Kommentar

Yale-professor Timothy Snyder har skrevet «On Tyranny», om erfaringer fra det 20. århundre. Snyder mener boken som en advarsel mot Trump, og forfatterens dreining, fra en historiker om annen verdenskrig (Bloodlands) til forsvarer av Maidan-revolusjonen i Ukraina til amerikansk billedstormer, sier noe om at krisen går dypt. Men når denne konflikten skal gjengis i norsk kulturliv, blir budskapet spisset og overtydelig. Den amerikanske utgaven av «On Tyranny» er nøytral. Når et norsk forlag, Press, utgir den, holder det ikke med Twitter med Trump-sveis. Det må et hakekors til. Den en gang konservative forleggeren Håkon Harket tror ikke at antydninger holder. Argumentet må slås inn med syv toms spiker.
 

Venstreradikalismen på 1960-tallet var et opprør fra middelklasseungdom, fra Baby Boomers som oppdaget friheten og som tragisk og ironisk nok valgte autoritære idoler (Mao) og samtidig en frigjøring uten ansvar.

Nå står vi overfor en radikalisme på høyre fløy. Den er en reaksjon på normoppløsning og aggressiv promotering av et samfunn som ikke finnes.

Denne radikalismen suger næring av sekstiåtter-elitens forskansning og intense motvilje mot å innrømme det alle kan se skjer rundt oss.

Jo mer de benekter, jo sterkere blir reaksjonen.

Dette er en farlig utvikling. Som sentrumsorientert publikasjon på konservativ side er det vår plikt å påpeke denne dynamikken.

It takes two to tango

NRKs Dagsnytt atten hadde mandag en duell mellom VGs Anders Giæver og Hanne Nabintu Herland. Bakgrunnen var en uttalelse fra den gamle vokalisten i Turboneger, Hank von Helvete, som skal ha sagt at mediene lyver – og vet at de lyver.

De to klarte ikke snakke sammen. Herland kylte argumenter i fjeset på Giæver, som bare ristet på hodet. Men det hun sa, var verdt å bite seg merke i, for Herland representerer en ny høyredreining som ikke bare bryter med den offisielle versjonen, men hiver barnet ut med badevannet.

Ifølge Herland er ikke USA noe demokrati lenger. Mediene styres av seks store korporasjoner, og det er de samme som eier våpenindustrien. Dette lyder umiskjennelig som om venstresiden var gjenoppstått fra de døde, men på høyresiden? Når noen uttrykker seg kategorisk og upresist, skal man spisse ørene. Det var akkurat slik vi snakket på 60-tallet: monopolkapitalen, Pentagon, Wall Street. Bare fraser. Slik slapp vi å sette oss inn i tingene.

Hvilke krefter er det Herland snakker om? Hun tar med USAs intervensjoner i Midtøsten, de har ikke bare vært  feiltrinn, men bevisst maktmisbruk. Det samme gjelder avsettelsen av autokrater, og hun nevnte spesielt Gaddafi. De som bombet Libya, hadde ikke peiling. Sannheten om krigen i Syria kjente vi heller ikke, ifølge Herland. Hun har tidligere rost Egypts Hosni Mubarak. Nå er det Gaddafi. Herland forsvarer de tyrannene – Gaddafi og Assad, samt dinosauren Mubarak – som forårsaket den arabiske våren.

Våren ble til islamistisk vinter og stormaktskrig. Men er alternativet å forsvare en gjeninnsettelse av tyranner med blod på hendene? Det vil være en moralsk kompromittering av Vesten.

Men noe har skjedd. Noen oppsummerer Vestens krise og gir svar som fjerner oss fra vårt verdigrunnlag.

Hvis noen kan si at USA ikke lenger er et demokrati, er det grunn til å være på vakt. Hva ligger under?

Når Herland samtidig roste den gamle AKP-lederen Pål Steigans blogg som en del av opprøret mot konsensus, er det enda mer grunn til å sperre øynene opp. Hva slags opprør er dette? Er det antiamerikanisme som er fellesnevneren?

Hvis noen tror at dette er Steve Bannon i en ny utgave, tar de feil. Det er en helt annen strømning Herland og Steigan representerer.

Norsk presse må kjenne effekten av sin egen propaganda: De fører en vedvarende kampanje mot en demokratisk valgt president og er så forbenet at de utelukker viktig informasjon: De klarer ikke nyansere hverken høyrepopulismen i Europa eller kulturkampen i USA. Resultatet er at de over tid blir ofre for sin egen uvitenhet.

