Den norske staten og en stiftelse som kaller seg Fritt Ord (!) sponser etablerte mediers forsøk på å undergrave frie medier. Det er så hårreisende at det er vanskelig å fatte.

Faktisk.no, som skulle ta knekken på falske nyheter, har endt opp med å prøve å ta knekken på de såkalte alternative mediene. Skjønt «endt opp» blir en misvisende karakteristikk; tendensen har vært tydelig hele veien, som jeg skal vise. Men med sitt siste utfall mot Document, Resett, HRS, Steigan.no og Lykten tar de etablerte mediene kampanjen mot de frie mediene til et nytt nivå.

Jeg skriver «utfall», for dette er ikke en faktasjekk, som var hva Faktisk.no skulle drive med fra starten av. Artikkelen er av type «Innsikt», en tekst hvor medarbeiderne står mye friere til å kjøre frem sin egen agenda. Slik håndterer man frustrasjonen over å ikke kunne ta oss i flere faktafeil.

«Det vi i Faktisk.no jobber med, er å faktasjekke etterprøvbare påstander, ikke meninger», hevder Faktisk-redaktør Kristoffer Egeberg.

I artikkelen Direkte feil om vårt Facebook-samarbeid anklaget han Nettavisens redaktør Gunnar Stavrum for å spre «konspirasjonsteorier om vår virksomhet».

«Ekkokammeret»

Vi bør lytte når Egeberg og Faktisk.no snakker om konspirasjonsteorier, for dette kan de. I artikkelen «Her er ekkokammeret som gjør alternative medier til virale vinnere» går de Stavrum en høy gang.

De undrer seg over de frie medienes suksess i sosiale medier, og har derfor undersøkt 185.000 Facebook-innlegg som deler lenker til rights.no, Resett og Document, pluss Steigan.no og Lykten.no.

Undersøkelsen viser at det er et nettverk av Facebook-grupper og -sider som er årsaken til at alternative mediers saker går viralt, skriver Morten Langfeldt Dahlback:

De sentrale gruppene i nettverket har et verdensbilde der Norge og norsk kultur er truet av innvandring, moralsk korrumperte politikere og anonyme, internasjonale maktkonstellasjoner.

Under korona-pandemien har flere grupper i nettverket stått i spissen for å spre feilinformasjon og konspirasjonsteorier om viruset og vaksiner.

Det er lite rom for uenighet i gruppene i nettverket. Derfor kaller vi dem for ekkokammer, og nettverket de er en del av for det norske ekkokammeret.

Nettverket er knyttet sammen ved å dele artikler fra de samme nettstedene. At grupper og sider er med i nettverket betyr altså ikke at de samarbeider eller lignende.

For å oppsummere: Et nettverk står bak spredning av løgner og konspirasjonsteorier. Det er streng indre justis i nettverket, og derfor er det bare ekko der inne. Eureka! Dette er ekkokammeret som står bak de alternative medienes suksess!

Nettverk ..?

Faktisk.no jobber hardt for å etablere at det virkelig er snakk om et nettverk; ordet er brukt 43 ganger i artikkelen. Men: «At grupper og sider er med i nettverket betyr altså ikke at de samarbeider eller lignende.» Javel ..? Ifølge naob.no er et nettverk en «gruppe, krets av personer eller av organisasjoner, bedrifter e.l. som har kontakt med hverandre eller samarbeider om noe; system av relasjoner».

Hvis vi et øyeblikk ser bort fra den artige detaljen at det dreier seg om et nettverk som ikke er et nettverk, blir Faktisk.no sitt prosjekt tydelig: Guilt by association. Gruppene i alternativmedienes «nettverk» sprer løgner og konspirasjonsteorier, og dette er årsaken til disse medienes suksess.

I sin iver etter å stemple frie medier kommer Faktisk.no i skade for å spre sin egen konspirasjonsteori. Ved å terpe på ord som «nettverk» og «ekkokammer» søker redaksjonen å skape inntrykk av at mørke, skjulte krefter står i ledtog med de frie mediene for å fremme en ond agenda. En klassisk konspirasjonsteori.

Det geniale er at Faktisk.no ikke behøver å bevise at de frie mediene sprer konspirasjonsteorier og løgner, de bare klistrer oss til noen grupper, unnskyld: nettverket, som ifølge Faktisk.no sprer løgn og konspirasjonsteorier.

Målet: Å knekke de frie mediene

Faktisk.no eies av VG, Dagbladet, NRK, TV 2, Polaris Media og Amedia. Brorparten av etablerte, norske medier. Det de er ute på, er murder by proxy. De kunne ha gått etter oss uten bruk av leiemorder, men det tar seg liksom litt dårlig ut at svære, rike nyhetsorganisasjoner går løs på små konkurrenter som har svært beskjedne finansielle muskler.

