Kommentar


Gustav Wentzel: Emigranter (1900). En del av tausheten vi lever i, er mangel på dokumentasjon, selv den enkleste fysiske dokumentasjon på alt som forandrer seg. Særlig menneskene. Det finnes ingen folkeskildringer lenger som på 1800-tallet, for de som skulle gjort det, kunstnere, forfattere, fotografer, ser en annen vei. Det er for vanskelig og ubehagelig. Til tross for at folkelivet er mer variert enn noensinne og burde påkalle den største interesse. Selv studerer jeg menneskene rundt meg hver dag. Men bilder det er tabu. Noe har skjedd i rommet mellom mennesker, som berører øyet. Det disiplineres. Det er ikke som da Baudelaire flanerte i Paris. Vi pålegger oss selv begrensninger. Refleksjonene nedenunder begynte med det politiske spill og tok en helt annen retning.

 

Om sammenhengen mellom det som er borte og tausheten vi lever i:

Ernas jobb blir lettere med Venstre i regjering. Hun trenger bare forholde seg til ett parti på utsiden. To kunne lettere drive et spill med regjeringen, noe begge trivdes med.

KrFs posisjon er således svekket. Erna kan også gå over hodet på Hareide og søke enighet med de rødgrønne.

Hadia Tajik signaliserte tydelig da hun deltok i Politisk kvarter, at Venstre inn i regjering er en styrkelse av regjeringen. Hun gratulerte. Aps posisjon er følgelig svekket. Det blir færre ydmykelser av Erna i Stortinget.

Hva tilfører Venstre, hva står den nye regjeringen for?

Anstendighet

Liberalisme og flerkultur. Venstre minner om Radikale Venstre i Danmark: Liberal i økonomisk politikk og meget raus i innvandringspolitikken.

Hvordan skal dette gå sammen med FrP og Sylvi Listhaug? Listhaugs manøvreringsrom er nok blitt mindre. De retoriske utspillene hun vant valget på, er vanskeligere å gjennomføre med tre kvinnelige ledere, hvorav to vil være anstendige.

Smaken av suksess

Trepartiregjeringen er først og fremst et symbol på hva som er mulig å få til. Velgernes dom var klar: De ville ha blå politikk, ikke rød. Venstre vil være på vinnernes side.

Det er et enormt sprang mellom Lars Sponheim og Trine Skei Grande. Da Lars Sponheim tapte valget sa han på valgnatten at han kunne skimte brunfarven. Grande forsøkte seg på det samme da hun utelukket at en stemme på V var en stemme på FrP.

Nå sitter hun der. Politikk handler om å søke makt. De rene forlater V.

Men hva med FrP? Bildet som tegnes av Sylvi er ikke dekkende for partiet. Det symboliserer ikke noen ny politikk på innvandringsfeltet. FrP har blitt med på ferden.

Et nytt folk, eller rettere: flere

Nå forskyves fordelingen mellom asylsøkere og kvoteflyktninger, og familiegjenforening strammes litt. Det er små justeringer. Kursen fastholdes. Befolkningen forandres. Vi får et annet folk, og den opprinnelige befolkningen betaler for å miste sin posisjon som folk.

Samtidig tillater politikken at de nye innbyggerne konstituerer seg som en ny befolkning i det nye landet. Det kalles ellers kolonisering. Den politiske klassen bruker overnasjonale organ og konvensjoner til å gi dem rett til å etablere parallelle strukturer. Likestillingen brukes til å undergrave likestilling. Ytringsfrihet brukes til å undergrave ytringsfrihet.

Represjon og sølvpenger

Samtidigt har myndighetene i samtlige vesteuropeiske land vedtatt nye lover som innskrenker ytringsfriheten for innbyggere som ønsker å protestere.

Ingenting av dette ligger på bordet når Per Sandberg, Ola Elvestuen, Hadia Tajik møtes i studio. Da får de presentere politikken innenfor de rammer de selv definerer: Grønnere, rausere og mer liberal politikk.

Men det som foregår utenfor studio, i samfunnet, det diskuteres ikke.

Derfor blir norsk historie oppløst og en ny fremtid skapt for noen tusen kroner i skattelette.

En svak blå understrøm

Vi ser samme politikk over hele Vest-Europa: Effektivisering, privatisering, liberalisering er kommet for å bli.

En venstreside i krise forsøker å finne løsninger ved å gå til venstre. Den har ikke kraft til å ta et oppgjør med seg selv. Alliansen med islam og håpet om at de nye velgerne skal bli mange nok, består.

Men de blåblå, eller «tre høyrepartier» som Hadia kalte dem, har heller ikke noe svar på de grunnleggende problemene som gnager på demokratiets røtter: De liberaliserer økonomien, men beholder de åpne grensene og importen av mennesker med en helt annen kultur, uten å ta en debatt om hva slags fellesskap vi skal ha og hva det skal bygge på.

Det finnes tegn til innstramminger. Man de er ordninger; en aldersgrense der, et tilskudd der. Motsatt lover man storsatsinger for å bedre integreringen, som koster enda mer.

