Kommentar

Sara Azmeh Rasmussen la lørdag ut en tekst på sin blogg som spredte seg som ild i tørt gress. Den når ikke de etablerte mediene. Men det bør den, for Sara krever et svar. Av Aftenposten og det norske samfunnet. Først og fremst de som bestemmer, men egentlig av oss alle.

Sara var unik. Hun kom til Norge fra Syria i 1995, kun med en kuffert i hånden, og hun lærte seg ikke bare godt norsk, et riktig idiomatisk norsk, hun forsto også opplysningstidens tanker. Hun ble som en annen Ayaan Hirsi Ali en ekte westerner, mer engasjert enn de innfødte, fordi dette var hva hun kom for: friheten.

Sara trodde at dette var en idealisme som de som styrer kulturlivet delte, at hun ville bli møtt med gjensidighet, som ville skape tilhørighet. She wanted to belong. Sara var virkelig en fugl som fløy inn og håpet at Norge skulle være det varme redet det utgir seg for.

Å si hun er skuffet er for svakt og utilstrekkelig. Noe har gått i stykker i Sara. Hun beskriver hvordan hun forsøkte å gjøre slutt på sitt liv under en trapp på en russtasjon i Sverige natt til 1. mars, men mislyktes. Hun skriver fra lukket avdeling. Det er et intelligent og konsistent brev og det er helt to the point. Til oss.

If you break it you own it, heter det. Sara har hatt sitt å slite med før hun kom til Norge. Men hun har hatt store ressurser. Hun greide å bli norsk på kort tid, og var et stjerneeksempel på en integrert. Selve ordet er nedlatende om en person med et slikt intellekt og tilpasningsevne.

På kort tid ble Sara meget synlig i offentlig debatt. Hun fylte en rolle: den liberale, feminist-orienterte, intellektuelle kvinne – som forsvarte det liberale multietniske samfunn.  Sara ble kjørt frem, spesielt i Aftenposten.

Hvordan havnet hun under en trapp på en avrusningsstasjon i Sverige? Sara har selv beskrevet sin situasjon og i den ligger både en bebreidelse og flere spørsmål. Vi skylder henne i det minste et svar.

Saras ord anskueliggjør forskjellen på drøm og virkeligheten. Drømmer er behagelige. Virkeligheten er hard. Likevel stiger det offisielle Norge til værs og  blir høy på sin egen retorikk.  På 60-tallet kalte vi det en ego-tripp.

Det blir for enkelt å si at Sara har hatt for mye å stri med, at det ikke har noe med Norge å gjøre. Sara beskriver konkret hva som skuffet henne: det ikke å bli tatt imot, det ikke å bli forstått og heller ikke verdsatt. Kritikken rammer særlig Aftenposten, men er egentlig en beskrivelse av dagens kulturelite: mange fine ord og beinhard nettverksbygning og karrierisme går dårlig sammen. Follow the money! og Noen få aktører har penger og kan diktere: Schibsted og Staten i alle dens utgaver.

Norsk kulturliv har ikke satt pris på intellektuelle løsgjengere. Man skal passe inn. Bak alt tjat om mangfold er Norge blitt mer konformt de senere år. Innen film og musikk virker det på meg som det er kreativitet, men på tankens område står det dårligere til enn noen gang.

Det holder å lese engelsk for å finne ut det.  Det er ikke enkeltmeninger, det er hele tankesystemer som mangler. Slik blir Norge et land i Obstfelders ånd: en underlig planet.

De fleste som kommer hit merker ikke det. For dem er kulturlivet noe de enten ikke bryr seg om, eller de spiser av det i et jgenkjennelig format; musikk, film, konserter, eventuelt litteratur. Med tanken er det annerledes. Tanken er et møte ved milepælen. Hver dag.

Det var dette Sara trodde hun kom til, at hun trodde var bestemmende.

Sara har selv innsikt i sin situasjon når hun skriver:

Min bipolare sykdom er utvilsomt en faktor, men den kan neppe väre dödelig i seg selv. Brustne drömmer derimot kan väre farligere enn de mest alvorlige psykiske lidelsene.

