Kommentar

Bildet: Tre fornøyde damer sto frem på Jeløya søndag 14. januar. Det ville de ikke gjort hvis samtlige medier hadde kastet seg på Resetts skandalisering av Venstres leder. Foto: Joachim Dagenborg/Reuters/Scanpix

Trine Skei Grande har hatt noen tøffe uker. Vi kan jo selv forestille oss hvordan det føles å få sexlivet sitt dissekert og debattert i samtlige riksmedier, mens kommentarfeltene rant over av de villeste rykter og de drøyeste karakteristikker. #Metoo har nemlig en bakside som appellerer til flokkmentaliteten, som igjen flytter grenser og undergraver edruelig gangsyn både politisk og journalistisk. Eller ligger det noe mer bak? Var Grande-saken en naturlig del av #metoo-tidslinjen,  eller lå det en agenda bak som utnyttet #Metoo hysteriet?

Var målet å torpedere regjeringsforhandlingene på Jeløya? Sto det interesser bak som ville forhindre at Venstre kom i regjering?

De fleste har fått med seg en kraftig uenighet mellom Document.no og Resett.no når det gjelder Skei Grande-saken. Resett har vært en pådriver, mens Document har holdt igjen og blitt beskyldt for å være «feige» – en beskyldning som er absurd etter Documents ti år med kompromissløs journalistikk. Her finnes det ingen feighet, ingen «klassetilhørighet» på høyresiden, og ingen andre agendaer enn sannheten. For selv om Document alltid er interessert i politikere med dobbeltstandarder som roter seg langt ut på jordet og inn i kornåkeren, så har redaksjonen gjennom friske debatter holdt igjen av mangel på noe svært viktig: bevis, begrunnelse, kilder. Å publisere noe fordi alle andre gjør det, er noe MSM holder på med. Ikke document.no.

God journalistikk er å stille kritiske spørsmål, særlig til det «alle» mener er riktig og det alle snakker om. Document er ikke venner av Grande, og har ikke sansen for Venstres virkelighetsfjerne politikk. Vi ønsker ikke makt til mikropartiet, og skulle gjerne sett at Norge slapp å ha tre ministere fra partiet som promoterer med frislipp av innvandring og «grønn» sløsing. Vi er ikke engang så liberale at vi mener det er fritt frem for 38-åringer å hekke fritt med 17-åringer – i anstendighetens navn. Men samfunnsoppdraget til seriøse medier er ikke å granske det saftige. Oppdraget er å granske det som er viktig.

Menneskelig svakhet er ikke politikk

Politikere drikker og fester. Politikere blir kåte. Politikere har sex, også i kornåkre, og sikkert med folk som er både eldre og yngre enn dem selv. Men dét er ikke interessant. Det blir først interessant når det har foregått noe ulovlig, noe som innebærer dobbeltstandarder, eller hvis det foreligger tvang, press, overgrep eller utnyttelse. Når støvet har lagt seg etter Grande-ikkesaken, vil det i klartekst stå at «offeret» selv sier han var over lavalder, at det som skjedde var bevisst, frivillig og uten tvang – og der dør saken.

Man kan forsøke å piske saken videre hvis man mener at Grande har løyet for Erna. Men Grande er ingen Ramina Osmundsen. Grande kan de politiske spillereglene og kjenner norske verdier i forhold til sannhet og løgn; hun er ikke så dum at hun lyver for Erna Solberg i en konfidensiell samtale. Man kan hevde at 17 år gamle gutter er «barn», og at de er like utsatt og sårbare for press, utnyttelse og overgrep som 16 år gamle jenter. De fleste fedre vil nok være enige i at en slik «likhet» er en medieskapt konstruksjon: Døtre og sønner er ikke like, og er ikke like sårbare i sex-saker – så kan politisk korrekte moralister være så aggressivt uenige de bare vil. Who cares? Jeg har både døtre og sønner, og jaggumeg har jeg både egne erfaringer og betroelser fra bygdefylla, bakseter, kornåkre og eldre, amorøse damer i skog og kratt. Shit happens. Det Grande gjorde, er ikke det viktige, uansett hvor umoralsk eller feil det var. Det saken er blåst opp til, er derimot både interessant og viktig, for det er et politisk spill. Det er krefter i sving.

Hvorfor akkurat Grande? Hvorfor akkurat da? Og hvorfor akkurat Resett? 

Grande-saken pirrer den journalistiske nysgjerrigheten på en helt annen måte og av helt andre grunner: Hvorfor dette voldsomme, ensidige og skråsikre kjøret mot Grande, nøyaktig samtidig som det skal forhandles om regjeringssamarbeid? Er det helt tilfeldig, eller ligger det mer bak? Og hvorfor er det akkurat Resett som er så skråsikker på denne saken at den kjøres for fulle mugger, uten minste skygge av hemninger, forsiktighet eller journalistisk grundighet, så den skaper en av tidenes største rykteflommer om en rikspolitiker på sosiale nett? Hvorfor? Hvorfor ikke VG eller Dagbladet, som jo aldri har gått av veien for litt dyneløfting hvis det selger aviser?