Det er de etablerte mediene som skaper den tillitskrisen de er bekymret for.

Anders Giæver og VG skaper et tomrom som fylles av andre. Som Herland og Steigan.

Et nytt høyre

Det nye farlige høyre svermer for Putin. Hvis man fjerner Trumps USA, graviterer man mot Putin eller Erdogan. Forskjellen er mindre enn mange tror.

Steigan drev propaganda på bolsjevikisk maner i ML-tiden. Man tar et stykke fakta og vrir det og gir det annen retning.

Steigan har festet seg ved en interessant og spesiell BBC-reportasje, Raqqa’s Dirty Little Secret, som også Document beskrev utførlig, om hvordan kurdiske militsledere lot hundrevis av IS-krigere få forlate Raqqa med sine våpen og familier, for å unngå et sluttoppgjør som ville kostet mange av Syrian Defence Forces livet. Amerikanerne ble tilskuere, de var klar over hva som skjedde, men kunne ikke gjøre noe.

Men slik høres det ikke ut når Steigan presenterer storyen:

USA-koalisjonen har angivelig ført krig mot IS siden 2014. Men den krigen har vært uhyre lite effektiv, når en ser på hva slags ildkraft USA har og hvor små resultater denne krigen har gitt. Det virker som USA mer har brukt dette som et påskudd til å ødelegge så mye som mulig av Syrias infrastruktur. Raqqa er for eksempel bombet så sønder og sammen at mange har sammenliknet den med Dresden etter den allierte bombinga der. Og så lar man altså de verste krigerne til IS unnslippe. Og det er ikke første gangen.

Hundrevis av kjøretøyer fra Den islamske staten er filmet under sin flukt fra Raqqa i juli 2017. Det skrev nettavisa almasdarnews . Dette var en flukt på høylys dag, og droner fra USA og den kurdiske styrken i området skal ha hengt over dem. USAs kommando var altså fullstendig klar over flukten, men foretok seg ingenting. Det tyder på at det har vært en underhåndsavtale mellom IS og USAs lokale kommando.

For den som kjenner Steigan fra gamle dager, er dette velkjente toner. Men de har en annen klang nå. Steigan antyder at USA står i ledtog med IS.

Kari Jacquesson er en annen bidragsyter på herlandreport.com, også hun har sagt at Israel skapte IS. Dette er en vandremyte både blant høyreradikale og islamister. Russerne sprer slike myter bevisst.

Konspirasjoner

Venstresiden hadde konspirasjonsteorier som bæreplanke på 60-70-tallet, men den gang kalte man det noe annet: Det var slik verden var skrudd sammen.

Den nye antiamerikanismen forener venstre og høyre, og den er antivestlig.

Herland ga mange stikkord som peker ut en slik kurs: USA forsto heller ikke muslimer. Når man kan si at USA ikke er et demokrati, etter valget av Trump, befinner man seg på et spesielt sted.

Interessant nok: Heller ikke VG mener at Trump er demokrat. Derfor kjører avisen en uavbrutt kampanje mot Trump. Slik er avisen med på å fyre opp under mistilliten til USA og til Israel.

Den politiske korrektheten forsøker daglig å diskreditere USAs president. Dermed sprer de den mistilliten som både radikaliserer den etablerte venstresiden og en ny høyreradikalisme.

Vi definerer her mistillit som en vedvarende kampanje som ikke tar hensyn til realiteter. Som bevisst mørklegger hva det handler om.

Slik sett har Hank von Helvete et poeng: Norske medier kunne gjengitt hva som er bakgrunnen for at Trump anerkjenner Jerusalem som hovedstad. Men de gjør ikke det, i stedet sier de at han blokkerer for fredsprosessen.

Det er det samme som å si at israelerne skal overlate Vestbredden til palestinerne. Det som skjedde i Gaza da de trakk seg ut i 2005, betyr ikke noe. Hamas og to kriger betyr ikke noe?

Det er denne pie-in-the-sky-holdningen som gjør at Europa blir stadig svakere.

Daglige løgner

Det er ingen tvil om at VG og andre norske aviser lyver, hver eneste dag. I tillegg forsøker de å fremstille motstanderne som farlige og onde. Kampanjen mot Sylvi og Trump har noe til felles: De er begge onde mennesker, det er noe fundamentalt galt med dem, og det lar seg ikke reparere.

