Retrospektivt kan man gjøre seg noen refleksjoner over Resetts «Åker-gate» og dens etiske avveininger. Da konsensusmediene utifra motiver som kan tenkes mindre edle enn Documents, ikke lenger maktet å kvele saken, gikk de forutsigbart over til digresjoner. Motivert av ønsket om å beskytte sin alliert og fare for eksponering av egne doble standarder. Med blygsel som en «spindoktor» tas alle knep for vende dette til en sak om dyneløfting og advarsler mot de «useriøse» og alternative nettavisene. Med den sedvanlige smålige, politiserte og provinsielle holdingen ga de store mediehusene fra seg mulighetene til å problematisere, løfte og drøfte de prinsipielle spørsmål.

Være seg spørsmål om avgrensninger av den subjektive opplevelsen, kontra den mer objektiv norm av hva normale vil oppfatte som overtramp eller krenkende oppførsel. Tema som beviskrav, kontradiksjonsprinsipp, mangel av definisjoner og forutsigbarhet. Kontroversen om mandatet til den selvoppnevnte vigilanten som ekspanderer. Inkvisitorer blendet av selvrettferdighet og dupert av egen innbilt smarthet. Konsekvensene av mobben sin dom? For ikke og snakke om pressens ytringsfrihet kontra privatlivets fred.

Vi opplever et paradigmeskifte som ryster grunnvollene til de etablerte nyhetsformidlere. Deres troverdighet er i fritt fall sammen med inntektene. Den rungende stillhet er skrikende i fravær av selvransakelse og refleksjon.

Like ufattelig er myndighetenes fravær av konsekvensutredning. Hva skjer når befolkningen ikke lenger har forutsetninger for å danne seg et korrekt inntrykk? Skal man tillate at firma som Google, Facebook og Twitter som er tilnærmet monopolister gis makten til å drive politiske agenda ut fra  eget forgodtbefinnende?

Når statssubsidierte medie- og kulturorgansisasjoner i sin naive kortsiktighet ser på disse som allierte, er det forutsigtbart musestille. Det danses på bordet i fraværet av en katt. Katten som burde være korrektivfunksjonen i forhold til samfunnets maktutøvere. Den som gir pressen legitimitet. Det lyser i redaksjonens vinduer, men det er ingen voksne hjemme. Faktum er at store deler av den pubertale «fjerde statsmakt» aspirerer til sine «sugar-daddies», Big Tech.

For den voksende skare av «deplorables» et gitt resultat, med tanke på hvordan “deep state” har latt seg utvikle under LO og APs tentakler.

Resetts sak kunne løftes til å aktualisere tema som burde prikke i sjelen til journalister. Som å løfte frem debatten om drøftingen og tolkningen av EMK art. 8 og 10 (pressens ytringsfrihet og privatlivets fred). En lov vedtatt uten deres direkte deltagelse og som definerer pressens alburom.

Alle pressemenn vet at det stiller særlige krav å gå inn i «slike svært personlige saker» dersom det foreligger tilstrekkelig kvalifiserte hensyn. Dette går inn under begrepet allmenn interesse, noe alle journalister vet. Hvordan politikere lever i hverdagslivet gir innblikk i deres verdier og egenskaper. Så tillat meg å rekapitulere litt:

I 2012 sa Grande selv at det var uakseptabelt å feste med mindreårige:

« For meg er dette dårlig vurderingsevne (…)  Venstre skal forholde seg til norsk lov, og 17-åringer har ikke lov å drikke.»

Helge Solum Larsen, nestleder i Venstre, måtte trekke seg etter å ha hatt samleie med en 17-åring. Den gang sa Skei Grande til NRK:

– Vi har ingen retningslinjer for å håndtere slike saker i Venstre. Norges lover og medmenneskelighet holder lenge.

Da nestlederen ble frifunnet utalte Grande kategorisk:

– At anmeldelsen er henlagt, forandrer ikke det faktum at Helge Solum Larsen begikk et alvorlig tillitsbrudd (…) Jeg vil ikke kommentere de rettslige aspektene ved saken, men konstaterer at ingen betviler at et tillitsbrudd har funnet sted

Mange vil mene man ikke er egnet som minister dersom man utøver sin makt ved å stille krav til noen andre enn seg selv, som man selv ikke etterlever. Altså man sier en ting, men gjør noe annet.

