Sergei_Magnitsky

Hvis ytringsfriheten skal fungere må de som forvalter offentligheten ønske og bestrebe seg på å bli opplyst. Filmen The Magnitsky Act, produsert av Piraya Film for norske støttemidler, tyder på det motsatte. Man bryter regel på regel, uten at det affiserer hverken mediene, Norsk Filminsitutt eller regissør og produksjonsselskap.

Torsdag denne uken skulle filmen vært vist på kortfilmfestivalen i Grimstad. Det ble den ikke fordi Bill Browder truet med søksmål hvis den ble vist. Advokat Carl Bore leverte en 395 sider lang begrunnelse til Oslo byfogdembete om øyeblikkelig forføyning. Den ble etterkommet. Var det pengene som talte? Eller var det fakta i saken? Kan man forlange å få fremføre sitt syn uansett hvor uriktig det er? Ja, mener norsk presse, norske filmprodusenter og Norsk Filminstitutt.

Hva sto på spill? Sannheten. Det var den Piraya film og regissøren Nikolaj Nekrasov ikke brød seg om. De laget en film helt uten å bry seg om fakta. Når man da tramper på en modig død advokat og ærekrenker hans oppdragsgiver, som har kjempet gjennom en lov i Kongressen, har man krav på å komme til orde?

ANNONSE

Ja, mener norske produsenter og presse. Dette handler om ytringsfrihet. Gjør det det? Skulle vi forfulgt logikken og anvendt den på f.eks at Sion vises protokoller?

Det prinsipielle forsvar for en ytringsfrihet som ikke tar ansvar for å søke sannheten, er i det individuelle tilfelle noe som statlige aktører bør holde seg unna. Opphøyd til prinsipp vil det ødelegge den opplyste samtalen som ytringsfriheten skal forsvare.

Man kan kun opprettholde forestillingen om at man er forsvarer av ytringsfriheten hvis man velger å se bort fra sannheten. For å gjøre det må Norge melde seg ut av den internasjonale samtalen. Underveis blir man buddy med Putin, Erdogan og Kinas sterke mann. De liker slike takter.

Bevisbyrden

Hadde pressen stilt seg like kritisk til dokumentaren som de gjør til Browder hadde det neppe blitt truet med søksmål. Pressen og filmskaperne overholder ikke selv elementære regler til motforestillinger. Det er den som trosser en opplest og vedtatt sannhet om en sak som er meget godt belyst, som har bevisbyrden. Ikke Browder.

Hvis norsk presse hadde gjort jobben og satt seg inn i saken, ville de kunnet stille kritiske spørsmål til filmskaperne. Ved å unnlate å gjøre det forsimples en alvorlig sak. Enten det er av latskap eller Putin-vennlighet, gir de et helt fortegnet bilde av saken.

Hvis Dagbladet hadde satt seg inn i saken ville de ikke kunne skrevet en så tarvelig, ensidig fremstilling. Men da hadde de ikke kunnet spinne så mange storier. Dagbladet valgte seg historien om modige filmskapere vs rike manipulatører.

Men Magnitsky-saken er for stor til at dette ikke blir avslørt.

Den er dessuten så godt belyst at man må spørre hvordan det er mulig at saken ikke øyeblikkelig får de riktige proporsjoner og riktig kontekst. Filmen er å gå Putins ærend.

Hverken Piraya Film eller Norsk Filminstitutt får de opplagte kritiske spørsmål. I stedet blir de mikrofonstativ for produsent og regissør.

Det holder ikke. Det holder ikke hvis man mener noe med å ta menneskerettigheter og ytringsfrihet på alvor.

Ytringsansvar?

Det ikke å sette seg inn i saken fritar ikke for ansvar. Var det ikke noen som snakket om ytringsansvar? Det første ansvaret er å vite hva man snakker om.

Magnitsky-saken er meget godt dokumentert. Den har versert i internasjonal presse i årevis. Av flere grunner. Bill Browder har en interessant bakgrunn. Faren hans var amerikaner og kommunist. Han fikk komme til Stalins Sovjet og gjøre forretninger. Familiebakgrunnen var trolig noe av forklaringen på at Browder kunne komme inn som leder av et hedgefond som ble Russlands største utenlandske.

Men en stor privat aktør er en fristelse for KGB-staten som er blitt like grisk som en mafia. Putin slaktet Yukos og sendte Mikhal Khodarkovskij i gulag. Når staten blir kriminell er det ikke lett å vite hvem man skal søke beskyttelse hos. Bill Browder gjorde seg upopulær fordi han blandet seg inn i tappingen av selskapet. Han var en tur i utlandet, og slapp ikke inn igjen i Russland. Folk fra skattedirektoratet anklaget fondet for skatteunndragelse. Det viste seg at det var folk i skattedirektoratet som selv hadde stjålet pengene. 230 millioner dollar.

