Sakset/Fra hofta

Alle har fått med seg at mediene er i krise. Opplagene raser. Det skyldes ikke bare teknologiske endringer, smartphones og bortskjemte brukere. Det har også med innhold å gjøre. Men redaksjonene nekter å ta en diskusjon som de lenge har vært invitert til. I stedet går de nå etter kommersielle løsninger som skaper usikkerhet om hvem som betaler journalisten.

Hvis tillit har vært et politisk problem, får det nå en ny dimensjon. En av dem som deler denne bekymringen er kommentator i VG Anders Giæver. Giæver har den senere tid vist kritiske takter, og i en ny kommentar er det tegn på oppbrudd: Det er ved å skje noe prinsipielt nytt med journalistikken. Redaksjonene er kort fortalt villig til å selge seg for å skaffe penger. Problemet er at leseren da ikke vil vite når han leser noe redaksjonen selv har hatt kontroll over, og når det er noe andre har bestilt.

Raymond

Det er ikke bare PST som viser lav respekt for journalistikk og kilder, dvs pressens integritet, men også Raymond Johansen og det nye byrådet. Johansen vil gjerne opprette journaliststillinger som skal skrive om byrådsarbeidet. Han ser ingen betenkeligheter ved det.

Vi har ennå ikke kommet dit hvor noen vil synke så dypt. I gamle dager så venstresiden på tabloider som ludderjournalistikk. VG var stolt av å være den best betalte i byen. Det var en miks av teft for hva som selger, lyst på suksess og vilje til å tøye grenser. I dag er en ny snerpethet kommet inn, der kjedelighet og forutsigbarhet er blitt varemerke. Den eneste som tenker utenom boksen i VG er tegneren Roar Hagen.

Nye løsninger – prostitusjon?

Giæver kan fortelle at det ikke bare handler om Raymond og Rema 1000, som VG har innledet samarbeid med. Stian Bromark er redaktør for tenketanken Agendas blad, og de vil at sponsorer skal betale for innholdet. Dette er noe Norad har holdt på med i mange år, og det har hatt en dårlig klang.

At også Fritt Ord er ute på samme galei er mer betenkelig. Knut Olav Åmås savner god kulturjournalistikk. Nå tror han at han kan betale for den:

Og 2015 var året da mediene selv for alvor åpnet dørene for å la utenforstående få påvirke medienes prioriteringer. Mot et passende vederlag.

Denne uken kunne Aftenposten fortelle at det nystartede magasinet Agenda, utgitt av den sosialdemokratiske tankesmien ved samme navn, akter å finansiere mye av journalistikken sin ved å fri til sponsorer.

– Jeg ser for eksempel for meg at ja-bevegelsen og neibevegelsen sammen kan sponse en artikkelserie om Europa. Forutsetningen må selvfølgelig være at vi står fritt til å velge kilder og vinklinger, sier redaktør Stian Bromark.

For få år siden, ville ikke dette bare vært å banne i journalistkirken, det ville være som å tagge pornografiske ord på altertavlen.

Men ting er forandret, og de forandret seg fort. Nå mottar Dagbladet nærmere en halv million kroner fra stiftelsen Fritt Ord for å dekke arkitektur og saksprosa på kultursidene sine. Det er bare en del av en potten på over fem millioner som Fritt Ord gir til «kvalitetsjournalistikk i en ny tid».

Og hvem definerer hva som er kvalitetsjournalistikk? Det gjør altså styret i Fritt Ord. Om redaktører med slunken kasse ønsker seg en bit av kaka, får de rydde større plass til stiftelsens prioritering.

At en tung aktør som Fritt Ord bidrar til å viske ut medienes og journalistenes integritet, er mer alvorlig. Det høres nesten ut som om vi er på vei mot samme utvikling som informasjonsbransjen: Byråene vil ikke si hvem deres kunder er, i en stor sak vil de forsøke å få plantet storier i pressen. Alle redaksjoner med respekt for seg selv er på vakt mot å bli brukt på denne måten.

Skjulte arbeidsgivere

Hvis også journalistene lar seg kjøpe vil ringen være sluttet: Da er det pengene og interessene som bestemmer. Er interessene store nok vil pengene følge etter. Det var slik vi tidligere advarte mot særinteresser som tobakkindustrien. Nå beveger pressen seg frivillig mot et system som minner om prostitusjon.

For den som sitter på innsiden og vet hvem som har betalt hvem vil dette være verdifull kunnskap i seg selv. Spillet bak kulissene vil også være en vare det er verdt å selge.

Men en slik ludderjournalistikk vil få brukerne til å miste respekt og tillit, begge deler lilvsnødvendige for en vital journalistikk. Skepsisen og tvilen vil ramme også de hederlige journalistene, de som ikke er til salgs.

Integritet blir mangelvare

Det kan bli vanskelig for en journalist med integritet å bli værende i et hus der kolleger selger seg.

Giæver er forbausende åpen om utviklingen og skåner heller ikke eget hus. Det kan nesten virke som han ser seg om etter utgangen.

 

http://www.vg.no/nyheter/meninger/reklame/det-journalistiske-hamskiftet/a/23558058/