Samtidig kan ikke Jeløya unnlate å merke hvilken vei vinden blåser i Europa. Det står et kaldt gufs fra døra, og det går ikke an å lukke den.

Utenforskap

Høyre, FrP og V har ingen svar på den polarisering og splittelse som har oppstått i befolkningen. Red. skriver fra et område av København hvor dansker ble i mindretall for lenge siden. Det betegnes av dansker som et tapt område. Jeg skulle gjerne latt Siv Jensen, Erna Solberg og Trine Skei Grande tilbringe en uke i et slikt område, for å kjenne på følelsen av å være utenfor, bokstavelig talt og i overført betydning. Det er som å befinne seg i et annet land. Det er ikke Danmark.

Det er et utenforskap som de nye ikke kjenner på. De overtar og they couldn’t care less.

Selvutslettelse som prosjekt

I stedet er politikerne opptatt av å forstå de andres utenforskap! Og bruker det som unnskyldning for at de ikke klarer seg på skolen, ikke snakker dansk/norsk, er mer kriminelle, går på trygd osv. Hvilken annen klasse har tidligere i historien vært opptatt av å finne unnskyldning for mislykkede grupper? Hvilken politisk klasse kan være opptatt av å opprettholde importen av disse gruppene, i navn til en slags rettferdighet?

Det er en rettferdighet som ikke finnes noe annet sted i verden enn i Vesten, og aldri tidligere har eksistert i historien. Det er selvskading på et nivå som ikke har vært sett før.

På Jeløya snakket de ikke om denne utviklingen. Men det er den folk er opptatt av.

Hvilken fremtid?

En 11-åring ble for halvannen uke siden ranet tidlig på kvelden på Fagberborg, et av de tryggeste områdene i Oslo. Han hadde vært sammen med to kamerater og lekt på Marienlyst, rett utenfor NRKs lokaler. To eldre gutter dukket opp, av MENA-bakgrunn (Midtøsten-Nordafrika). De sto og så på leken. Da guttungene skilte lag ved Kirkeveien fulgte de etter 11-åringen. Da tar ham igjen, spør hvor mye klokken er. Gutten tar frem iPhonen. De tar den. Men de nøyer seg ikke med å rane ham. De sier også at de har kniv og har brukt den mot andre. Gutten kommer vettskremt hjem. Moren ringer politiet som er der på fem minutter. Men ungdommene er vekk.

Det begynner å bli mange slike historier. Men man tror dem ikke helt før det rammer noen man kjenner, eller skjer i et område man selv beveger seg i. Red. går tur med hunden i akkurat samme område hvor dette skjedde. Det kjennes som det tryggeste område av Oslo. Husene fra den tiden byen het Kristiania. De puster historie.

Fortrengning

Vi mennesker er flinke til å fortrenge. Det er bare noen uker siden noen brøt seg inn i gården gjennom hoveddøren og forsøkte å ta seg ned i kjelleren. Hva skulle de der?

Men ubehaget ved at noen med makt tar seg inn hoveddøren, noen meter fra der du sover, er der.

Alle mennesker lagrer slike historier. Vi henter dem frem igjen når noe skjer som handler om det samme. Selv journalistene i NRK gjør det, selv om de aldri snakker om det i arbeidet.

Theodore Dalrymple har nylig hatt en artikkel der han spår at London kommer til å bli som Caracas. Lovløs.

Oslo er en etter forholdene liten by. Problemene er allerede store. Raymond gleder seg over at det skal bli 200.000 til i løpet av et par tiår. Han er sikkert den rette til å lede landet.

Den nye altruismen

I Tyskland har den nye koalisjonen satt et tak på 200.000 migranter per år. 200.000! I et land som ikke klarer å returnere selv de som utgjør sikkerhetstrusler.

Lenger sør, mellom Italia og Frankrike, er det frivillige som stiller opp for å lose migranter fra Afrika over på den franske siden.

Vi har fått en ny type altruisme som er selvutslettende. Bokstavelig talt.

Den samme altruismen synes det er riktig å stoppe munnen på kritikere av denne utviklingen. De organiserer seg for å få dem utelukket av sosiale medier.

Dette er den situasjonen vi står overfor.

Det som ikke blir sagt og det som er borte

Olaug Bollestad, KrF-politiker fra Stavanger, etterlyste kristne verdier i Jeløya-plattformen. De har KrF forlatt for lenge siden. Det var KrF som insisterte på at den nye diskrimineringsloven måtte omfatte familien, slik at barna kan klage myndighetene inn til politiet, hvis de ikke får skifte kjønn eller religion. Akkurat som i Stalins Sovjet.

Denne loven er administrert av en FrP-statsråd.

Det viktigste med Jeløya er ikke det som ble sagt. Det er det som ikke ble sagt.

Det viktigste med plattformen er ikke det som står der, det er det som ikke står der.

Det er et forhold mellom det som er borte og det som ikke blir sagt.

Det er den tausheten vi vanlige mennesker lever i.

 

Kjøp «Betraktninger over revolusjonen i Europa – innvandring, islam og Vesten» av Christopher Caldwell her.