom oss og andre levende vesener (på Aristoteles’ tid fantes intet behov for å foreta noen grenseoppgang mot ikke-biologiske strukturer), nemlig vår tankekraft?

 

Én mulighet er selvsagt at vurderingen av kognitiv evne som en spesifikk og nærmest artsdefinerende menneskelig egenskap er feil, at det er andre kvaliteter som særkjenner oss, men jeg tror ikke forklaringen skal søkes her. Visst er det vanskelig å tidfeste når vår evne til å føle og tenke inntrer respektive opphører ved livets tilblivelse og avslutning – inngangen til menneskelivet er alltid og utgangen er ofte en gradvis prosess – men dette hindrer oss ikke i å føle, lengst inne i sjelen et sted, at tenkning, kall det gjerne ånd, på et eller annet kvantitativt vis er uløselig knyttet til det menneskelige. Da står vi igjen med det faktum at maskiner overgår oss på et område som vi har følt er blant de mest menneske-spesifikke, hver gang vi taper til et sjakkprogram på pc-en foran oss.

 

Opplevelsen berører store og vanskelige spørsmål om hva intelligens er, og i særdeleshet hvilke skilnader som måtte finnes mellom tankekraften vi besitter og intelligens av kunstige type, altså AI. Hva er intelligensens innerste vesen – dens ontologiske essens eller status skulle man kunne si – og hva er tilstrekkelige og/eller nødvendige operasjonelle kriterier for å slutte at vi har med intelligens å gjøre når vi iakttar et fenomen utspille seg i verden utenfor oss? Sagt på en annen måte: Ut fra hvilke objektiviserbare observasjoner kan vi slutte oss til at vi erfarer resultatet av intelligent opptreden? Helt konkret i sjakksammenheng: Når et dataprogram lastet ned på en pc vinner over mennesker i sjakk, betyr det at programmet og/eller maskinen er intelligent?

 

Særdeles begavede mennesker har tenkt kloke tanker om forholdet mellom menneskelig og artifisiell intelligens i mange tiår og mye av verdi er skrevet om saken. Samtidig er det ikke til å stikke under stol at også mye tøv og mange overdrivelser er brakt til torgs; på få andre områder er ”hypen” like massiv, det skulle i så fall være i spekulasjonene omkring hvordan den nye genetikken kommer til å endre menneskene og deres liv i snarlig fremtid. Men la oss ta for oss tankene til en av de første og største på området, Alan Turing, en mann som var med å grunnlegge moderne kybernetikk, og som i midten av forrige århundre lanserte den såkalte Turing-testen for å avgjøre om kunstig intelligens forelå eller ikke.

 

”Hvordan skal man kunne si at en datamaskin er intelligent,” spurte Turing. Jo, ved at et menneske ikke kan avgjøre om det er et annet menneske eller maskinen det kommuniserer med, var svaret. Har du kontakt med to dataterminaler der det som skrives fra den ene, bestemmes av en datamaskin, mens et menneske avgjør hva som skrives fra den andre, og du ikke kan avgjøre hvilken som er maskin og omvendt uansett hva slags spørsmål du stiller eller verbale prøver du finner på, så har maskinen klart Turing-testen. Da er den intelligent.

 

Som mange andre teknologioptimister på sin tid regnet Turing med at maskiner i løpet av få tiår ville klare dette, men han tok feil. Enn i dag, da selv små datamaskiner slår mennesker ned i støvlene på smale ferdighetsområder preget av krav til logikkanvendelse, som sjakk, så klarer de ikke til fulle å etterligne mennesket i den ypperste allmenntesten, vanlig nysgjerrig samtale der menneskelige emosjoner og idiosynkrasier spiller minst like stor rolle som evnen til å følge logiske spor og resonnementer. Optimistene på silisiumens vegne regner fortsatt med at det vil skje snart, men enn så lenge holder karbonvesenene stand med god margin; den menneskelige hjerne er utrolig komplisert og plastisk og egner seg til også mye annet enn logikk.