Drömmen om tilhörighet. Drömmen om normalitet. Drömmen om öknomisk trygghet og et liv uten fornedrelse. Disse drömmene hadde värt en sterk drivkraft. Så innser jeg at jeg hadde mislykkes. Innsikten gjorde vondt, veldig vondt!

Trangen etter mening er en sterk drivkraft. Det var den Sara ble skuffet i. Hun oppdaget at det intellektuelle liv i Norge handlet om noe helt annet.

Når man kommer til det frie Vesten, representert ved et oljerikt lite land, tror man at man er kommet til om ikke paradis, så i det minste et mulighetenes land. Hvor skuffende er det ikke å oppdage at det slett ikke er slik: det er ikke sannheten for enhver pris man forfølger, men noe helt annet.

Denne skuffelsen eksemplifiseres ved møtet med Aftenposten, og Aftenposten må tåle å få søkelyset rettet mot seg: de profilerte en periode Sara så tydelig at det ble en slags branding av både henne og avisen. Hun ble et kjent ansikt, etterspurt, og må ha følt at hun hadde made it.  Sara må ha trodd at hun kunne drive sitt prosjekt – hvor hun veiet ordene og skar vekk det overflødige, og samtidig leve av det.

Det hun beskriver i Aftenposten er en gnien holdning. De ville ha, men ikke betale. Satsene i Aftenposten har ligget på samme nivå i årtier. Artiklene står i kø, så hvorfor betale mer? Men slik kan man ikke behandle en asylant som vil leve av sin penn.

Aldri har jeg publisert noe bare for å tjene penger på det. Ordene måtte komme innenfra. Temaet måtte väre aktuell, viktig. Det må ha värt bra det jeg skrev, for det ble trykket på ledersiden i Aftenposten. Avisen önsket meg som fast skribent, og som frilanser. Som ”ja takk, begge deler”. Jeg befant meg i en grå sone, jeg utgjorde en lönnsom kategori, en arbeider som leverer artikler i fem år uten å ha noen rettigheter.

Tenk hvor langt det var dit, til ledersiden i en av Norges störste aviser, for en traumatisert flyktning med arabisk som morsmål! To ganger har jeg prövd å forhandle med redaksjonen om trygge rammer. Men jeg innrömmer at jeg ikke er god til å forhandle. Jeg ba om å få mer for kommentarer enn kr 3000 (för skatt). Satsen for frilansere var dobbelt så mye. Jeg var velkommen til å skrive to kommentarer i måneden istedenfor en, var svaret jeg fikk. De sa at de betalte 3000. Punktum. Jeg måtte altså produsere flere ord, flere setninger. Jeg kunne ha valgt å fylle offentligheten med enda mer stöy for å overleve ökonomisk. Men det ville jeg ikke.

Min dröm var enkel. Å tilhöre en redaksjon, gå på möter, prate med noen kollegaer i lunsjen. Ikke hver dag, bare noen ganger i måneden. Å leve som frilanser kan väre ensbetydende med å stå alene, miste enhver tilknytningspunkt, ikke ane hva morgendagen vil bringe.

Ansvar

Men det som skurrer aller mest er måten Aftenposten og daværende debattredaktør Knut Olav Åmås profilerte Sara på. Jeg husker første gang vi møttes: det var da det skulle stiftes et forum for liberale og sekulære muslimer. Det som i dag er LIM. Den innkalte pressekonferansen ble avlyst der og da. Sara lo og sa hun var håpløs til å samarbeide.  Jeg forsøkte senere å få henne til å gå inn for en forening for ytringsfrihet. Hun mente hun ikke egnet seg for verv. Kanskje livet hadde tatt en annen retning om hun hadde tatt en klarere outsiderposisjon? Sara fikk følelsen av å ha blitt tatt inn i varmen, av å tilhøre det gode selskap.