Det gjøres til et poeng at det ikke var et autoritetsforhold mellom den voksene rikskjendisen og den fulle 17-åringen. Dette med å bryte ned respekten for autoriteter var jo et av sosialistenes prosjekter på 70-tallet, men dog. En som er for ung til å kjøpe øl har ikke har samme forutsetninger som en ansvarlig voksen for å veie hva kan komme til å angre på i ettertid. Slik det også kom frem i VG:

– det har også vært mange netter uten søvn, fordi jeg har opplevd det som mobbing.

Hvor komfortabel ville du vært med at en i din bekjentskapskrets tok seg til rette med din berusede 17-åring i en familiesammenkomst?

PFU har uttalt at det er nødvendig å omtale forhold av privat karakter i den utstrekning de kaster lys over en sak av offentlig interesse. Offentlig sex i en åker med en full 17-åring kan antas å påvirke velgernes tillit i forhold til henne som politiker og minister. Ergo finnes åpenbart allmenn interesse siden opplysningene vil påvirke folks adferd ved valg.

Opplysningen om oppførsel som kan påvirke velgernes tillit i forhold til personen som politiker er åpenbart av høyeste betydning. Dette har EMD gjort klart i en domsavsigelse. Man har stort handlingsrom for å gi opplysninger av allmenn interesse pga. velgernes tillit.

Gunnar Staverum (som jeg normalt har stor respekt for) perverterer prinsippet og vinkler til:

– Dessverre er det trolig bare et tegn på hva sosiale medier vil bringe inn også i norsk politikk.

Dette følges opp av den bastante påstanden:

– resirkulerte, kildeløse konspirasjonshistorier.

Skei Grande kaller «kampanjen» politisk motivert. Med frekkhetens nådegave hopper hun bukk over at det ikke er partiets politikk, men hennes person det gjelder. Hennes mangel på selvbeherskelse og moral trekkes i tvil.

– Knyttet til at Venstre er på vei inn i regjeringen med en mer liberal holdning til innvandring enn Fremskrittspartiet (…) – Da oppleves vi som en stor trussel for disse miljøene. De bruker alle midler for å stoppe oss.

Et av hensynene til ytringsfriheten er sannhetsargumentet. Det å kunne avdekke sannheter, er i seg selv et gode. Man kan forstå at politikere utsatt for usannher unnlater å kommentere dem – for ikke gi næring til disse. Derimot er finnes ingen pardon for skyve  over skyld på andre eller lyve.

Pressesjefen i Venstre kjørte en «Støre» til Resett:

– Så dere har hørt om ryktene, har dere foretatt dere noe i forhold til de ryktene?

– Nei, vi…..nei, vi har ikke gjort det.

Pressesjefens infantile utflukt oser lemfeldig omgang med sannhet og sitt moralsk kompass:

– Men….eh…har dere noen kilde til den eller? Det er… er jo bare rykter

Det sies at pressen i sin tid holdt munn om saken av hensyn til den svake part i relasjonen. Tja, legger vi godviljen til kan men tro på det, men hvilke holdninger legger Grande for dagen?

– Hun snur det altså plutselig til at det er jeg som er en overgriper og at det er jeg som burde ha skyldfølelse… Da fikk jeg sjokk. Hun fortalte at hennes versjon var at det hadde vært en fest hvor venner koste seg og hvor jeg hadde dratt med henne bak et hus og hoppet på henne, sier mannen til VG.

Pressen oppgave er å gi kunnskap av allmenn interesse pga. velgernes tillit utifra en normativ drøftelse. Dvs. om opplysningene bør påvirke vurderingen av hvorvidt personen er egnet til å ha sin posisjon. Premisset for allmenn interesse oppfylles også av relevansen til å gi bidrag til en allerede igangsatt debatt.

Maximilien Robespierre uttalte at hemmeligheten bak frihet er å gi folk kunnskap, mens hemmeligheten bak tyranniet derimot er å holde dem i uvitenhet. Som store deler av dagens presse gikk også han seg grundig vill i egne frihetsidealer.

Tillater meg å sitere fra en kjent bok – «Stolthet fører til undergang, og hovmod står for fall».

 

Kjøp Kent Andersens bok her!