Gjesteskribent

Bildet: Honore Daumier To advokater. Håndtrykket 

Fritt Ord-direktør Knut Olav Åmås har i Aftenposten 21.02.17 en kommentar med overskriften, Kampen om fakta er en kamp om verdier, med spesiell visitt til statssekretær Espen Teigen (Frp) . Åmås er opptatt av verdier og anstendighet.

Kommentaren ble utmerket parert av både Espen Teigen og Mazyar Keshvari (Frp). (Aftenposten 22.02. og 24.02.)

I Aftenposten 1. mars følger Åmås opp med en mer balansert kronikk, men fortsatt anklages de to Frp`erne for «oppkonstruert og konfliktorientert retorikk (og for) …å undergrave journalistikken og dens maktkritiske funksjon».

Her er noen betraktninger i den anledning.

Åmås skriver i sitt første debattinnlegg at «de som skader tillitssamfunnet ved å undergrave de uavhengige institusjonene, mediene og maktfordelingen i en rettsstat, ser visst ikke hva de gjør, eller vil ikke se det». Men hvem er så «de»? Er det de uautoriserte og usensurerte stemmene som tidligere ble holdt borte av avisredaksjonene, men som nå er blitt tydelige gjennom sosiale medier og nettavisene? For hva avslører det? Jo, at ytringsfriheten og for en stor del debatten ble stoppet og havnet i debattredaksjonenes papirkurver. Vi fikk ingen ærlig sannhetssøkende samfunnsdebatt fordi vi har ideologiserte redaksjoner med politisk agenda.

Folk har etter hvert tatt i bruk sin egen dømmekraft og sluttet å stole på falske «profeter» i samfunnsstyringen. Det er Brexit, Trump og «opprørske» partier i Europa bevis på. Derfor får vi nå sterke samfunnskritiske ytringer.

Demokratisk styreform kan ikke være statisk. De demokratiske verdiene må vedlikeholdes og det må bestå en form for psykologisk kontrakt mellom borgerne og de som styrer – en opplevelse av at de styrende og de styrte er i samme båt. Det er vel dette Åmås mener er tillitssamfunnet, som han fremhever. Det har vi ikke lenger. I stedet har vi fått elitesamfunnet med en styrende elite av karrierepolitikere og andre maktkonstellasjoner fjernt fra folket både her i landet og i EU – og mediene, som har glemt sin samfunnsrolle – å ettergå makten uten ideologisk slagside. Journalistikken har selv undergravet sin troverdighet.

Vi har fått demokrati-problemer!

Det virker som Åmås sitter for mye i sitt elfenbenstårn og ikke ser hva som skjer. Hva som er fakta og sannhet for ham, kan fortone seg helt annerledes for andre. Medienes troverdighet er på et lavmål (bare 1 av 3 tror på dem iflg undersøkelser), og Åmås sier selv at både politikk og journalistikk «er i overkant elitedominert», og « politikk og medier beskriver ikke ofte nok den virkelighet borgere flest kjenner seg igjen i». Da er det ikke de samfunnskritiske stemmene med sitt søkelys på makten, «som skader tillitssamfunnet». Det gjør makten selv.

Det er Frp som får unngjelde (nær sagt som vanlig) i Åmås sin kommentar. Partiet er de «korrektes» hoggestabbe. Han nevner Carl I Hagen ironisk, «som en som virkelig har satt spor etter seg» med sine angrep på NRK. Hvorfor denne uthenging? Hva er hensikten? Har Hagens kritikk vært uberettiget?

Hagens samfunnsengasjement gjennom flere ti-år har vært et uvurderlig korrektiv til det selvbilde vi liker å lulle oss inn i, og en kile i maktens ensretting.

Når Åmås kjemper for anstendighet, bør han i første rekke ta for seg avisenes redaksjoner og deres vrengebilder og manipulering av sannheten. Eksemplene er talløse.

Et helt ferskt er fra Aftenposten 23.02., som «kom i skade for» å henge ut Mazyar Keshvari i forbindelse med familien som mistet statsborgerskapet og skal sendes ut av landet. Han kommenterte ikke den saken, men uttalte seg prinsipielt. Avisen fremstilte likevel Keshvari som om han tok stilling til utsendingsspørsmålet. Selv om avisen beklaget fremstillingen senere, var hensikten oppnådd.

Åmås tilhører tåkefyrstene i vår intellektuelle «fauna». Klare og tydelige standpunkt er ikke deres greie. Det er ordflom og virring rundt samfunnsproblemer som katten rundt grøten. De mangler språk for det som skjer nå. Etter lesning henger spørsmålet i luften: Ja, og hva så?

Aftenposten, Åmås tidligere arbeidsplass, kunne vært medie-Norges «flaggskip». Nå er avisen intet annet enn et menighetsblad for de venstreliberale og de virkelighetsfjerne – og en fordummende tabloid på linje med Dagbladet.

Åmås må regnes til samfunnseliten med status og makt som Fritt Ord-direktør. Politisk tilhører han angivelig høyresiden. Men det er betegnende for elitetenkningen og elitens maktutøvelse når folket skal «oppdras i elitens bilde», at partifargen ikke spiller noen rolle. Det tenkes tydeligvis likt – for her er det egeninteressen og egennytten som pleies.

Fritt Ord-stiftelsens har en høythengende fane:

«Stiftelsen Fritt Ords fremste formål er å verne om og styrke ytringsfriheten og dens vilkår i Norge, særlig ved å stimulere den levende debatt og den uredde bruk av det frie ord».

Litt av en utfordring for direktøren. Er Knut Olav Åmås rette mann til å aksle en slik trøye?

 

 

Magne Reigstad

Osterøy