 

Én ting er at man ennå ikke har lykkes i å få maskiner til å klare den tilsynelatende enkle Turing-testen, noe annet er hvorvidt testens grunnpremiss holder. Som de fleste vitenskapsmenn har for vane, la Turing en i prinsippet pragmatisk, fenomenologisk og endog instrumentalistisk definisjon til grunn for sin søken etter maskinell intelligens. Sagt på en annen måte: “If it looks like a dog, if it jumps like a dog, if it barks like a dog, then we conclude that it IS a dog,” og tilsvarende med intelligensen. Det avgjørende er ikke den abstrakte værenskvaliteten ved maskin og program (svarende til de sistnevntes ontologisk innplassering i verdensaltets hierarki av alt som finnes), men det de gjør, effektene vi ser og kan måle.

 

De fleste holder fremdeles med Turing og deler hans grunnholdning, men det finnes også vitenskapsmenn og filosofer av ypperste klasse som stiller seg tvilende til de stadige påstandene om at datamaskiners funksjonsmåte replikerer tilsvarende i den menneskelige hjernen. Kritikerne, og jeg vedgår at jeg har betydelig sympati for dem, mener at intelligens ikke bare er et spørsmål om kompleksitetsnivå der altså hjernen ennå er overlegen, men der maskinene stadig tar innpå. Analogien er falsk, hevder de, når det både i faglitteraturen og populærmedia om og om igjen hevdes at menneskehjernen er en biologisk datamaskin, og at silisiummaskinene er en slags hjerner bare bygget på et annet grunnstoff.

 

Ikke minst den engelske matematikkprofessoren og teoretiske fysikeren Roger Penrose (hvis far var en berømt genetiker og bror var flerfoldig britisk mester i sjakk i tiden like etter krigen; selv arbeidet Roger i mange år sammen med den enda mer kjente Stephen Hawking på utviklingen av teorien om ”sorte hull” i kosmos) har påpekt at det meste av AI-pratet er akkurat dét, prat av den typen samtiden har så mye av, reklame mer enn substans. Hans bok ”The Emperor’s New Mind” gir til beste et alternativt syn og er vel verd å arbeide seg gjennom; den etterlater betydelig innsikt selv om man gjør som jeg og blar forbi de få sidene med formler på.

 

Overdrivelsene hva angår AI er irriterende, symptomatiske som de er for en overfladisk tid der viljen og evnen til å tenke dypt og konsentrert over vanskelige spørsmål oftest mangler. Samtidig er det et erfaringsmessig faktum at maskinene er og blir bedre enn oss på flere og flere intelligenskrevende aktiviteter som aritmetikk og sjakk. De er ytterst kompetente problemløsere uansett hva vi kaller den bakenforliggende evnen.

 

Dette er imidlertid så absolutt ingen utvikling å begråte, for den kommer som resultat av menneskelig skaperevne. Dessuten – det aller beste slik jeg ser det – så bidrar de stadig bedre maskiner til å gi bedre, ihvertfall i betydningen dyktigere, mennesker. Uten computerhjelpen ville disse fremskrittene vært vanskelige å oppnå.

 

Sjakk er uomtvistelig både vakkert, spennende og intellektuelt utfordrende, men hverken jeg eller andre opplever det som spesielt ydmykende å bli slått ned i støvlene i dette spillet eller i hoderegning eller andre og lignende aktiviteter av en liten silisiumvenn. Samtidig må jeg innrømme at det gleder meg mer enn bare litt at maskiner ikke lager musikk verd å lytte til eller poesi verd å lese. Kanskje kommer vi dit også en dag, og i så fall får vi vel prøve å klare den situasjonen også. Man krysser elver først når man kommer til dem og hver dag har nok med sin egen plage.

 

Å mestre nye nederlag er noe menneskene gjennom livet opparbeider seg betydelig erfaring med og kompetanse i. Maskiner derimot, om de er aldri så flinke, skjønner ikke slikt. Det er trøst i sånt óg; hele mennesker blir de aldri.