Hvorfor blir det så viktig å få stadfestet denne historien at «noen» er villig til å bla opp 400.000 kroner for et intervju som kan bekrefte de potensielt regjeringsveltende ryktene? Hvem sto bak den pengesummen? Åpenbart ikke noen vanlig leser, men heller fra en som har penger nok og synes saken er viktig politisk. Det er vanskelig å finne lignende «gavmildhet» i norsk mediehistorie, og der ligger det en «story». Ikke at trinne damer har seg med 17-åringer i fylla. Dét er mest en avledningsmanøver, så man ikke skal legge merke til spøkelset bak.

I stedet for at Resett får lokket frem skandalen, er det altså VG som skyter ned gullfuglen og får bekreftet at mannen i kornåkeren ikke har Downs, ikke er beskyttet av foreldrene, ikke ble voldtatt, ikke ble utnyttet og knapt nok angrer – helt uten å betale en krone for intervjuet. Til tross for dette stopper ikke Resett. Avisen tror i fullt alvor at Grande vil bli tvunget til avgang. Er det journalistisk overmot?

Det kan være mange årsaker bak sirkuset 

Resett kan rett og slett ha ønsket en klikkstorm, og har kjørt saken kynisk som en reklamekampanje. I tilfelle har de funnet gull, for ingenting skaper klikk som dobbeltmoral, sex og saftige rykter. Allmuen elsker sånt, og VG lever av det. Resett kan ha trodd at de hadde et regjeringstruende scoop. De innså for sent at gullfuglen var en skvaldrepapegøye, og nå gjelder det å late som om man var i sin fulle rett. Eller står det sterkere krefter bak? For det begynner å skje ting i det norske mediemarkedet som flytter skjulte maktstrukturer mot høyre. Penger og makt følger hverandre tett, og mens MSM-media, Arbeiderpartiet, LO og SV har ønsket å flyte på gammel storhet og derfor ligger og kaver i sin egen inkompetanse, begynner nye medier, Høyre og FrP å skape usynlige nye maktstrukturer som eliten og samfunnstoppene ikke lenger kan overse. Skal man være på topp, gjelder det nemlig å satse på riktig hest. Skal man være en «player», kan man ikke støtte taperlaget. Ting skjer.

At Resett dukker opp som troll av eske er interessant – og langt fra tilfeldig. At nettstedet støttes av investorer med sterke samfunnsinteresser, er heller ikke tilfeldig. At disse investorene må være innforstått med at resett.no blir et pengesluk med både ansatte og forpliktelser, har ikke skremt dem bort – til tross for at investorer alltid blir skremt av pengesluk. Det er ikke lenger noen formue i media. Fortidens gigantiske avishus kan bare overleve på pressestøtte og drømmen om fortiden – samt eiendomshandel og andre lukrative sidesprang. Alt de egentlig kan love de ansatte, er flere nedskjæringer. Så hvis ikke penger er oppsiden – hva er drivkraften da?

Svaret er makt. Mediemakt. Noen snakker sammen.

Go with the flow 

Hans Geelmuyden skriver under fullt navn i Resett. Det sender et signal om at alternative medier har gjennomgått en katarsis og er blitt stuerene helt opp til toppen av norsk elite. Ikke fordi Hans Geelmuyden er «høyreekstrem», men fordi han er en pragmatiker som trekkes mot vinnerne. Og det er lite ved VG, Aftenposten, Dagbladet og det sosialdemokratiske konglomeratet (som har hatt nær full mediekontroll i Norge siden 1968) som vitner om vinnere. Det er ikke der det skjer lenger. Dynamoen har stoppet, og kraften strømmer fra den andre siden. Det må noen ta tak i. Det kan ikke overses lenger.

Geelmuyden Kiese fremstår som en gjeng superhyggelige onkler på egen nettside, men det de driver med, er realpolitikk på oppdrag. De skaffer avgjørelser på vegne av kunder, og de er svært dyktige til det. Du får ikke jobb i Geelmuyden Kiese uten å være «connected». Du må ha noe med deg til bordet. Noe nyttig. Som et nettverk. En telefonliste. En venneflokk. En arbeidserfaring med kontakter, og kjennskap til hvordan ting avgjøres ved å snakke litt sammen. En mulighet til å slå et nummer og si «du, nå skal du høre …». For all politikk avgjøres på bakrommet. Ikke en eneste liten fillesak, fra Stortinget til det minste kommunestyre, kommer til votering uten at den er avgjort på forhånd. Det er i dette bakrommet den politiske hestehandelen foregår, og det er der hyggelige Geelmuyden Kiese og denslags spin-fabrikker opererer.

For slike rådgivningsfirma er det viktig å ha kontaktene som de kan beherske bakrommet med. Men like viktig er det å kunne beherske «frontrommet»; få innpass og kontroll i redaksjonene, så man kan fremme sitt budskap også der. Og det er dét vi ser konturene av nå: Ikke at spin-doktorene, investorene og penge-eliten blander seg i det redaksjonelle, for da ville de også stå ansvarlig for det redaksjonen sier og gjør, og dét ønsker ingen. Men de ønsker mediemakt. De ønsker tilgang og anledning.

