«Venus og Adonis» av Abraham Bloemaert – Wikimedia Commons

Ryktene om Trine Skei Grande har beveget seg fra ytterkanten til sentrum. TSG sørget selv for det da hun ga to intervjuer tirsdag, ett til VG og ett til Aftenposten. Nå skjer flere ting samtidig:

– TSG vil ha eierskap til historien, sa NRKs Magnus Takvam.

Men mediene er notorisk lunefulle og tenker kun på sin egen makt. Hvis de lukter blod, vil de jage i flokk til byttet er nedlagt.

Anstendigheten som Aftenpostens redaktør Egil Hansen omgir seg med på lederplass, er et fikenblad.

VG viser hoven når avisen omformulerer Finansavisens leder til at Trygve Hegnar har «slått fast at det ryktene sier, har skjedd». Her rykket VG inn på livet av TSG, klare til hugg. Metoden er å stille spørsmål til objektet mister oversikten og balansen og faller på kne.

Det er et rått spill. Journalistene som fører kniven, blir aldri stilt til ansvar.

De store mediene ville ha ryggen fri. De ville ikke hoppe på en dårlig researchet story som den Resett slang ut. Hvis man ville presentere noe så følsomt under regjeringsforhandlingene, måtte man vise at man kunne håndverket.

Derfor har MSM vært avventende. Kun Bodøposten har tatt stafettpinnen videre og holdt saken varm.

Nettet har kokt av kommentarer. Det er ikke mye rettsfølelse å spore, snarere et ønske om like for like, hvilket ofte minner om hevn.

Hvorfor dette raseriet mot TSG?

Hun har stilt seg i en posisjon hvor hun ikke nøler med å bruke etiketten «hat-retorikk» om meninger hun ikke liker. SMS-en til SSB-sjef Christine Meyer der hun spør om hvor lenge SBB kommer til å levere forskning som bekrefter rasistenes fordommer, røper en manglende forståelse ikke bare for åpen debatt, men enda verre, for hva en partileder kan og ikke kan gjøre i forhold til en statlig leder. Det var to doble overtramp, og det som provoserer mest, er selvrettferdigheten og mangelen på innsikt i at man tramper på andre. Folk overfører sin aversjon på TSGs fysiske størrelse. Folk synes ikke å ha noen betenkeligheter med det. En del av kommentarene er pornografiske.

Slik er nettet blitt. Politikere som stikker fingeren i øyet på Hvermansen, får igjen med samme mynt når anledningen byr seg. Historien fra 2008 var en slik anledning.

Vi har sett at rykteflommen tar over og lever sitt eget liv basert på overbevisningen om at følelsen som er utløst, er det samme som sannhet og rettferdighet.

Hvis TSG skal ha noe som helst håp om å overleve denne historien, nå som hun selv har bekreftet at noe skjedde, må hun vise at hun forstår folks oppdemmede vrede. Så langt har vi sett lite til dét.

Folk på toppen kan lett miste bakkekontakten. TSG forstår ikke at mediene driver sitt eget spill: Når Aftenposten siterer grove meldinger om at TSG er ei «bælfeit sugge som trenger negerk…k», går de over en grense. Da sier de at det er lov å bruke de verste meldinger, bare det skjer i den gode saks tjeneste.

Men det er ikke slik det fungerer. Dette er en normalisering av grov språkbruk, og spranget fra normalisering til legitimering er ikke stort.

Vi har lenge registrert at MSM siterer sjikanøse meldinger for å vise hva som foregår. Men da blir språkbruken normalisert. Det er som med sex. Det er snart ikke den ting som ikke normaliseres.

Slik har også #metoo-medaljen en bakside.

Venstresiden har lenge klaget over at tyngdepunktet i debatten forskyver seg og at man diskuterer ting i dag som var i randsonen for noen år siden.

Hverken TSG eller Aftenposten forstår helt hva som foregår. I det øyeblikk du kommenterer en story, har du satt den i spill i sentrum. Aftenposten tror de tar brodden av sjikanøse utsagn ved å henge dem ut.

Dette minner litt om liberale mediers forhold til Trump. Demokraten Dick Durbin sier at Trump brukte ordet «shit-holes» om land i Afrika. Venstresiden går amok. Journalistene fråtser i begrepene shit-hole og rasist. Norske borgere har ikke anelse om hvor forrykte mediene i USA er blitt. De lider av et Trump-syndrom og går så opp i dette at de oppnår det stikk motsatte av det de vil: Trump er konstant tema, og vinner på det.

Noe av det samme skjer med #metoo og TSG: MSM kaster seg på og normaliserer at alt skal ut. Det selger! I ytterkanten plukker et nytt nettsted opp en historie som sirkulerer, og hiver den ut på nettet. Kommentarfeltet tar fyr. MSM er tause, men så velger TSG selv å kommentere rykteflommen.

Dét er svært risikabelt.

TSG aner ikke hva slags «dyr» nettet er. Det lar seg ikke kontrollere med ord som nettroll eller hat-retorikk.

TSG-saken har vist hvordan en historie kan dukke opp fra intet og bevege seg fra marginalen og inn mot sentrum.

Så lenge MSM ikke viser noen vilje til selvkritikk og nyanser, vil nettet suge energi fra dobbeltmoralen.

Det er dét TSG og Aftenposten ikke forstår.

Og blant MSM er det også dem som tiltrekkes av blod og kaller det «sannhet» eller «rettferdighet».

 

Kjøp Kent Andersens bok fra Document Forlag her!