Kommentar

Det blir sagt om krigen at den får frem det beste og det verste i mennesket, en talemåte som uten at det er like opplagt også rommer den mer hverdagslige sannhet at motgang av mindre dramatisk art har noe av den samme virkningen. Det sies gjerne at det er i motgang man ser hva slags stoff folk er laget av.

Tilværelsen veksler mellom medgang og motgang, og av disse to er motgangen helt klart den mest kritiske fasen i ens videre eksistens. Det er en slags darwinistisk brutalitet over dette: Den som ikke takler motgang, sykner hen; den som klarer seg, vokser seg større. Det som i det lange løp kjennetegner en person, en organisasjon eller et samfunn, er dermed hvordan disse forholder seg til vanskeligheter.

Historien om dem vil da også i stor grad farges av fortellingen om reaksjonen på en krise. Hvis reaksjonen var heltemodig eller intelligent, eller på annen måte gav suksess, blir den gjenstand for beundring og et eksempel for dem som kommer etter. Det er ikke uten grunn at britenes resolutte og standhaftige reaksjon på tyskernes offensiv, blir kalt their finest hour.

En felles oppslutning om en slik fortelling, om hvordan man overlevde en trussel under felles anstrengelser, knytter bånd og er identitetsskapende.

At krigen stimulerer intelligensen, er hevet over tvil. Eksemplene er tallrike. Blant de mindre kjente er f.eks. hvordan britene og amerikanerne utviklet statistiske metoder til estimering av tyskernes militære kapasitet basert på mangelfull og usikker informasjon. Og for å holde seg til det kvantitative, var det et matematisk geni som knekte koden tyskerne brukte til hemmelig kommunikasjon.

Også i fredstid er det normalt slik at vanskeligheter stimulerer kreativ og intelligent problemløsning. Flere faglige disipliner dreier seg da også om hvordan man får mest mulig ut av knappe ressurser. For en bygningsingeniør kan det dreie seg om å spare byggematerialer ved å bygge slankere konstruksjoner — dog på en slik måte at de ikke ramler ned en uværsdag; for en økonom hvordan oppsparte midler best plasseres for til envher tid å ha en passende mengde til disposisjon; for en agronom hvordan jorden blir mest mulig produktiv.

Menneskets kultur og dannelse dreier seg i stor grad om denne evnen til problemløsning, og det viktigste øyeblikket i en utdanningssituasjon er når eleven møter veggen, og læreren gjør det som er mulig for å hjelpe ham videre. Ikke ved å løse problemet for ham, men ved å stimulere ham på en slik måte at han nedlegger den anstrengelsen som behøves for å gjøre det selv. Ordet education er avledet av det latinske verbet educere, hvis bestanddeler e- og ducere betyr henholdsvis ut/videre og lede/føre: Læreren skal lede eleven til noe større, noe utenfor det han er selv i øyeblikket. For barnet er læreren en voksenperson som forklarer. For et voksent individ, en organisasjon eller et samfunn, finnes ofte ingen tilsvarende figur. Dermed er det den harde virkeligheten og ens egen fortolkning av den som er læreren.

En uendelig rekke av problemer har vært normalsituasjonen i menneskehetens historie, men i de siste tiårene har vår verdensdel nydt godt av en relativ sorgløshet som, gitt at den neppe er evigvarende, utgjør et slags friminutt — kjennetegnet ved at man har brukt opp kapital snarere enn å øke den. Det hele til oppgitthet hos den eldre garde som husker hva fattigdom er, en oppgitthet som neppe svekkes av at oppslutningen om de ovennevnte fortellingene har avtatt i den samme perioden, med en overdreven individualisme som resultat. Medgangen har sløvet, med en svekket kollektiv og individuell intelligens som resultat.

Dette friminuttet er nå i ferd med å avsluttes. Ja, det er allerede avsluttet enkelte steder. Over nesten hele Europa tvinger nå virkeligheten folk, bedrifter og samfunn til å hanskes med store problemer. Noen av de uheldigste leverer fra seg barna — de har ikke råd til å ha dem. Andre flytter langt avsted for å bo i et lite krypinn og jobbe lange dager til liten betaling. Men samtidig våkner man opp av de anstrengelsene man tvinges til, og av intelligensen som stimuleres av måten man takler dem på. Og da inntreffer en sunn reaksjon på offentlig sløsing og privilegerte personers ekstravaganse. Disse forventes å opptre med den edruelighet og nøkternhet som situasjonen inviterer til. Ressursknappheten tvinger en til å skjerpe seg, og da forsvinner tålmodigheten med den som ikke gjør det samme. Ærlighet, høflighet og lojalitet gjenoppstår som dyder.

For den som bor mesteparten av året i utlendighet, er det å gå av flyet på Gardermoen for å oppholde seg en stund i Norge, som å komme til et slags fristed fra denne virkeligheten. Den private og offentlige ekstravaganse står i voldsom kontrast til europeernes innstramninger. Noen millioner til prateklubber her, noen titalls millioner til palestinske terrorister hist, noen milliarder til brasiliansk regnskog der. Problemer forsøkes løst ved å kaste penger i alle retninger — ikke ved å forstå ondets rot.

Denne formen for ansvarsfraskrivelse som består i å kjøpe seg fri, manifesterer seg også ved at man skyr enhver anstrengelse, den være seg av fysisk eller mental art: Doktorgradskandidatene i harde disipliner kommer i økende grad fra Asia, og ofte har heller ikke den manuelle arbeidskraften norsk opphav.

Hva er egentlig verdenshistoriens mest bortskjemte befolkning god for? Hva slags mental beredskap har den mot en krisesituasjon? Eller til ikke å rote bort den fantastiske lottogevinsten som er blitt befolkningen til del? Enn si til å anerkjenne bidragene fra sine militære, økonomiske og intellektuelle velgjørere?

Vår velstand bygger i stor grad på naturressurser, evnen til å utnytte disse, det relative fraværet av korrupsjon som gjør at mange nok ikke spiser av lasset, og fremfor alt den sikkerhetsgarantien som stilles av NATO — hvilket vi si USAs militære slagkraft.

Tingene vi trenger og løsningene på problemene som oppstår, kan skaffes hos noen andre som har vært nødt til å nedlegge større anstrengelser enn oss selv — uten at vi nødvendigvis anerkjenner dem. Vi har sikkerheten garantert av USA, men tillater oss å belære dem om utenrikspolitikk. Vi henter forsvarssystemer og medikamenter i Israel, men moraliserer over deres forsvar, sponser deres fiender og truer med boikott — enda vi ikke kan være deres bidrag til menneskeheten foruten. Bortskjemtheten ledsages av innbilskhet: Vi vet best.

Verre er det kanskje at vi ikke forstår at flere og flere spiser av lasset. Ikke bare fordi vi har en hær på flere hundre tusen trygdemottakere som i mange tilfeller kunne ha arbeidet, men også fordi vi importerer mennesker som gjerne vil være med på festen.

Spørsmålene som tvinger seg frem, er hvor sløve medgangen har gjort oss, og hvordan ny motgang eller krisesituasjoner eventuelt vil bli taklet. Ville vi reagere med samme vantro, sjokk og handlingslammelse som 9. april 1940 dersom noen skulle vise militær interesse for oljefeltene våre og USA skulle være opptatt på annet hold? Ville forbauselsen være like stor dersom befolkningen ikke lenger skulle reagere samstemt på en oppfordring til felles anstrengelse under henvisning til fortellinger som man ikke lenger kjenner?