De setter Faktisk.no til å gjøre den skitne jobben, så de slipper å få skitt på mansjettene.

Dette opplegget kunne ha fungert dersom Faktisk.no hadde holdt seg til det redaksjonen lovet ved oppstart: Å være en nøytral fakta-dommer. I en del tilfeller gjør de den jobben rimelig greit. Men fem år etter oppstart vet vi at organisasjonen også hadde et annet oppdrag som de ikke snakket høyt om: Å diskreditere de frie mediene. Knekke dem.

Om dette var et oppdrag de ble gitt av sine eiere, eller noe redaksjonen tildelte seg selv, vet jeg ikke. Det er heller ikke så viktig. Det som er viktig å vite, er at de systematisk går etter strupen på det de selv kaller «alternative medier», men som mer presist kan kalles «frie medier». I motsetning til de statssubsidierte, som de selv representerer.

Kartellvirksomhet

Bedrifter som samarbeider for å skvise konkurrenter, bedriver kartellvirksomhet. Siden dette fenomenet er anerkjent som svært samfunnsskadelig, har vi et statlig tilsyn som skal forhindre slikt. I dette tilfellet er det ikke slik at hovedstrømsmediene taper penger på de frie medienes eksistens og vekst. Det er ikke den type konkurransesituasjon vi snakker om, det er konkurransen om det ideologiske hegemoniet.

Konkurransen om ideene. Det er en politisk kamp.

Man skulle tro at forsøk på å skvise ut ideer, synspunkter og meninger var minst like ille som kartellvirksomhet med økonomisk vinning som mål. Det dreier seg jo om helt grunnleggende verdier for demokratiet: ytringsfrihet og informasjonsfrihet.

Etablerte medier fører krig mot de frie mediene istedenfor å forsøke å forstå hvorfor de selv mistet tråden og dermed lesernes tillit. De har seg selv å takke når de feier problemene under teppet; når de ikke skriver sannferdig og ærlig om problemer knyttet til innvandring og integrering; når de undertrykker visse synspunkter i den offentlige samtalen, for eksempel i klimadebatten. Det er oppskriften på å undergrave egen tillit.

Artikkelen fra Faktisk.no er et ledd i en ideologisk krig. Fienden skal knekkes, som Simen Sandelien skriver:

Reelle bekymringer som deles av store grupper mennesker skal diskrediteres. Makten over fortellingen skal forbli på «vår» ideologiske banehalvdel. Det fremmer ikke forståelse, og har ingenting med objektiv faktasjekk-virksomhet å gjøre.

Sannhetsministeriet

Fritt Ord – smak på navnet – synes altså det er helt greit å sponse denne kartellvirksomheten, denne klappjakten på frie medier, denne sabotasjen mot den offentlige samtalen.

Fortsetter dere på denne galeien, Knut Olav Åmås, blir dere snart «Stiftelsen med det misvisende navnet Fritt Ord».

At Fritt Ord har gitt Faktisk.no totalt 3,5 millioner kroner, er skammelig, men at staten bidrar til å autorisere et organ som påberoper seg retten til å definere hva som er sannhet, er skandaløst.

Sp’s nestleder var glassklar da han kommenterte at Faktisk.no søkte om 39 millioner kroner i statsstøtte. Borten Moe: Statsstøtte til Faktisk.no minner om Sannhets­ministeriet i Orwells «1984»:

Jeg har tenkt litt over dette de siste dagene. Og kommet frem til at det er både problematisk og unaturlig at Faktisk.no skal få støtte over statsbudsjettet. I 1984 skriver Orwell om Sannhetsministeriet. Et samlet medienorge autorisert av staten gjennom statstilskudd kan lett oppfattes som et organ som har monopol på hva som er sant. Det er etter mitt skjønn på grensen til autoritært i utgangspunktet.

Faktisk fikk ikke 39 millioner, men staten har likevel bevilget nesten 7 millioner de siste to årene. 5,5 over statsbudsjettet og 1,453 millioner fra Medietilsynet.

Faktasjekk med tydelig slagside

På grunn av den politiske slagsiden mangler Faktisk.no tillit som nøytral faktasjekker. Slagsiden trer tydelig frem når man ser på hvem som blir utsatt for sjekk og hvem som hyppigst får dommen «Helt feil».