Slått ihjel i fengsel

Sergej Magnitsky påtok seg oppgaven med å finne ut hva som hadde skjedd. Den ene av Browders advokater etter den andre måtte forlate Russland med sine familier. Magnitsky var standhaftig. Han ga seg ikke. Det skulle koste ham livet. Men her kommer Putins karakter til syne: Det var ikke nok å arrestere Magnitsky og konstruere en sak mot ham. Han ble mishandlet i fengsel og ble nektet legetilsyn. Putin vil at de som utfordrer ham skal lide en smertefull død: Som Litvinenko, som Anna Politkovskaja, som ble forsøkt forgiftet på flyet på vei til Beslan og tallrike andre.

Bill Browder …

Browder er en mann av karakter. Han er blitt en fast gjest på Oslo Freedom Forum. I fjor presenterte han boken om Magnitsky-saken: (wikiwand)

As reported by the New York Times in 2008, «over the next two years several of his associates and lawyers, as well as their relatives, became victims of crimes, including severe beatings and robberies during which documents were taken». In June 2007 dozens of police officers «swooped down on the Moscow offices of Hermitage and its law firm, confiscating documents and computers. When a member of the firm protested that the search was illegal, he was beaten by officers and hospitalized for two weeks, said the firm’s head, Jamison R. Firestone.» Hermitage became «victim of what is known in Russia as ‘corporate raiding’: seizing companies and other assets with the aid of corrupt law enforcement officials and judges». Three Hermitage holding companies were seized on what the company’s lawyers insist were bogus charges.[2]

The raids in June 2007 enabled corrupt law enforcement officers to steal the corporate registration documents of three Hermitage holding companies, permitting them to perpetrate a fraud, claiming (and receiving) the $230 million of taxes paid by those companies to the Russian state in 2006. In November 2008 one of Hermitage’s lawyers, Sergei Magnitsky, was arrested. He was charged with the very tax evasion that he had uncovered.[14] Magnitsky died on November 16, 2009, after eleven months in pretrial detention.[15] 

Makt, penger og provokasjon

Putin er en spiller som liker å se hvor langt han kan gå. Ranet av Hermitage Capital var ikke en pølse i slaktetiden. Det vakte internasjonal oppsikt. Store oljeselskaper som BP er blitt frastjålet store verdier og ydmyket. De har spist det i seg, trukket seg ut. Internasjonal kapital har selv få moralske skrupler. Men Putin regnet ikke med Bill Browder. Han regnet ikke med amerikanske Kongress-reprsentanter. Putins oppførsel er ikke bare frekk. Han trosser bevisst vestlig suverenitet, på hjemmebane, som likvideringen av Litvinenko. I Hermitage Capitals tilfelle trosset han visse regler for internasjonal opptreden. Det finnes mange skurker, men hvis man raner et internasjonalt selskap så åpenlyst som russiske skattebyråkrater gjorde, og deretter slår ihjel advokaten, så ber man om en reaksjon.

Putin fikk det. Browder oppnådd at Kongressen vedtok The Magnitsky Act, en egen lov som er oppkalt etter den modige advokaten. Den sier ganske enkelt at grove menneskerettsbrudd kan medføre at man blir satt på svarteliste: Man slipper ikke inn i USA, tilganger i USA blir frosset osv. Barack Obama trenerte å underskrive. Obama har ikke vært noen pådriver der hvor menneskerettigheter koster i forhold til stater som i dette tilfellet Russland, eller Saudi-Arabia.

Svært få russere var opprinnelig på listen, selv om det er blitt flere etter Krim og Øst-Ukraina.

Denne storyen er velkjent i internasjonal presse, fordi den var stor i seg selv og er blitt storpolitikk. Når en hendelse utløser en egen amerikansk lov rettet mot en annen stormakt, har den fått betydning.

Later som om de har en sak

Men ikke for norsk presse. Norsk presse later som om Piraya Film og regissøren Nikolaj Nekrasov har en case. De later som om filmskaperne opprinnelig ville lage en film om Magnitsky-saken, i samarbeid med Bill Browder, men underveis oppdaget at russiske skattemyndigheter hadde rett: Det var Browder og Magnitsky som var skurkene.

Det er en latterlig påstand når den ikke følges opp av dokumentasjon. Hva slags bevis er det filmskaperne har funnet som gjør at de har dreiet vinkelen 180 grader? Norsk presse spør ikke om det, men tar Piraya Film og regisørren at face value. Det er ikke bare dumt og tarvelig. Det går rett og slett ikke an.