Denne fundamentale mistilliten og diskrediteringen er kategorisk, og den får et kategorisk svar på høyresiden.

Trump og Sylvi går det ikke an å snakke med. De må bort.

Denne ekstreme dikotomien er med på å fremprovosere en tilsvarende avvisning på høyresiden. Impulsen kommer fra establishment og plukkes opp i ytterkanten. Den får næring av medienes daglige løgner.

Russia collusion

Eksempelvis har norske medier systematisk unnlatt å fortelle at det finnes en helt annen side ved storyen om Russia collusion. Norsk fremstilling av amerikansk politikk minner om Grimms eventyr. Skogen er stor og mørk, og det finnes et monster der inne.

Daglig kommer det avsløringer fra USA som forteller om et stort spill, først for å hindre at Trump ble president, nær sagt for enhver pris, og da det ikke lyktes: for å ødelegge ham, menneskelig og politisk.

Nettopp fordi USA er et demokrati, med medier som tar kampen opp mot CNN, Washington Post og New York Times, er det håp for USA. Så lenge aviser som Washingtonexaminer.com, Dailycaller.com og pjmedia.com, breitbart, the federalist, national review klarer å bringe frem nytt stoff – som Sara Carter i circa.com og Jay Solomon i the Hill –, er det håp for USA.

USA har en åpenhet som gjør at tjenestemenn svarer hvis de blir spurt, de legger ikke på røret hvis det er «feil» medium som spør. Slik er Vest-Europa og Norge blitt: Man forsøker å kvele alternative stemmer. Det skjer ved statlig makt, økonomisk og sikkerhetsmessig, det skjer via Facebook og Google, og det skjer ved den giften som daglig drypper fra mediene og ned i begeret.

Hvis mediene kunne innrømmet at saker har flere sider og gitt anerkjennelse til dem som forsøkte å være nyanserte, ville det gitt demokratisk uttelling. Det ville tatt luven av vreden der ute.

Men mediene gjør ikke det, i hvert fall ikke foreløpig. De snakker om «hatet» og gjør Sumaya til årets bodøværing.

Representasjon

Demokratiets kjerne er representasjon.

Selvfølgelig vet mediene innerst inne at hvis de skulle lykkes med å skvise ut Sylvi, ville plutselig halve befolkningen miste et talerør. Da ville et ytre høyre få vind i seilene. Slik mediene ordlegger seg, er det grunn til å mistenke at de ønsker en slik utvikling. Da ville alt «imellom» – alle moderate stemmer – bli tause.

Derfor er dette en viktig kamp: Den eller de som arbeider i alternative medier, som Document, har en plikt til å si fra når vi hører antiamerikanismen brøle.

Hvem er det Steigan svermer for? Putin, selvfølgelig.

Avsløringa i BBC bekrefter den versjonen den russiske overkommandoen har gitt. Som vi skrev her 18. oktober 2017:

Russiske kilder hevder med styrke at USA-koalisjonen har latt store grupper av IS-jihadister forlate byen, og sier de er evakuert til Syria med USAs hjelp.
Russisk TV hevder at USA ikke bare har latt IS-fightere slippe ut av jernringen rundt Raqqa, men har flydd dem til Deir Ezzor for å delta i kampen mot den syriske armeen der.

Å si at USA står i ledtog med IS, er jevngodt med å si at Israel har produsert IS. Det er en type myte som at jøder baker brød med kristne barns blod.

Det er å kyle 9/11 i ansiket på amerikanerne og si at det er deres egen skyld. Det er deres egne myndigheter som har forrådt dem.

Dette er moderne myter som minner om «Sions vises protokoller».

De etablerte mediene har både et ansvar og et stort problem. Moralismen de sauser alt inn i, produserer svar. Når denne moralismen også er anti-israelsk og pro-islamsk, begynner vi å få et farlig bilde. Da tangerer de etablerte mediene høyreradikalismens mytebilder. Ekstremismen tyter ut både fra de etablerte og randsonen.

Nettopp denne konstellasjonen gjør at ytre høyre vil vokse.

Det er vårt ansvar å si ifra og advare mot en slik utvikling.

 

Kjøp «Den ulykkelige identiteten» av Alain Finkielkraut fra Document Forlag her.