Sakset/Fra hofta

I løpet av de siste fem-seks årene er ca. to hundre skoler blitt lagt ned i Norge. I går ble to nye føyd til listen: grendeskolen i Verrastrand og ungdomstrinnet ved Brekken skole, til trillende tårer og med store konsekvenser for de unge (av ordføreren kalt «utfordring»):

Lengst skoleveg får elevene når Brekken skole i Røros legges ned. Fra høsten må elevene pendle til Røros. En tur som tar en time hver veg.

Det er gjerne to argumenter som legges til grunn ved nedleggelse av mindre skoler i distriktene: økonomi og/eller «faglig miljø».

Som om det ikke var noen langsiktig kostnad for samfunnet forbundet med det å kjøre et offentlig transportmiddel nitti kilometer hver dag (sjåfører skal i likhet med lærere ha lønn dessuten), eller med det å sitte to timer ombord på et slikt hver dag i de mest formative årene av ens liv, eller med det å frekventere en skole flere mil fra ens hjem.

Som om det faglige som skal dyttes inn i løpet av de obligatoriske skoleårene, var noe mer magisk enn nokså grunnleggende norsk, matematikk, engelsk, samfunns- og naturfag, hvilket avhenger mer av lærerens menneskelige kvaliteter og generelle kunnskaper enn detaljer i vedkommendes eksamenspapirer.

Den fagligheten som mangler er kanskje evnen til å fylle inn et eller annet idiotskjema fra utdanningsmyndighetene i samsvar med deres forventninger, og uaktet innholdets sannhetsgehalt? Den er heller ikke gratis, så kanskje man har et innsparingspotensial i det å lette den administrative byrden, i alle fall på mindre skoler.

Eller kanskje den manglende fagligheten har å gjøre med evnen til å forberede seg på en skolemassakre. Finnmark fylkeskommune har nylig arrangert et seminar hvor skoleskyting var tema. En rektor på Nordkapp kommenterer:

– I verste fall kan det jo skje her. Derfor har vi initiert lokalt politi for å diskutere hva vi kan gjøre dersom et slik scenario skulle finne sted.

Så kanskje får man lengre skolevei, men så er skolen bedre forberedt på massemord. En litt mager trøst.

Det sies at vi er et rikere samfunn i dag enn før oljealderen gjorde staten stinn av penger – som altså ikke kan brukes på grendeskoler. Men for den som fra midten av 1970-tallet gikk til fots til en skole rett i nærheten, uten engang å kunne forestille seg massemord i dens lokaler, kan det muligens virke som om den nye rikdommen ikke har fått det best tenkelige innhold.

Den som er rik i dag, kan f.eks. kjøpe seg en sikkerhet som tidligere var gratis for alle, en eksogent gitt tilstand. Det er litt som å betale for retten til å nyte solskinnet: Mer penger i en eller annen kasse, men dårligere livskvalitet. Forskjellen er naturligvis at solskinnet er en gave fra naturen, mens sikkerheten var en gave fra forfedrene. Det som forener dem, er at mange i dag er like fremmede for begge.

 

NRK Trøndelag: Skoler legges ned i Røros og Verran
NRK Troms og Finnmark: – Det kan skje her