Avisen som en gang het Dagbladet viser at navnet er fortjent. Journalist Knut-Eirik Lindblad forsøker ikke engang å problematisere svarene han får.

Få har sett filmen, men i dokumentaren indikerer angivelig filmskaperne at det er Browder selv som står bak skatteunndragelsene, som til slutt fikk Magnitskij drept.

– Vi mener Browders historie er tvilsom. Han plasserer skyld når det egentlig er hans selskaper som tok pengene. Han har samtidig opparbeidet seg bred støtte for sin versjon gjennom menneskerettighetsarbeidet, sier Nekrasov.

Grov æreskrenkelse

Regissøren sier her at Browder bruker menneskerettsarbeid som skjold mot en forbrytelse han selv har begått. Det er en så grov påstand at den som kommer med den burde bli avkrevd belegg for den. I stedet er Dagbladet med på å fremstille Browders oppførsel som indikerende at han har noe å skjule: Han bruker sin makt og sine penger til å blokkere visningen.

I april skulle filmen vises i EU-parlamentet, men ble stanset etter press fra Browders advokater.

– Dokumentaren er en ren propagandafilm fra Kreml som prøver å fullstendig forandre historien i Magnitskij-saken på lik linje med narrativen russiske myndigheter ønsker seg. Filmen hevder at han ikke er en varsler, og at vi to er kriminelle. At jeg står bak dette er galskap, forteller Browder.

Men Browders protest henger i luften. Trine Skei Grande er kritisk til at filmen – en dokumentar! – har fått millioner i støtte fra Fritt Ord og Norsk Filminstitutt. Dagbladet trekker igjen ytringsfrihetskortet: Skal man gi seg til å sensurere hvem som får penger?

– Jeg synes ikke pengene skal gå til rene propagandafilmer som forsøker å omskrive historien.

Dagbladets svar er betegnende.

– Men hvordan kan du vite at dette ikke er en milliardær som forsøker å omskrive sin egen historie?

Å være milliardær er i seg selv mistenkeliggjørende i norsk presses fremstilling. De går med flosshatt og bestikker folk. Pressen skaper seg sin egen fantasiverden. Denne gang til forsvar for virkelige oligarker og mafiabosser, noen av de største i verden, forvaltere av ett av verdens største olje- og gasselskap, Gazprom, som Norge gjerne vil samarbeide med.

Browder er for øvrig ikke milliardær, det er noe Dagbladet har funnet på for å krydre storyen. Det svekker Browders troverdighet.

Skei Grande lar seg ikke rokke.

– Han har støtte fra Helsingforskomiteen, og jeg har selv fulgt Magnitskij-saken i mange år. Jeg så dokumentasjon som motbeviste påstandene til Nekrasov. Jeg vil ikke beskytte Browder, men Russland er kjent for å kjøre slike kampanjer, sier Skei Grande.

New York Times hadde nylig en artikkel om Putins nett-troll: De plukker ut enkeltjournalister og kjører kampanjer mot dem, graver i fortiden deres, sprer alt de kommer over, i kommentarfelt, via sms’er. Over tid tar det på.

Forankret i hva?

Norsk Filminstitutt vil ikke forholde seg til virkeligheten, som er Magnitskys skjebne. Man klynger seg i stedet til prinsippene: Kritiske spørsmål.

Informasjonsdirektør i Norsk filminstitutt (NFI), Mette Tharaldsen, sier «The Magnitsky Act» har fått finansieringsstøtte fordi «det er dokumentarfilmens form og oppgave å stille kritiske spørsmål og belyse saker fra ulike sider»:

– Filmen det her er snakk om er produsert av erfarne dokumentarister, og forankret i det vi anser som en sterk redaksjonell plattform, sier Tharaldsen.

En sterk redaksjonell plattform? Den skulle Tharaldsen vært tvunget til å redegjøre for.

Filmfestivalen i Grimstad og pressen spinner en story om at dette handler om rike aktører som i kraft av pengene kan utøve press og forhåndssensur.

Saken handler om noe helt annet. Men det vil ikke forvalterne av offentligheten snakke om.

 

 

Dagbladets fremstilling:

Amerikansk milliardær i møter med norske toppolitikere – vil stanse kritisk film om seg selv

Dokumentaren «The Magnitsky Act» er laget av anerkjente norske og russiske aktører, og har fått millioner i støtte fra norske myndigheter.

Produsentforeningen Virke, som Piraya Film er medlem av, kritiserer Skei Grande for å reise tvil om statsstøtten.

