Amal Aden står frem og forteller at politiet har bedt henne dempe seg og legge inn en pause. Det er deres råd mot at hun får trusler og blir angrepet, også fysisk på åpen gate.

Amal-aden-norwegian-author

– Jeg har barn på 12 år. Jeg har fått beskjed, også av venner og av dem som truer, om at dersom jeg skal oppleve at de fyller 13, bør jeg skifte jobb og slutte å provosere. Men det kan jeg bare si, at jeg vil aldri godta en slik beskjed. Hvis ikke politiet kan beskytte meg, så er de fine festtalene om ytringsfrihet bare festtaler, sier Amal Aden til VG, etter nok en uke med drøye trusler og trakassering.

 

Innskrenking av ytringsfriheten er en god sak å markere seg på. Alle er for ytringsfrihet. Fritt Ord-leder Knut Olav Åmås og Aschehougsjef Mads Nygaard kan si det er en skam at Aden ikke blir beskyttet. Generalskretær i Norges Presseforbund Kjersti Løken Stavrum, Hadia Tajik – de kan alle stille opp for Adens ytringsfrihet. Det er helt gratis. Statsminister Erna Solberg henge seg på og håper at Aden ikke demper seg.

VG-journalist Brynjar Skjærli behandler det som om det kun er et spørsmål om vilje. Ikke ressurser. Politiet er vage og generelle.

Adens ytringsfrihet blir glatt som en såpe.

Samfunnet har ikke ressurser til å passe på alle som trues. Det er slik det er. De skal passe på jihadister, og det krever 25-30 personer å fotfølge en person. Det er lett å kreve at en truet skal beskyttes, da fremstår man som «Charlie».

Hvis VG og samfunnsdebattantene hadde sett på hva som har skjedd med Aden ville de måttet innse at overfall p.g.a. kulturell og religiøs intoleranse ikke blir strafferforfulgt i dagens Norge. I klartekst: når den muslimske majoriteten vil straffe en avviker, outsider eller frafallen kvier storsamfunnet seg for å gripe inn. Det er lettere å be vedkommende dempe seg.

Et grotesk tilfelle er overfallet på Aden utenfor Nationaltheatret i november 2013. To somaliske kvinner gikk løs på henne, påførte henne et kutt i hodet og knuste brillene hennes.

Ett år senere ble saken henlagt, p.g.a ukjent gjerningsmann.

Men det som så skjedde direkte etter overfallet var verre enn selve overfallet: Jihadisten Ubaydullah Hussein kom med hurrarop til de som overfalt henne, og ønsket at hun hadde blitt steinet.

«Jeg er helt enig. De burde absolutt ikke slå henne. De burde ha steinet henne til døde da praktisering av homofili skal straffes med døden. Måtte Allah SWT ta vare på våre mødre som kjemper for Haq og vekke oss brødre som sover!!!», skrev 28-åringen.

Denne kommentaren var blant de Hussein ble tiltalt for i Oslo tingrett. Men han forsøkte å skyte seg inn under at han trodde episoden hadde skjedd i et muslimsk land.

Dette godtok utrolig nok dommer Dagfinn Grønvik. Han mente at Hussein måtte få lov til å kreve steining i et islamsk land. Slik aksepteres sharia av en norsk domstol.

Saken ble anket.

Senere på året ble Hussein tiltalt for å ha kommet med fem lignende hyllester til terrorangrep og drap, og han ble frifunnet. Ytringsfriheten skal etter rettens oppfattelse omfatte retten til å hylle halshugginger av britiske soldater på åpen gate eller bombingen av Boston maraton med spikerbomber. Norsk presse var samstemte i at dette var en riktig dom.

De ser ikke forbindelsen mellom truslene mot Amal Aden og disse frikjennelsene.

Overfallet utenfor Nationalthetret ble henlagt av mangel på kjent gjerningsperson.

Aden uttalte da:

– Det er jeg som blir skadet og truet, men alle slipper fri. Det er en psykisk belastning, og det er tøft å være meg selv, sier Aden, som mener det blir lettere for andre å fortsette med trusler fordi hun opplever at det ikke får noen konsekvenser.

– Det er bare å true, og man slipper unna. Det er bare å slå, og man slipper unna. Jeg har mottatt flere trusler i vinter, og jeg har begynt å tvile på om det er verdt å kjempe for friheten. Det er ekstremt tungt, og det sender et trist signal til folk som bruker ytringsfriheten til å stå frem og kjempe for sin sak, mener forfatteren.

Samfunnet sender er tydelig signal: Hatefulle ytringer fra islamister, med direkte hyllester av vold, og med ønske om at Aden skulle steines, resulterer i frikjennelser. Ekstra grotesk var det at dommer Grønvik eksplisitt sa at det å hylle steining i et islamsk land ikke var omfattet av norsk lov.

