Sakset/Fra hofta

Krisen som rammer store deler av Vesten er ikke først og fremst økonomisk, selv om det er pengene som er lettest målbare, skaper de mest iøynefallende problemene og fyller mest spalteplass. Dypest sett er den mest av alt en identitetskrise som rammer fordi mange av røttene til fortiden er kuttet over.

Uten fortrolighet med historien som kunne ha forsynt en med identitet, er det mange som fravelger anstrengelsen forbundet med å videreføre seg selv — eller snarere erstatningen for selvet som man i fravær av komplett oppdragelse ikke er blitt kjent med — enten ved ikke å sette barn til verden overhodet, eller ved ikke å fortelle dem hele historien om hvor de kommer fra.

I globalismens tidsalder skulle man kanskje tro det var et fortrinn at folk ikke bryr seg så mye om sine røtter. Realiteten er den stikk motsatte. Den som kommer til et nytt sted vil ha lettere for å forstå, respektere og kanskje tilegne seg dets kultur dersom det hersker allmenn bevissthet på stedet om hva som skapte den. Rotløsheten er den beste garantien for segregasjon.

Planetens geologiske og biologiske historie er i våre dager nærmest barnelærdom. Alle vet f.eks. at livet på Jorden har gått gjennom en evolusjon. Men folk er langt fra like godt orientert om vår mentale utviklingshistorie. Den kulturelle bagasjen vi bærer på her i Vesten manifesterer seg i form av lover, prosedyrer, ritualer, moralregler, verdier og sedvaner og mye annet, og eksistensen av disse er vi naturligvis ofte godt kjent med.

Like fortrolige er vi ikke med veien frem til det settet av koder vi har i dag. Vi har kort og godt glemt vår historie, eller i verste fall blitt opplært til å være flaue over den. Ikke sånn å forstå at skolene ikke lenger har noe historiepensum, men med mindre man har uvanlig gode lærere, får man ikke med seg stort annet enn en usammenhengende fortegnelse over personligheter, begivenheter, slag, kriger og årstall. Den ledsagende tenkningens historie er det verre med. I beste fall får man en overfladisk og hurtig glemt innføring ved starten av et universitetsstudium.

Kanskje er dette temaer som vanskelig kan studeres med all verdens utbytte før man er over en viss alder, eller i alle fall ikke er helt i hormonenes vold, men hvem er det som i dag setter av nok tid, finner den nødvendige ro og gjør den fornødne anstrengelse for å lese den vestlige litteraturhistoriens tidløse verker? De inngår jo ikke akkurat som en del av det daglige mer eller mindre distré informasjonskonsum, til tross for at mesteparten kan lastes ned gratis fra nettet på engelsk.

Det er således et kjærkomment glimt av en klassiker Ulla Nørtoft Thomsen gir oss i dag, idet hun ikke bare tilrettelegger John Lockes tekst om toleranse på skandinavisk for et moderne publikum, men også setter den inn i en høyst aktuell sammenheng.

Vi tenker lettest på noen helt bestemte franskmenn når vi hører ordet opplysningsfilosof: Montesquieu med sitt maktfordelingsprinsipp, Voltaire med sitt forsvar av ytringsfriheten, samt Diderot og d’Alembert med sin encyklopedi. Og alle disse er viktige.

Men vi glemmer gjerne de like viktige bidragene gitt av de mer eller mindre samtidige tenkerne fra de britiske øyer, som nettopp John Locke, George Berkeley, David Hume og Adam Smith. Personer som — så typisk for pragmatiske briter — representerte en mer erfaringsbasert og mindre idealistisk tilnærming til livet enn franskmennene, med en respekt for livets komplekshet som ikke kom til uttrykk ved slagord eller enkle prinsipper. Locke var den første av disse. Han døde i begynnelsen av det attende århundre, ikke lenge etter at Montesquieu ble født.

Kanskje ville vi stå bedre rustet til å takle dagens problemer om vi lånte noe mer øre til de gamle britene. I motsetning til franskmennene endte de ikke opp med en blodig, kristendomsfiendtlig revolusjon i kjølvannet av sin opplysningtid, men med den industrielle revolusjon midt oppe i den. På den ene siden av kanalen vannhjul og fabrikker, på den andre siden giljotinen. For detaljene kan man gå til enda en brite — Edmund Burke.

Skal Vesten gjenoppdage seg selv, må den gå til kildene — ikke for å skru klokken tilbake, men for å skjønne hva klokken er.

Det ville i så måte være en drømmesituasjon dersom flere med kunnskaper øste av dem på Ulla Nørtoft Thomsens vis. Tenk om vi kunne blogge oss gjennom vår mentale evolusjonshistorie! Om noen har en favorittklassiker de gjerne vil presentere — hva enten den er norsk eller utenlandsk, sekulær eller religiøs, fortelling, dikt eller sakprosa — så ta det som en invitasjon. P2-akademiet fins ikke lenger, Document-akademiet blir hva vi gjør det til.

Les også

-
-
-
-
-
-