Men hun hadde et annet prosjekt, ut over det intellektuelle, som var det seksuelle. Sara kom frem til at hun var transseksuell. Hun var innesperret i en kvinnelig kropp, men var egentlig mann. Dette ble kunngjort i Aftenposten, både ved bilder og artikler.  Sara i slips og dressjakke. Kort hår. Dermed ble hennes story ikke bare personlig, men privat. Det ble et personlig frigjøringsprosjekt, men i mine øyne er noe så følsomt og privat som seksualitet en slippery slope. Det er mulig Sara ville valgt en annen arena hvor hun kunne proklamert dette skiftet, uansett, men det var Aftenposten som valgte å kjøre henne frem på kronikkplass. I landets største avis, hvor hun hadde vunnet sympati som en uredd, sterk røst, som viste at en kvinne fra Midtøsten kunne forstå og tolke våre verdier like godt som en innfødt. Nå kom en helt annen dimensjon inn, som forvirret inntrykket og skapte ambivalens. Det mener jeg Aftenposten ikke burde gjort. Jeg mener det var uansvarlig.

En pris

Redaksjonen sitter på sin trygge bak. Men de som går på planken og satser hele sitt rykte, forstår ofte ikke konsekvensene. Det er derfor man har en Vær varsom-plakat, hvor det uttrykkelig heter at man skal beskytte objektet og avstå fra publiseringer med uoverskuelige konsekvenser. Det er ikke første gang Aftenposten gjør noe slikt. Jostein Gaarder er en rutinert forfatter, men da han skrev kronikken om at jødene hadde forspilt sin rett til landet og burde forberede seg på en ny diaspora, visste han neppe hva han gjorde. Gaarder vil bli husket for den kronikken like mye som bøkene. Flekken forsvinner ikke. Jeg er ganske sikker på at han gjerne skulle sett den utrykt.

Eller hva med det rabiate angrepet på Abid Raja som sto i Aftenposten 10. oktober 2012. Tittelen slår an tonen: Onkel Tom i våre hjerter. Raja hadde skrevet sin mest oppsiktsvekkende artikkel hittil: En ubegrenset ytringsfrihet,  et uforbeholdent forsvar for ytringsfriheten, hvor han avslørte at det dyrkes hatefulle holdninger til jøder, amerikanere, indere og homofile i muslimske miljøer. Han vasket skittentøy offentlig. Den borgerlige prektigheten og den muslimske har noe til felles. Det bør vi huske på! Folk som Raja og Sara bryter med æreskulturen, men tenker vi på borgerlig fasade finner vi en fellesnevner. I det nye Norge spiller disse på lag. Derfor blir ofte de modige stemmene angrepet på brutalt vis av nordmenn, og dette eksemplaret het Halvar D. Pettersen. Han slo under beltestedet – uavlatelig. Nedrigheten var systematisk.

Karrièrejegeren Raja har tjent godt på å selge seg. Underveis har han frontet offentlige nedsablinger av unge meningsmotstandere under dekke av «dialogmøter», og gjort seg stueren blant annet ved å foreslå at innvandrere skal «sverge lojalitet og troskap til Norges konstitusjon og flagg».

Et lignende innlegg om en muslim eller antirasist ville ikke hatt sjans for å komme på trykk. Men Aftenposten synes liksom det skaper balanse at Raja må kalles en Onkel Tom, en lydig slave, som selger seg og får betalt av den hvite mann. Den rasistiske jargongen er gjennomført og gjelder også Sara.

Hvorfor trykker Aftenposten noe slikt? Hvor mye verdt er det at Åmås har rost Raja og Sara og sagt at de kan bidra til den tiltrengte modernisering av islam? Pettersens retorikk er brutal og det på en svært ubehagelig måte. Det samme gjelder hans måte å «ta» Per Edgar Kokkvold på, som har sagt at man må krenke ferdig islam. Kunne ikke det samme sies om Utøya-ofrene, mener Petterson og utbroderer et bilde:

Hva om jeg tegnet de flyktende AUF-erne på Utøya i pilende stinkdyrs skikkelse, med en idealisert kommandør drapert i norske farger etter seg, ledsaget av smileys og lols. Ville det være viktig å trykke en slik tegning, i ytringsfrihetens navn?