En suppe av bekjentskaper som alle koser seg med

Øystein Stray Spetalen har eierinteresser i Resett, Klassekampen og Schibsted (Aftenposten, VG og de største regionsavisene). Det gjør ham selvsagt ikke ansvarlig for redaksjonelle beslutninger i avisene han har en eierinteresse i, men det gir ham respekt og anledning. En brekkstang, for alle vet hvem han er og hva han er.  Redaktører og investorer snakker med hverandre. Naturligvis gjør de det. Spetalen sitter i PFU. Der sitter også Eva Sannum, som jobber i Gelmyuden Kiese. Norsk mediaverden er en kjempestor gryte med ugjennomsiktig kjenning-suppe, som hele eliten koser seg med sammen, og det gjør det umulig å vite hva som foregår i bakrommet. Men noe foregår. Noe stort. Alt-media har fått så mye muskler at det ikke lenger kan oversees.

«Noen har snakket sammen» er en velkjent frase fra den røde storhetstiden. Nå har nye folk begynt å snakke sammen, for det er ikke lenger åpenbart at venstresiden blir vinneren. Brexit og Trump ødela alt sammen. (Vel, egentlig var det inkompetansen i Arbeiderpartiet, EU og hos de amerikanske Demokratene som ødela, man la oss ikke spikke fliser.) Nå kaver journalister, politikere og eliten på venstresiden for å få Trump til å fremstå som en dum og harry kjendis uten noen politikk. Hver dag minner TV2 og NRK seerne om dette i sine daglige «se-hva-dumme-Trump-har-gjort-i-dag»-innslag. Men folk begynner å bli trøtt av det. Det er fordummende tv som bare virker på mennesker som er dumme fra før, eller er programforpliktet til å like det.

Med anti-politikk skal seieren sikres 

Denne aksjonen for anti-politikk er praktisk, for så slipper man å snakke innhold. Når man lanserer et våpen mot Trump, blir det derfor en annen kjendis. En smart kjendis: Oprah Winfrey. Heller ikke hun har noen politikk, og ingen politisk erfaring. Hun har ingenting annet å fare med enn stor oppslutning, et stort smil og store løfter, og det er nettopp dét eliten ønsker at politikk skal handle om, siden man ikke lenger har noen politikk på venstresiden. Det er derfor Arbeiderpartiet i stigende grad har ansatt ledere med kjendisfaktor og ingenting annet.

Det virket så bra en stund, men venstresiden glemte to viktige ting: For det første er mange velgere lei kjendis-tøv og tomme smil; de ønsker en realpolitikk som kan gi dem en bedre hverdag, uansett hvor harry presidenten måtte være. For det andre vant ikke Trump valget fordi han er kjendis, men fordi han bedrev beinhard realpolitikk: «Make America great again» er ingen frase. Det er et politisk handlingsprogram. Og hele denne høyredreiningen mot nasjonalkonservativ oppgjørspolitikk griper direkte inn i norsk virkelighet. Hvilket bringer oss tilbake til Skei Grande og #metoo.  Denne enorme sexskandalesaken som utvilsomt er viktig, men likevel er en av disse nyttige avledningene, så vi alle skal slippe å snakke om de enorme samfunnsproblemene som liberalerne, globalistene og de flerkulturelle innvandringspådriverne har skapt i Europa og USA. Vi må snakke om sex for å slippe å snakke om katastrofene rundt islam, flerkultur, integrering, kvinnehat og segregering. Og når dét er utdebattert, kommer det en annen hashtag som tar oppmerksomheten vekk fra det viktige en stund. Men bare for en stund, for det viktigste blir ikke borte. Problemet bare vokser. Det merker eliten.

Et skille for norske medier 

Tidligere har ikke rikfolk pleid å tone politisk flagg. Dét var forbeholdt fiffen på venstresiden. HRS, Document og Resett er ikke tre separate aktører i medie-undergrunnen lenger. De er tre lokomotiv som er hektet sammen og drar et enormt lass mot høyre. Det er ikke lenger til å kimse av, le av, overse eller marginalisere. Det er en maktfaktor, og man risikerer å bli en taper hvis man ikke begynner å jobbe med disse mediene i stedet for mot dem. Det er derfor oppmerksomheten øker. Det er derfor pengefolk og eliten skriver åpent på disse sidene nå. Det er derfor investorene dukker opp. Det er derfor «noen» er villig til å bla opp 400.000 kroner for å få et intervju som kan true en hel regjering. Dét er noe nytt. Det markerer et skille.

Skei Grande-saken er nok kanskje et eksempel på en redaktør som drakk hele tranflaska på styrten. Eller det kan være sterkere krefter bak. Hvem vet? Én ting er sikkert: Saken har gitt de alternative mediene en oppmerksomhet som skaper enda mer momentum. Elite-nettverket i det lille, rare, søkkrike landet med like mange innbyggere som en middels europeisk storby merker hva som skjer, og melder seg på, for ingen vil risikere å være på taperlaget.

Kjøp Kent Andersens bok fra Document Forlag her!