– Trine Skei Grande er dratt med i et spill som en politiker av hennes kaliber ikke skal være med på

Hun er dratt med i et spill som en politiker av hennes kaliber ikke skal være med på, sier direktør i Virke Produsentforeningen, Torbjørn Urfjell til Dagbladet.

Han representerer alle de organiserte dokumentarprodusentene i Norge, og reagerer kraftig på Venstre-leder Trine Skei Grandes uttalelser om den premiereklare dokumentaren «The Magnitsky Act» som er planlagt vist under Kortfilmfestivalen i Grimstad i juni.

– At Skei Grande, som vi normalt kjenner som en forkjemper for ytringsfrihet, demokrati og liberale verdier, går inn og mener noe om hva slags filmer Norsk filminstitutt (NFI) skal finansiere, er å bomme stygt, fortsetter Urfjell.

Produsentene i Piraya Film anmeldte 3. juni Browder for tyveri og heleri. De mener han har skaffet seg ulovlig tilgang til en tidlig versjon av filmen. Men filmen ble spredt gjennom en hyperlenke i forbindelse med promotering, svarer Helsingforskomiteen.

Norske filmskapere politianmelder toppene i Helsingforskomiteen for «heleri og krenkelser»

Som svar på tiltale leverte i dag filmprodusentene Torstein Grude og Bjarte Mørner Tveit i Piraya Film inn en politianmeldelse av milliardæren og menneskerettighetsforkjemperen, Bill Browder, samt sentrale personer i den norske menneskerettighetsorganisasjonen Helsingforskomiteen.
..
I hensikt å stoppe filmen fra å bli vist hevder Piraya Film at milliardæren Browder på ulovlig vis har skaffet seg tilgang til en uferdig versjon av «The Magnitsky Act», og basert på dette eksemplaret har han og Helsingforskomiteen sammen lansert et angrep på både dokumentaren og dem som filmskapere.

– Vi aner ikke hvordan de har fått tilgang til filmen, og vi ser på dette som et datainnbrudd fra en mektig næringsinteresse og hans allierte, sier Grude.

– Vi har informert Torstein Grude om at vi fikk en lenke til filmen. Vi har bedt ham ta kontakt med Bill Browders kontor hvis han vil ha flere detaljer. Bill Browder opplyser til Morgenbladet i dag at hans kontor fikk tilgang til filmen via «en av de mange» som hadde fått tilsendt lenke til filmen fra produsentene som en del av markedsføringen, kontrer Gunnar Ekeløve-Slydal i Helsingforskomiteen.

Tirsdag 7. juni leverte advokat Carl Bore en omfattende dokumentasjon om Magnitsky-saken og dokumentaren til Oslo byfogdembete med krav om midlertidig forføyning:

– Jeg sendte inn en begjæring om midlertidig forføyning på 395 sider til Oslo byfogdembete mandag morgen. Den er sendt på vegne av Sergej Magnitskijs enke, mor og Bill Browder. Det ble så bekreftet i et møte klokka 14.30 i dag at filmen ikke vises, sier Browders norske advokat Carl Bore til Dagbladet.

Det er ikke pengesekken som har veid tyngre enn ytringsfriheten i denne saken, det er sakens realiteter, sier Bore.

Men det vil ikke informasjonssjef for festivalen i Grimstad, Anita Svingen, vite noe  av.

– Browdens forsøk på forhåndssensur av en film som stiller ham og hans historie i er kritisk lys, var vi ikke redde for å imøtegå i retten. Beslutningen om ikke å vise den foreliggende versjonen av filmen, ble tatt før begjæringen om forhåndssensur gikk til retten, forklarer Svingen til Dagbladet

Hun mener trusselen om et etterfølgende søksmål er et trist eksempel på at rike aktører kan bruke pengemakt til å kneble kritikk og debatt.

Dagbladet forteller også i annenhver setning at Browder er rik, som om det er et vesentlig eller det eneste moment i saken. Spørsmålet om sannheten om Magnitskij-saken er fraværende. USA skal altså ha vedtatt en lov på grunnlag av en løgn?

I den norske andedammen blir ytringsfriheten infantilisert:

Dette er en «walk over»-seier for Browder og Magnitskys etterlatte, og skyldes at det foreligger en overflod av dokumentasjon på at de grove anklagene i filmen er helt feilaktige. Dette handler overhodet ikke om ytringsfrihet. Offentligheten har ikke bruk for en film som bedriver grov feilinformasjon, i tillegg til at personer henges ut på groveste. (Carl Bore)

Dagbladet går god for Svingen og filmskapernes versjon når de titulerer nederlaget som:

Filmfestival har ikke råd til å gå i retten – tar omstridt dokumentar av programmet

 

The Magnitsky Act

Sergei Magnitsky

Bill Browder

 

omslag.browder

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629