Kommentar

Presselosjen på Stortinget har sagt nei til å gi Jens Thomas Anfindsen en av Norge IDAGs plasser på pressebenken. Hvem er det de vil beskytte?

Ifølge leder av losjen, DNs Kjetil Alstadheim, er det de journalistiske retningslinjene uttrykt i Vær varsom-plakatens bestemmelser om at journalister ikke må ha bindinger, som legger føringer for arbeidet. Alstadheim og styret har kommet til at Anfindsens redaktørrolle i Honestthinking.org representerer en slik binding, og bruker begrepet «politisk aktivisme».

– Det er viktig at vi ikke bruker den muligheten til å slippe inn personer som kan oppfattes å ha andre roller enn det å være journalist.

– Men er ikke Honestthinking også et journalistisk produkt?

– Her er vi i et grenseland mellom journalistikk og politisk aktivisme. Vår vurdering er at Honestthinking mer er en aktivistside enn et journalistisk produkt.

– Forstår du at fra utsiden kan dette se ut som et forsøk på å stenge noe dere oppfatter som ubehagelig og reaksjonært, ute fra det gode selskap?

– Ja, jeg ser at det kan oppfattes sånn. Derfor brukte vi også lang tid på å diskutere dette. Vårt avslag er ikke basert på en vurdering av det politiske innholdet.

Alstadheim vil ha oss til å tro at styret i Presselosjen anser Honestthinking.org for å være en aktivistside mer enn et journalistisk produkt, men påstår i samme åndedrag at avslaget ikke er basert på en vurdering av det politiske innholdet. Den var drøy.

Common sense tilsier at bindinger er økonomisk, politisk eller yrkesmessig tilknytning til særinteresser som kan påvirke journalistikken. Det kan være tillitsverv, ansettelse, engasjement i interesseorganisasjoner, bedrifter, etater. Men Honestthinking faller ikke i noen av disse kategoriene. Styret i Presselosjen innfører et nytt kriterium ved å snakke om aktivisme: At nettstedet har politiske holdninger deler det med de fleste journalister som har sin gange i Stortinget. Hva ligger i ordet aktivisme? Det hadde vært interessant å få utdypet.

I vanlig språkbruk vil det si engasjement hvor man ønsker å fremme bestemte saker, og prioriterer deretter. Det gjør jo også de andre mediene. Styret må legge noe mer odiøst i det: at Honestthinking har så sterk overbevisning at de ikke respekterer eller følger vanlige journalistiske prinsipper for fair behandling av kilder og gjengivelse av materiale. At de er gjennomgående partiske. Hvis dette er begrunnelsen, og det er vanskelig å se at det kan være noen annen, kan det ikke skilles fra det politiske innholdet.

Jeg tror styret har begitt seg inn på et resonnement det ikke ser konsekvensen av. Det er selvfølgelig helt legitimt for en publikasjon å ha spesialfelt og særinteresser. Hvis Presselosjen skal nekte Anfindsen medlemskap, må de kunne dokumentere at han er redaktør for et nettsted som opptrer journalistisk uhederlig. Se & Hør er medlemmer. Hva akter styret å gjøre med det?

At erfarne journalister kan ta en så uklok beslutning, sier noe om en form for autisme i medie-Norge. Man er døv for at det rører seg helt andre oppfatninger «der ute» enn det den priviligerte journaliststanden forfekter i sine godt betalte jobber. Journalistene er blitt en del av Makta.

Det finnes en del ting å utsette på Honestthinking. Jeg mener de bruker for sterke ord i sine kommentarer (men de er flinke til å skille på sak og kommentar).

Det klages for tiden både høyt og lavt om ensrettingen i norsk presse, om den kvelende konsensuskulturen og det politisk korrekte tyranni. «Alle» ser ut til å være enige om at problemet er reelt og at norske medier er kjedelig samstemte. Avsløringen av arbeidsmetodene og den redaksjonelle praksis i Ny Tid, viser imidlertid at problemet ikke bare dreier seg om et visst politisk-korrekt konformitetspress i journaliststanden, men om en regelrett korrupt intellektuell kultur. Vi har tidligere identifisert manglende etterrettelighet som et fundamentalt problem i den norske offentlighet, og mener å kunne belegge at dette er noe ikke minst pressen er breddfull av. Vi mener bestemt at dagens avsløring i Klassekampen bare viser oss toppen av et langt større isfjell.

Den selvinnsikt man etterlyser hos andre, må man selv prøve å bevare, og det betyr å unngå ord som virker som røde flagg: «det politisk korrekte tyranni» og «korrupt intellektuell kultur» blir ikke lest slik redaktørene tenker seg.

Men det er ikke diskvalifiserende. Honestthinking representerer et av de få, spede forsøk som finnes i dette landet på å slippe nye stemmer til. De representerer et viktig korrektiv. Dagbladets Mina Hauge Nærland beskrev denne nye offentligheten på nett i en artikkel i www.voxpublica.no:

Og følelsen som kanskje er sterkest hos meg, er at det finnes et usynlig klasseskille i Norge, mellom de som har språklig makt og de som ikke har det. Det er helt bestemte segmenter i befolkningen som uttaler seg i de redigerte mediene, og de har en virkelighetserfaring som mange tilfeller er annerledes enn de uten denne makten.

Noe av det fineste med nettdebattene er å se folk uten det redaktører og forfattere ser på som særlig språklig finesse uttrykke personlige erfaringer og lykkes med det, og få respons fra andre. Eller se alle de humoristiske sidesprangene leserne våre kommer med, oppleve dem korrigere oss og dele spesiell kunnskap, eller bare uttrykke sterke politiske meninger.

Mange har pekt på at mindre debattfora har mer potensial for å skape konstruktive diskusjoner enn store umodererte fora. Der ligger det en utfordring for et stort nettsted som vårt. Vår journalist Snorre Bryne er en av dem som har skjønt dette, han har knyttet til seg en gruppe konstruktive debattdeltagere.

Selv betrakter jeg diskusjonene etter mine egne saker i stadig større grad som mitt og mine leseres lille forum, og prøver selv å delta i debattene, noe jeg mener journalister bør gjøre så mye som mulig.

For meg oppveier en god nettdebatt ti dårlige, og jeg tror både medie- og det politiske landskapet kommer til å forandres fundamentalt av de nye måtene vi diskuterer på.

Det er et stort demokratisk potensial i nettdebattene, som foreløpig går elitene hus forbi.

Det er dette demokratiske potensial styret i Presselosjen sier nei til. Det er trist og skandaløst.

Opprøret mot elitene

Medlemmer i Stortingets presselosje
50 mediebedrifter har medlemmer i Stortingets presselosje. Her er en oversikt. Oversikten er oppdatert per desember 2006.