Amal Aden skulle deltatt på et møte i Litteraturhuset torsdag om undertrykkelse av kvinner, men har mottatt så alvorlige trusler at hun har valgt å trekke seg.

Anledningen er utgivelsen av boken Halve himmelen, skrevet av ekteparet Sheryl WuDunn og Nicholas D. Kristof. Kristof er profilert kommentator i The New York Times. Han skriver ofte om undertrykkelse og overgrep mot kvinner.

I denne settingen var Amal Aden et naturlig valg. Hun har opplevd på kroppen mye av den elendigheten boken beskriver. Men hun er sterkt mislikt i deler av det somaliske miljøet, fordi hun vasker skittentøy offentlig. Det vil de ikke ha noe av, og bruker trusler for å stoppe munnen hennes. Denne gang var truslene så konkrete at Aden valgte å trekke seg, skriver Aslak Nore i en kronikk i Aftenposten. Han er forlegger for boken i Arena-serien på Gyldendal og skal lede morgendagens møte.

Nore finner det hårreisende at de som bruker ytringsfriheten bringes til taushet, mens de som truer får gå fri.

Politiet vil hverken bekrefte eller avkrefte trusselbildet.

Shabana Rehman Gaarder er opprørt over at mennesker i dagens samfunn kan trues til taushet. Hun spør om ikke Aden kan få politieskorte.

Det er ikke første gang Aden trues, og da menes trues, ikke slengbemerkninger fra drosjesjåfører. Men de som skriver om truslene og fordømmer dem – inklusive Aftenposten – bør gå nærmere inn på hvordan de kan møtes.

Litteraturhuset er et vanskelig sted sikkerhetsmessig. Det er altfor tett og intimt og for liten avstand til scenen. Det har også et klientell som gjør det vanskelig å skille ut potensielle angripere. Møtet kunne vært lagt til et lokale hvor politiet hadde hatt bedre kontroll. Det burde vært gjort. Prisen for å kansellere en deltaker er for høy.

Det andre er journalistenes holdning. Aftenpostens Kjersti Nipen spør leder av Somalisk Nettverk, Bashe Musse, som får slippe til med det som ikke er annet enn mistenkeliggjøring av Aden. Musse – som er bystyrekandidat for Arbeiderpartiet – vet at han ikke kan angripe frontalt. Han velger heller å ubetydeliggjøre Aden. Den som har hørt hans uttalelser om Aden over tid, vet at han misliker henne sterkt. Han har uttalt seg svært negativt om bøkene hennes.

Han står for en bagatellisering av problemene som Aden angriper.

– Vi tar avstand fra alle former for trusler. Ingen normale eller norsk-somaliske borgere utsetter Amal Aden for trusler. Jeg kan love deg at de færreste i det hele tatt har lest boken, eller kjenner innholdet i den. Men truslene kan komme fra et kriminelt miljø, sier Musse som påpeker at Aden selv har fortalt om egen bakgrunn i gjengmiljøer før hun ble forfatter.

Her greier Musse med Nipen som mikrofonstativ å legge truslene ved Adens egne føtter: Hun har jo selv tilhørt kriminelle miljøer. Musse får også slippe unna med sin frikjenning av det somaliske miljøet – fordi de ikke har lest boken! Men Rushdie ble drapstruet selv om svært få hadde lest Sataniske Vers. Akkurat som om de som truer tar seg bryet med å lese.

Kjersti Nipen kjøper Musses manipulasjon, og det er her man legger premissene som gjør at de som truer kan fortsette. Musse viser at han kan håndtere mediene. Hvis journalisten hadde vært kritisk og kledd av ham, ville det blitt ubehagelig. Talsmenn for minoritetene har lært seg hersketeknikkene, og mediene har latt dem få gjøre det. Musse har skaffet seg en posisjon som gjør det vanskelig å konfrontere ham. Men hans retorikk dekker over hvem som truer og hvorfor. Ved å gjengi dette spillet bidrar Aftenpostens Kjersti Nipen til at det får fortsette.

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