Kommentar

Eva Grinde skriver i Dagens Næringsliv at den såkalte spesialistkvoten for arbeidstagere utenfor EØS som regjeringen innførte i 2010, har vært en flopp. Dette tiltaket var ment å avhjelpe en angivelig ingeniørmangel, og gav automatisk arbeidstillatelse til enhver som hadde et lønnstilbud på mer enn en halv million kroner.

Som man kunne forvente ble svindel et av resultatene av tiltaket, og fiktivt arbeid med like fiktive lønninger som passerte mellom konti hører med til historien. Og blant dem som ikke er tatt, finnes det ganske sikkert personer som har klart å ordne med tilbakebetaling på måter som ikke enkelt lar seg etterspore.

Men Grindes mest oppsiktsvekkende opplysning er at det kun befant seg én ingeniør blant de tre hundre «spesialistene» som er blitt hentet inn siden 2010.

Vi har i årevis blitt fortalt at det er en skrikende ingeniørmangel i Norge. Mon tro om det er aldri så lite overdrevet? Burde det ikke i så fall ha blitt hentet inn masse ingeniører fra land som India?

Det skyldes den økonomiske krisen i Europa, vil man kanskje innvende. Tusenvis av ingeniører fra de kriserammede eurolandene står klare til å dra til Norge, og da havner inderne lenger bak i køen. Men da Aftenposten skrev om dette fenomenet for noen uker siden, kom det ikke frem noe annet konkret enn at Aker hadde ansatt fem portugisere. En håndfull personer fra eller til gjør neppe noe stort utslag i nasjonaløkonomien, eller hva?

En interessant detalj i Aftenpostens artikkel er vitnesbyrd i kommentarfeltet om nyutdannede norske ingeniører som ikke får jobb, også innen sektorer hvor det angivelig mangler folk. Til det kan man ganske sikkert svare at det i de fleste slike tilfeller dreier seg om personer som enten er faglig svake eller som ikke har de personlige egenskapene bedriftene forventer.

Men kan man ikke da med rimelighet hevde at bedriftene i litt for stor grad ønsker å skumme fløten ikke bare av det norske, men også det europeiske arbeidsmarkedet?

Resultatet kan da fort bli at man driver rovdrift på de dyktigste personene, mens de mindre dyktige blir gående uten arbeid som tar i bruk deres kvalifikasjoner. Denne bruk og kast skjer til en menneskelig kostnad som alle til syvende og sist betaler prisen for, også næringslivet selv.

Trolig ville det i det lange løp betale seg for bedriftene dersom de selv påtok seg noe av den oppdragelsesjobben som ikke er blitt gjort hverken av familiene, skolene, universitetene eller andre miljøer de unge nyutdannede måtte ha hentet impulser fra. Men det ville medføre en ekstrakostnad i starten. Bedriftene ville med rette kunne klage sin nød over at de i så fall ville høste som de nevnte institusjonene har sådd, og det er ingen tvil om at disse ikke har sådd bra nok.

Men noen må rett og slett gå foran og ta samfunnsansvar. Det blir neppe de oppløste familiene eller universitetene som får betalt for hvert utskrevet eksamenspapir, som tar det første steget. Hvem skulle være bedre egnet til å gjøre det enn samfunnets mest velfungerende organisasjoner?

Det er nærliggende å konkludere at Norge lider mer av mangel på oppdragelse enn på ingeniører. Og manglende oppdragelse skyldes til syvende og sist en manglende vilje til selv å oppdra, noe som med tiden vil gi langt flere bitre frukter enn bare ingeniørmangel.