Kommentar

You can’t integrate with a nullity, sa den veltalende Mark Steyn ved anledning. Dette var vel under et av hans mange utfall mot multikulturalismen, som han altså identifiserte med meningsløs intethet — en god beskrivelse.

Av dette premisset fulgte at en kultur må ha en klar identitet dersom den skal fremstå som attraktiv å slutte seg til, hvilket må sies å være en aktuell problemstilling. Om man f.eks. mener at musikk-korps er en viktig del av ens identitet, er det kanskje mer virkningsfullt at egne barn deltar entusiastisk i dem, enn at man oppfordrer andre foreldre til å la sine barn delta.

Allerede her støter vi på problemer, for det som mest av alt kjennetegner samtiden i Vesten, og kanskje spesielt Europa, er nettopp en identitetskrise. Omgivelsene er med på å forme individet, men disse sender i øyeblikket så mange motstridende signaler at personer som ikke er oppdratt i en rotfestet identitet, ikke helt vet hva de skal tro eller mene. På den måten kan man drifte hit og dit, og bli et lett bytte for dårlige venner eller falske profeter.

Et normalt døgn i det post-postmoderne menneskets liv er altså fullt av distraherende støy. Og midt oppe i den støyen av flyktige inntrykk mister det sansen for det bestandige, for eksempel samfunnets moral eller institusjoner.

For å kunne orientere den oppvoksende slekt om dens plass i tid, rom og ideer uten hensyn til sosial bakgrunn, har samfunnet opprettet skoler. Disse er i dag i krise, og har vært det en stund. De er bare unntaksvis, og takket være fremragende enkeltpersoner som stritter imot systemet, i stand til å utdanne individer som er trygge på sin egen, sitt lands eller sin kulturs identitet.

Ikke desto mindre får de fleste med seg mange nok bruddstykker gjennom livets gang til at man beholder en vag fornemmelse av slik identitet, og av og til treffer man på inspirerende personer som nærer den. Det er kanskje ikke så mye som skal til for å gi folk en vennskapelig dytt i retning av å oppdage den for alvor?

Selv om det vi løselig kan kalle den vestlige, den europeiske eller den norske identiteten er knyttet til alt fra sedvaner, tradisjoner og lovtekster til sanger, klesdrakter og fortellinger, er det ikke til å komme forbi at skriftkulturen spiller en helt spesiell og avgjørende rolle i å definere oss. Om man tenker litt etter kommer det til uttrykk også gjennom arkitekturen. I rettsbygningen er det lovboken som gjelder, i kirken er det Bibelen, i skoler og universiteter er det lærebøkene i alt mellom himmel og jord.

Og slik har det vært ganske lenge. Det finnes en vestlig skriftkultur som går tilbake til det gamle Hellas. Om man vil forstå Vesten i dag, må man også forstå dens historie. Og vil man forstå dens historie, er det ingen vei utenom et visst kjennskap til dens litterære klassikere: Bibelen, Homer, Herodot, Platon, Aristoteles, Vergil, Augustin, Aquinas, Dante og Shakespeare… Her har jeg stoppet i det sekstende århundre, men det er naturligvis ingen mangel på senere forfattere som kan leses med stort utbytte. Locke, Gibbon, Adam Smith… Og da har jeg ikke engang nevnt nordmennene.

I tillegg til nyhets- og kommentarstoffet formidler Document hele tiden billedkunst, musikk, poesi og bibelsitater. Dette er ikke til pynt, egentlig er det vel så viktig som alt det andre. Men klassikerne får sjelden noen plass, hvilket er synd, for man lærer altfor lite om dem på skolen, og de færreste hjem er utstyrt med klassikerbiblioteker, som dessuten gjerne står ulest i hylla. Det ville være bra om flere leste dem, for når det ikke gjøres, er det noen røtter som kuttes over.

De fleste udødelige verker er ikke lenger heftet med copyright, og kan lastes ned gratis på engelsk fra nettet til lesebrett eller andre enheter. Det gjelder noen norske også, f.eks. Ibsens samlede verker hos Prosjekt Runeberg. Men mange tekster er ikke tilgjengelige on-line på norsk. Noen ganger foreligger det utgitte oversettelser, men de kan være dyre, eller utilgjengelige i handelen og på ens lokale bibliotek.

Slike verker kan forholdsvis enkelt gjøres tilgjengelige på norsk ved å maskinoversette dem fra engelsk, og finpusse resultatet. Vi har således til hensikt å gjøre et aldri så lite eksperiment: Å publisere en klassiker på norsk, stykkevis og med jevne mellomrom, omtrent slik det ble gjort med boken til Christopher Caldwell, men denne gang med teknikkens hjelp.

Valget er falt på «On Liberty» av John Stuart Mill.

Ikke bare er den er slags lærebok i politisk filosofi — som ikke har mistet en tøddel av aktualitet siden 1859, gitt at den tar for seg det evige temaet om forholdet mellom autoritet og individuell frihet — den gir også et historisk perspektiv på, og med det en bedre forståelse av, samtidens press mot ytringsfriheten. Boken er ikke bare et mesterverk, til tross for at den i skrivende stund ikke engang har sin egen side på norsk Wikipedia, den er rett og slett brennaktuell også.

Dertil kommer at den er noenlunde leselig, hvilket ikke er en selvfølge for hovedverker i tenkningens historie. Den er til og med skrevet i et såpass moderne språk at maskinoversettelsen, hvis algoritmer bygger mest på tekster skrevet i dataalderen, kan spare en for mye tid.

Vi er ikke uvitende om at nettopp dette verket ble utgitt på norsk for noen år siden, eller at en nær hundre år gammel, og når sant skal sies ikke særlig lettlest, svensk oversettelse finnes gratis på nettet. Og selv om formålet er å gjøre teksten mer tilgjengelig for moderne norske lesere, skal ikke initiativet forstås som en oppfordring til ikke å kjøpe Pål Foss’ norske oversettelse, som formodentlig er av høy klasse. Tvertimot: Hvis du til tross for skjønnhetsfeilene liker det du leser, bestill et eksemplar av papirutgaven, gjerne ett for hver av dine arvinger også, så slipper de å krangle om hvem som skal ha boken — ditt personlige eksemplar kan testamenteres til det lokale skolebiblioteket.

Om andre lar seg inspirere til lignende stunt, skal de bare gi lyd fra seg. Ideen er gratis og kan således fritt benyttes. Responsen, resultatet og arbeidsmengden får etterhvert avgjøre om denne publikasjonen vil avgrenses til de to første av bokens fem kapitler, som utgjør omlag halve verket og kanskje er de viktigste, eller om vi står løpet helt ut. Inntil da: God fornøyelse!

Les også

-
-
-
-
-

Les også