Kommentar

Edvard Munch: Historien (utsnitt).

På høyresiden er det uenighet og den stikker nok dypere enn mange vil se. Siden den etablerte pressen har problemer med å se skillelinjene, må vi selv forsøke å gjøre regnskap.

Noen enkle prinsipper kan være greie å slå fast: At noen lyver betyr ikke at du selv kan lyve. Da innføres prinsippet: Du også! Tu quoque. Det er slik barn oppfører seg. De føler de har rett til å gjøre noe hvis andre også gjør det.

Men slik fungerer ikke demokratiet.

Under TSG-saken har vi forsøkt å overholde noen prinsipper for offentlighet: At noe kan ha skjedd betyr ikke at man kan trykke det. Pressen har utarbeidet verktøy for hvordan man verifiserer en story. Hvis man ikke får den verifisert kan man ikke trykke den. Så enkelt er det.

Undertrykk

Men medienes egne skjeve fremstillinger skaper et undertrykk. Det har bygget seg opp et ønske om hevn som blåser prinsipper for publisering og anstendighet over ende.

Trine Skei Grande har selv tiltrukket seg mye aggresjon ved sin væremåte: En bedrevitende, moraliserende pekefinger som er rask til å dømme andre. Mange følte hun fortjente å bli hengt i sitt eget reip. Siden de fikk følelsen av at noe virkelig hadde skjedd, ga de blaffen i detaljene og verifiseringen.

Hvis Resett hadde fulgt vanlig journalistisk fremgangsmåte og vist respekt for fakta, ville saken kunnet få et annet utfall. Nå ble den et eksempel på motviljen som dagens system har skapt, og et ønske om hevn.

Det er med andre ord et sprang mellom å ha en story og det å kunne presentere den. Mange medier har kjent til TSG-storyen, men de har ikke kunne publisere den.  Resett kjørte på. At deler av storyen ble bekreftet av hovedpersonene rettferdiggjør ikke metoden.

Kanal 

Hovedstrømsmediene vil gjerne legge avstand til Resett, men det er tydelig at de er bekymret. Hvis vi får en hensynløs journalistikk på høyresiden befinner vi oss i en ny situasjon. Redaktører og journalister har i mange år kjent på vreden som finnes der ute. Hvis det nå er et medium som vil kanalisere vreden kan det bli en faktor de må ta hensyn til. Og måten de «tar hensyn til dem på», er ikke så enkel og innlysende som VGs Gard Steiro og Medier24s Gard Michaelsen gir inntrykk av.

Hovedstrømsmediene har nemlig selv i mange år praktisert en journalistikk som utnytter følelser og spiller på hat og hevn: Men det har vært en journalistikk med et synkende publikum.

VGs storsatsing om «det hvite raseriet» var et forsøk på å kline historiske ekskrementer i ansiktene på Sylvi Listhaug og Donald Trump og deres tilhengere og si at det er slik de er. Hvordan kan VG tro at dette ikke vil slå tilbake?

Resett er svaret. Det er hevnen. Nå er det VG, Aftenposten, NRK, TV2, Dagbladets tur til å bli dukket og folk synes de fortjener det. Det ble statuert et eksempel med TSG-saken.

Hvordan vil mediene reagere? Det er ikke sikkert svaret er så forutsigbart som man tror.

Tomrom og antipatier

Mediene har de senere år mistet moralsk ballast og retningssans. De hyller en utvikling som alle kan se fører oss ut i store problemer. De spiller ikke rollen som kritisk korrektiv.

Når det dukker opp en president i USA som sier at han er valgt til president av USA, ikke verden, så utstyrer VG ham med Hitler-bart.

Men også her er det en merkelig symmetri mellom Resett og mediene i deres Trump-hat.

Resett har heller ikke noe til overs for Trump. De bruker ikke noe annet enn platt NTB-stoff om Trump. Det er nesten ikke USA-stoff overhodet. Ingenting om Russia collusion og maktkampen som foregår.

Men derimot en propaganda vedrørende våre problemer i Europa som minner om Putins.

Putinister

Dag og Tid hadde forrige uke en stor artikkel om de nye putinistene. Foruten Bjørn Nistad var det Hanne Nabintu Herland og Pål Steigan. Selv Christian Tybring-Gjedde mente at Putin var en varmere person enn Donald Trump.

Det ville være dumt av oss ikke å påtale så store meningsforskjeller om så viktige temaer.

Hva skal de store mediene gjøre? De har selv levd på hat i flere år, mot høyrepopulisme og nå Trump. De har selv brukt en retorikk som oppildner til ressentiment, motvilje, hevn og hat. Men det har vært få takers, bortsett fra venstreorienterte og muslimer.

Nå har VG, Aftenposten, TV2 og NRK fått svar, og de trenger ikke spille bekymrede og anstendige. De har selv kastet anstendigheten og fornuften over bord for lenge siden.

Det finnes bare en farbar vei: Å gå i seg selv og innrømme at man står og stanger i en historisk blindgate.

Herreklubb

Hvis de store mediene ikke tar rev i seilene kommer de til å provosere frem en reakasjon som er mer av den typen journalistikk vi har sett den siste uken. Nå også med sjekkheftet klart hvor den som har noe å selge  selv kan tenke på et tall.

Det ble ikke utbrodert i Dagsnytt atten fredag: Er dette et signal om hva Øystein Stray Spetalen, Mikkel Dobloug og Jan Haudemann-Andersen ønsker å bruke sin rikdom til? Når det viftes med beløp på 400.000 for et intervju er det en nærliggende hypotese.

Hovedstrømsmediene var i oppstarten opptatt av at rike mennesker sto bak. Nå bør man heller reformulere problemstillingen: Det at Sissener, Hans Geelmuyden og Spetalen skriver i Resett, er det et signal om hva rike mennesker på høyrefløyen står for politisk? Er det dette de er villig til å underskrive på og stå inne for?

Vi har hatt Stein Erik Hagen med spa og Mapplethorpe-samling, Ringnes, Kistefos og Kagge med kunst.

Er dette begynnelse på noe helt annet?

Overrumplet

Hovedstrømsmediene virker tafatte og villrådige. De hadde ikke ventet å bli angrepet av rike mennesker. De skal være «innafor», ufarliggjort. Upolitiske eller jattende.

Nå står de plutselig og låner sine navn og setter penger i et nettsted hvor ønsket om payback er sterkt.

Vil mediene og politikere som Trine Skei Grande forstå hva som traff dem, at det handler om å stå til regnskap og ha større overensstemmelse mellom liv og lære?

Det mest bekymringsfulle er symmetrien mellom brutaliteten og løgnene i hovedstrømsmediene og hevnen nedenfra.