Da innføres sharia bakveien.

Ligger noe av uviljen mot å gripe inn overfor truslene mot Aden i denne holdningen: Man vil helst slippe konfrontasjoner.

Før jul i fjor var Aden i Kvam i Hardanger på den type skoleturne hun gjør mange av. Hun gjennomførte skolebesøk:

På mandag holdt hun foredrag om ytringsfrihet på Norheimsund videregående skole og Øystese gymnas.

Etter besøkene mottok hun trusler fra en gruppe mennesker, som senere oppsøkte henne på hotellet hun bodde på. Ifølge Aden er det snakk om muslimske ungdommer og skoleelever. Ifølge Hordaland folkeblad er det grunn til å tro at det er personer med tilhørighet til kommunen som har tilkalt «forsterkinger» fra Bergen.

Politiet vurderte episoden som så alvorlig at det var nødvendig at to politikonstabler fra Kvam og Samnanger lensmannskontor var til stede under et annet arrangement Aden deltok på mandag kveld.

Aden skulle også på skolebesøk på Øystese gymnas tirsdag formiddag, men det ble avlyst.

– Det var veldig konkrete trusler som ble fremsatt, og derfor måtte politiet være med, og derfor ble et arrangement avlyst, forteller Aden.

Det er tydelig at truslene stiller lokale myndigheter i forlegenhet. Saken dør fort hen. Pressen følger ikke opp. Det er lettere å avlyse.

Disse signalene fanges opp av folk i det offentlige, som er de Aden er avhengig av.

Resultatet av den defensive politikken er at Aden nå møter avlysninger rundt om på skolene.

I 2014 besøkte Amal Aden rundt 75 skoler. Det kan bli betydelig færre i år:

– En gruppe skoleledere har nå tatt kontakt og avlyst en skoleturné jeg skulle ha gjennomført i vår. Dette er min viktigste inntektskilde. Jeg mister inntekter på grunn av selvsensur, og de bryter kontrakter, men de sier at de ikke har noe annet valg fordi tonen i debatten er blitt så hatefull. Da spør jeg: Hvor er det blitt av viljen til å beskytte ytringsfriheten, sier Amal Aden.

Dette er det alvorligste ved Adens situasjon. Disse avlysningene kommer fra skoler hvor rektor frykter bråk. Fra hvem? Fra skolens egne elever. Aden er blitt «kontroversiell». Da er det lettere å bøye av.

Det hjelper ikke om Aden fotfølges av politifolk fra morgen til kveld så lenge skole og offentlige myndigheter viser en slik unnfallenhet.

Da betyr «forsvar for ytringsfrihet» kun at man er villig til å bruke mange penger for at hun ikke lider fysisk overlast.

Det er den letteste løsningen. Den tyngste og den eneste som monner er at skolene inviterer henne og gjør ytringsfrihet og retten til seksuell legning og frafall fra en hvilken som helst religion, også islam, til merkesteiner. Avlysningene av Aden er det samme som at skolen abdiserer og sier at disse verdiene bare er til pynt. Når det komme til stykket er man ikke villig til å forsvare dem.

Det er et signal muslimske elver forstår. De forstår at deres intoleranse vinner. Det er en seier over de verdiene som Norge offsielt bekjenner seg til som vil få konsekevenser.

I en kronikk i VG tidligere i år fortalte Aden om denne utviklingen: Lærere kommer og forteller henne at elevene bestemmer debatten i skoletimene. Visse tema vil de ikke diskutere fritt.

Jeg har hatt samtaler med en rekke lærere som er bekymret for ungdom som ikke tolererer en helt normal diskusjon i klasserommet. Lærere har fortalt meg hvor vanskelig det er å ta opp temaer som likestilling, religion og ytringsfrihet. Jeg har hatt en rekke samtaler med elever som er frustrerte fordi de føler deres frihet blir begrenset av medelever. Jeg har selv blitt mobbet og truet ved skolebesøk. Det er mange muslimske ungdom som ikke tåler ytringsfriheten jeg står for eller at jeg er lesbisk.

Du trenger ikke tegne profeten for å bli truet, sier Aden. Dette overfokus på karikaturer er en avledning. Den striden var bare et forspill. Nå brukes krenkelsen som et våpen i alt som islamister er uenig i. Alle de i norsk debatt som krever at andre skal vise hensyn bør minnes om hva konsekvensen er.

Flasketuten peker altså på oss. Når vi prisgir Aden gir vi samtidig avkall på det viktigste i vårt samfunn. Når hun må tie vil det i neste omgang ramme oss alle.