Kommentar

Trine Skei Grande er ikke siktet, ikke tiltalt og ikke dømt. Hun har heller ikke stått frem og gjort offentlig avbikt for noe som hevdes å ha skjedd under en bryllupsfest for snart ti år siden.

Gutten som hevdes å være et offer i historien som går sin seiersgang på sosiale medier (og noen andre steder), har ikke stått fram med noen anklage. Tvert imot er det ting som tyder på at han slett ikke ønsker oppmerksomhet om det som skjedde – hva det nå enn var. Heller ingen vitner står frem.

Det eksisterer ingen anmeldelse og heller ikke noen offentlig publisert anklage fra det angivelige offeret. Hva står vi igjen med da?

Rykter.

Og likevel renner sosiale medier og Documents kommentarfelt over av folk som vet nøyaktig hva som skjedde på en kornåker under dette bryllupet. For ti år siden.

Var de til stede, siden de er så godt orientert?

Flere spør inkvisitorisk hvorfor vi ikke griper fatt i denne «skandalen». Er vi feige? Vil vi (av uransakelige grunner) skjerme Venstre? Er vi kun interessert når anklagene retter seg mot menn?

Svaret er kort: Fordi det ikke er noen sak.

Jeg må presisere at det noen ganger er både riktig og viktig å omtale saker selv når det ikke er mistanke om lovbrudd – noen ganger også selv om samtlige involverte absolutt ikke ønsker omtale. Selv om loven ikke er brutt, kan det være riktig å rapportere om sterkt klanderverdig, uetisk oppførsel. Både jus og etikk er viktig i denne vurderingen.

Et eksempel kan være hvis en ordfører gjør ting som ligger helt på kanten til korrupsjon, men hvor politiet ikke vurderer saken som opplagt nok til å starte etterforskning. Sannsynligvis vil både ordføreren og den andre parten i det korrupsjonslignende forholdet vegre seg for offentlighet. Det er ikke selvsagt at et slikt ønske skal respekteres.

Eller sett for eksempel at en gift partileder i et parti med kristelig i navnet er utro. Da har vi et klassisk eksempel på litt for lang avstand mellom liv og lære; en toppolitiker som prediker hvordan andre bør leve sine liv, men bryter med sine egne formaninger.

Men hvorfor skriver vi da om Tonning Riise og Giske? Fordi sakene ikke er like. I både Trond Giskes og Kristian Tonning Riises tilfelle er det snakk om et skjevt maktforhold. De var begge høyt på strå i sine respektive organisasjoner, og de utnyttet sine verv overfor noen som stod under dem i partihierarkiet. Et tilleggsmoment er at de begge har kommet med visse innrømmelser.

Dette var altså betrodde personer med høythengende verv, de utnyttet et skjevt maktforhold, og de har selv innrømmet klanderverdig oppførsel.

Venstre-lederen fyller ikke disse kriteriene – annet enn at hun selvsagt har en betrodd posisjon. Det er ikke nok til å rettferdiggjøre publisering av ethvert rykte som måtte oppstå om henne. Hun, som alle andre, har rett til et privatliv.

Resett argumenterte (før Jeløya-avtalen) med at Grande utgjør en sikkerhetsrisiko dersom hun kommer i regjeringsposisjon. Det er et underlig argument. Hvilken kraft har «bryllupsepisoden» til bruk for utpressingsformål nå som den er allment kjent?

Her nærmer vi oss en av beveggrunnene for flere av dem som roper «Korsfest! Korsfest!»: De liker hverken Grande eller politikken hennes.

Og nå kommer en bekjennelse fra undertegnede: Også jeg tilhører den gruppen. Jeg roper riktignok ikke «Korsfest!», men er sterkt kritisk til Venstres politikk. En gang i tiden stemte jeg på Grandes parti, og kanskje gjør dét antipatien min nå enda sterkere enn den ellers ville ha vært. Men som journalist, som kommentator, ønsker jeg å være prinsippfast. Ut fra mine presseetiske prinsipper kan jeg ikke forsvare å henge ut en partileder hvis politikk jeg ikke liker, fordi jeg ikke liker den.

Vi har etiske regler – selv i pressen, som ofte anklages for å gå over lik. Eller som Øystein Sunde synger: Det er vanlig å smi mens liket er varmt. Den som måtte tro at pressefolk ikke har hyppige, intense etiske diskusjoner før saker og opplysninger publiseres, eller ikke publiseres, tar ganske feil.

I Document-redaksjonen har vi for eksempel nylig hatt en diskusjon om hvorvidt det er riktig eller ikke å navngi «samfunnstoppen» fra Troms. Vi er ikke enige, men som alltid i en redaksjon: Ansvarlig redaktør bestemmer. Og slik må det være.

Men saken kan belyse noen av disse presseetiske avveiningene. Her er det snakk om en mann som ikke innrømmer straffskyld, og foreløpig er han kun siktet og varetektsfengslet. Deler av politiets siktelse er sågar avvist av både Nord-Troms tingrett og Hålogaland lagmannsrett. Likevel hadde politiet tilstrekkelig å fare med til at anken ble avvist, og mannen må sitte i varetekt i fire nye uker.

Normalt vil man ikke navngi personer som kun er siktet. I Norge er det til og med sjelden man navngir folk som har en rettskraftig dom; som regel skjer det kun i svært grove saker, som f.eks. drap. Et annet parameter er om gjerningspersonen har mye politisk, økonomisk eller annen type makt. For å sette det på spissen: Erna Solberg kan risikere å lese i avisen at hun har fått en fartsbot.

I denne sammenhengen bør det være forskjell på kong Salomo og Jørgen hattemaker.

Den angjeldende samfunnstoppen er nettopp hva ordet sier: en topp-politiker, ikke en lokal størrelse, men en nasjonal. Det er ikke mange mennesker i dette landet som kan vise til en CV som hans, og enda færre i Troms, som det er kjent at han er fra. Dermed er media allerede snublende nær å identifisere ham. Da foreligger det forvekslingsfare, og dét er en selvstendig grunn til å navngi mannen.

Til Document sier politiinspektør og seksjonsleder ved påtaleenheten i Tromsø, Eli Norgård Strand, at det ikke er noen fare for forveksling, siden det er kjent at den siktede samfunnstoppen er fengslet, og de som kjenner de andre aktuelle samfunnstoppene i Troms, vet at de ikke er fengslet. Deres omgangskrets, altså. Men hva med hele resten av landet? Dét hadde ikke politiinspektøren noe svar på.

Men det trenger hun heller ikke ha, ettersom fengslingskjennelsen, som vi i Document selvsagt har lest, er underlagt taushetsplikt. Det er ikke lov å referere et eneste ord fra den.

Dette er likevel kjent: Mannen var siktet for misbruk av stilling, avhengighetsforhold eller tillitsforhold for å skaffe seg seksuell omgang, samt utnytte en person under 18 år i en særlig sårbar livssituasjon.

Kort oppsummert er maktmennesket siktet for å ha misbrukt sin makt for å oppnå sex, samt for å ha utnyttet et barn i en særlig sårbar livssituasjon. Dét er en svært alvorlig siktelse.

Personlig synes jeg at summen av det ovenstående kvalifiserer til å fortelle allmennheten hvem dette er. Det er ikke noe eksplisitt forbud mot å publisere navnet, selv om retten har forbudt offentlig gjengivelse av innholdet i kjennelsen.

Når det gjelder Skei Grande, stiller saken seg annerledes.

Det er ikke Documents oppgave å være høyresidens ryktebørs.

 

Kjøp Sir Roger Scrutons bok fra Document Forlag her!