Kommentar

Ordskiftet om høyreradikale har sendt red. i tenkeboksen. Er det galt å skrive så mye om konflikter rundt islam og muslimer hvis resultatet er at det tiltrekker seg folk med grumsete holdninger? Man kan begynne å lure.

Grunnen til at siden har fokusert så mye på terror, Irak, jihad osv. handler om betydning og profesjonalitet. Det finnes så mye informasjon, som ikke kommer frem i norske medier. Det er derfor viktig å være et korrektiv. Bare med å jobbe med stoffet kommer man på innsiden.

Men jeg hører fra gode medarbeidere at det har skjedd en kraftig radikalisering også blant nordmenn det siste året: det er «ingen» som uttrykker sympati med muslimene i Bosnia lenger. Nå ser man jihad over alt.

Dette er alarmerende og farlig. Det siste Innvandringsbarometeret registrerte en lignende tendens: det var blant unge på Østlandet at muslim-skepsisen hadde vokst mest. Altså de strøk hvor samblandingen er størst. Når Mandag Morgen-red. Terje Osmundsen skriver i Aftenposten at det er i distriktene at skepsisen har vokst mest, så stemmer ikke det. Man fortrekker å leve i en boble.

Hvis man beveger seg ute blant folk merker man også uro. Menneskene vil ha trygghet. Når Aftenposten lager reportasje om en trend hvor ressurssterke familier flytter fra storbyene og ut på landsbygda, så går de ikke inn på om det også kan ha noe å gjøre med integrasjonsproblemene, hvilket jeg er ganske sikker på at det har. Mennesker vil søke sammen med likesinnede for å verne seg mot faren. Klimatrusselen vil ganske sikkert mobilisere slike instinkter.

Alle tingene henger sammen og jeg mener journalister har et stort ansvar. Jeg etterlyser det jeg vil kalle konsekvensetikk. Den praktiseres for alle andre enn journalistene selv: ta bare alle bedrifter som nå vil bli oppfattet som «grønne». Men burde ikke journalister også ta ansvar for konsekvensene av deres stories? Det er rett og slett noe av det sokratiske ideal som burde ligge i bunnen. Liksom legene har den hippokratiske ed, bør journalister og skrivende følge Sokrates: spørre mer, grave, stille seg undrende: er dette hele sannheten? Eller finnes det noe mer? Med dagens enorme ressurser og kunnskapstilfang vet vi at det alltid finnes en ny vinkel, men de blir ofte liggende uprøvd i norske medier. Det mangler ikke på dyktige folk. Det mangler mot.

Jeg glemmer ikke en setning fra ex.phil-boken til Arne Næss i sin tid. Her sto det at kunnskapen var som et kart over terrenget. Men det kunne være det lå en hvit flekk rett foran nesetippen og vanen hindrer oss i å se den.

Document kommer nok ikke til å slutte å skrive om temaene vi er kjent for, men jeg kommer til å ha i bakhodet at den kan utløse uønskede resultater. Det er konsekvensetikk. Leserne kan også bidra til å si fra når kommentarene går av sporet.

Les også

-
-
-
-
-
-