Man blir taus over at noen vil lage en slik stråmann for å klynge Kokkvold opp. Artikkelen var en eksess. Forfatteren titulerer seg «altmuligmann». Debattredaktør Erik Tornes har nylig nektet å trykke et innlegg av Julia Caesar fordi han ikke kjente hennes identitet. Men han kjente Pettersens: I Aftenpostens eget arkiv står det at han er dømt for en meget brutal mishandling av sin samboer.

Halvar D. Pettersen er tiltalt for legemsbeskadigelse under særdeles skjerpende omstendigheter. Påtalemyndigheten mener at han mishandlet kjæresten sin ved to anledninger i august og november i fjor. Han skal ha slått henne, tatt kvelertak på henne og bundet henne fast til sengen. Deretter klippet han håret hennes og stakk fingrene inn i øynene hennes.Han er i tillegg tiltalt for frihetsberøvelse, trusler og tyverier. Pettersen erkjenner straffskyld etter tiltalen.Statsadvokat Jarle Golten Smørdal vil legge ned påstand om inntil fire års forvaring når saken kommer opp for retten.

Poenget er at Pettersens svar til Raja ikke er et svar i vanlig forstand, det er ukontrollert og brutalt. Det burde aldri ha kommet på trykk. Men hvis man er antirasist finnes ingen grenser. Man kan tillate seg hva som helst. Dette bærer Aftenpostens redaktører et tungt ansvar for. Forstår de ikke belastningen det er å bli utsatt for slike angrep? I dette tilfelle av en mann med et voldelig rulleblad.  Petterson flagger samtidig at han er blitt muslim. Burde det ikke lyse noen varsellamper?

Ensomt

Å være individualist har aldri vært lett i dette landet. Men som norsk har man en medfødt tilhørighet som utlendinger ikke har.

Det er noen lekser å lære: Det er ikke bare å invitere folk til sitt hjem og tro de klarer seg selv. Med det tempoet innvandringen har – hvor mange slike skjebner finnes ikke? Og det er vårt ansvar. If you break it, you own it.

Vi hører masse om hvor traumatiserte de som kommer til Norge er, men vi hører ikke noe om hvordan det går, hvordan interaksjonen med det norske samfunnet er. Alt er utvendig.  Samtalen det snakkes om mangler autentisitet.

Det har Saras artikkel fra Danderyds lukkede avdeling. Til overmål.

Jeg trodde at jeg var sterk, men jeg makter ikke denne rollen lenger. Jeg kan ikke bane veien for innvandrerkvinner når jeg selv ikke finner min egen vei i dette landet. Tidligere har jeg kritisert en vinner av Fritt Ordprisen for å ha latt seg skremme til taushet. Nå er det jeg som bärer prisen. Og ansvaret. Nå er det jeg som ikke gjör äre på denne viktige prisen, men velger taushet.

Saras nederlag er også vårt.

Troen på frihet og min sterke empati med medmennesker har fått meg til å gjöre dristige ting: brenne slöret, kreve livets rett for homofile muslimer, stå alene i mange töffe debatter, ofre mine egne interesser, iblant barnas behov for oppmerksomhet. Det har kostet. Det var ikke förste gang jeg hadde balansert mellom liv og död, men det er nå jeg innser at jeg har mislykkes. At jeg har tapt. At jeg må trekke meg fra offentligheten.

Lørdag sto en annen individuell kvinne med muslimsk bakgrunn frem i Dagsrevyen. Amal Aden sa hun heller ikke orket mer, hun trekker seg fra offentligheten. Også Aden har gjennomgått en seksuell transformasjon og valgt å si det offentlig: hun er lesbisk.  Det er vel det tøffeste man kan si i de miljøene man kommer fra: da er man religiøs, kulturell og seksuell «avviker».

Å invitere andre «hjem» er å påta seg en stor oppgave. Dissidenter tror de blir tatt imot, men opplever at de står alene. De fyller en funksjon. Men det er noe helt annet enn å bli tatt på alvor.