De fem mediene som Faktisk.no tar for seg i artikkelen; Document, HRS, Resett, Steigan og Lykten, er faktasjekket til sammen 34 ganger og har fått dommen «Helt feil» 27 ganger. De fire mediene som er direkte eiere i Faktisk.no – NRK, TV 2, VG og Dagbladet –, er sjekket 31 ganger og fikk «Helt feil» 17 ganger.

Med andre ord: Fire giganter i den norske medieverdenen, medier som samlet publiserer ekstremt mye mer redaksjonelt stoff enn de fem alternative mediene, er faktasjekket færre ganger og har fått stempelet «Helt feil» betydelig færre ganger.

Document er sjekket flere ganger (8) enn Norges største avis, VG (6), og dobbelt så mange ganger som Aftenposten (4).

Flere redaktører og medarbeidere i frie medier er saumfart: Hege Storhaug, Helge Lurås, Nina Hjerpset-Østlie og Pål Steigan er sjekket til sammen 12 ganger; 11 endte med «Helt feil».

Den som fremdeles er i tvil, kan se på de politiske partiene. Rødt og SV er sjekket 18 ganger og har fått «Helt feil» én gang (SV). Fremskrittspartiet er sjekket 30 ganger, 11 av dem med resultatet «Helt feil».

Dagsavisen og Klassekampen er sjekket fire ganger og fikk «Helt feil» én gang (Dagsavisen). Regionavisene Bergens Tidende, Adresseavisen, Stavanger Aftenblad og Fædrelandsvennen er sjekket til sammen to ganger, BT begge gangene. Ingen «Helt feil».

Kanskje forstod også Egeberg og Faktisk.no at dette ikke tok seg så godt ut, for statistikken ble nylig fjernet fra Faktisk.no. Den er imidlertid å finne hos archive.org, slik den så ut 4. juni.

Minerva-redaktør Nils August Andresen uttrykte det slik i en Facebook-tråd i fjor sommer:

Det er en sum av mange små forhold: skjevhet i antall faktasjekker, måten faktasjekker av kontroversielle temaer er skrevet på, vinkel og utvalg i innsiktsartikler etc. etc. som gjør at konservative veldig raskt opplever at det er en liberal bias i Faktisk, ikke av typen «reality has a liberal bias», men av typen: De misforståelsene faktasjekkerne gjør, er av en bestemt type, lesning og vranglesning av tekster og utsagn er av en bestemt type, valg av eksperter er av en bestemt type, detaljfokus og nidkjærhet er av en bestemt type (f.eks. Terje Tvedt-dekningen). Det er summen som er problemet.

Arsenalet måtte utvides

Faktisk.no «ønsker å bidra til en åpen, inkluderende og faktabasert offentlig samtale», og «jobber [..] for et faktabasert ordskifte og en konstruktiv samfunnsdebatt.» Ifølge dem selv.

I fjor så redaksjonen «et klart behov for å videreutvikle journalistikken vår»:

I det internasjonale faktasjekkmiljøet er det i ferd med å bli en etablert oppfatning at enkeltstående faktasjekker ikke er tilstrekkelig for å motvirke spredningen av feil- og desinformasjon i offentligheten. Årsaken er at utfordringene knyttet til desinformasjon og feilinformasjon i samfunnsdebatten øker.

Som svar på disse utfordringene, vil vi videreutvikle faktasjekkjournalistikkens format og metoder slik at de kan brukes til å avdekke og forklare større sammenhenger, fenomener og utfordringer knyttet til temaet desinformasjon og falske nyheter. Det betyr at vår faktasjekkjournalistikk også kan være avslørende og ikke bare reviderende. For eksempel ved å avdekke hvem, hvordan og hvorfor noen sprer feil- og desinformasjon i offentligheten, eller ta for seg større temaer eller mer komplekse sammenhenger enn enkeltstående påstander eller diskusjoner.

Det var desverre ikke mulig å få has på de frie mediene med bare faktasjekker. Arsenalet måtte utvides.

Resultatet ser vi nå, men dette er bare begynnelsen:

Du har nå fått et overblikk over nettverket som hjelper alternative medier å gå viralt. I neste del av «Det norske ekkokammeret» skal vi bli nærmere kjent med gruppene i nettverket. Der finner vi blant annet en lederskikkelse i Stopp islamiseringen av Norge og en anonym profil som har uttrykt støtte til 22. juli-terroristens verdensbilde.

Og så, helt til slutt:

Arbeidet med denne artikkelen er støttet av Fritt Ord.

«Fritt» Ord.

 

Først publisert på Medier24: Faktisk.no undergraver frie medier – med støtte fra staten og Fritt Ord

 

Kjøp Asle Tojes siste bok her!