Den årlige undersøkelsen av journalisters og redaktørers politiske preferanser viser at begge har gått mot venstre. Det er større sprik mellom dem og folket enn noen gang.

Spriket kommenteres ikke, hvilket bekrefter at det finnes. Mediene ønsker ingen debatt om at de er i utakt med en opinion de ikke lenger kan styre.

628 journalister ble spurt om hva de ville ha stemt dersom det var stortingsvalg i dag. 43 prosent ville stemt på Arbeiderpartiet, og 11 prosent ville stemt Sosialistisk Venstreparti. Til sammen ville disse to partiene fått 99 av 169 mandater på stortinget, og således et solid flertall, hvis journalistene hadde fått bestemme alene.

I fjor tilsvarte oppslutningen til disse partiene 84 mandater, mens Journalistenes Storting i valgåret 2013 ville gitt 77 mandater.

Feil ord

Finansavisen bruker uttrykket «røde», men dette er et 70-tallsord. Mediefolk abonnerer på et sett av holdninger som låner fra marxisme, sosialisme, kulturradikalisme, ateisme, multikulturalisme, m.m. og det forenes i et oppdrag som mediene later som de har fra folket, mens det i virkeligheten er deres egen «misjon». Som sekulære misjonerer ris de av sinnelagsetikk og moralisme. De er 68’ernes barn og klarer uanstrengt å forene aktivisme-journalistikk med tilpasning til makten. De er jo ikke makten!

Radikal?

Professor Frank Aarebrot presenterer hvert år undersøkelsen. Han skal kommentere noe han selv er en del av. Han mangler distanse. Han bruker 70-talls begrepene, og mener på ramme alvor at journalister/redaktører er blitt mer «radikale» og er «mot makta».  Det er selve premieeksemplet på 70-tallsnarsissisme at man mener mediene er mot makta.

ANNONSE

– Hva forklarer standhaftigheten blant journalistene på ytre venstre?

– Det kan vel være et uttrykk for ønske om uavhengighet, og en kritisk avstand til de maktnære partiene. Det burde jo også gjelde på høyresiden, men der tenderer borgerlige journalister mot Venstre og de grønne, sier valgforsker og professor Frank Aarebrot.

– Hvorfor blir journalistene rødere?

– I 2013-undersøkelsen var de jo eksepsjonelt borgerlige. Journalistene har vært røde siden 1990. Pressen har jo ikke som oppgave å forvare det bestående. Se hva journalistene får skup-prisen for, sier Aarebrot.

– Trenden mot rødere journalister og sviktende avisopplag sammenfaller. Er det noen sammenheng?

– Min hypotese er at, har du en industri som må omstille seg blir, folk mer radikale.

Establishment

Aarebrot unngår å se at mediene er blitt establishment. De er ikke blitt mer radikale, de er blitt enda mer anti alt som truer deres ideologiske hegemoni. De har i flokk ført kampanje mot den blåblå-regjeringen sien den tiltrådte.

Journalisrtens storting

Redaktørene er like «røde» som journalistene.

Avvisning av FrP=avvisning av demokratiet?

Deres ideologiske ensidighet kommer klarest til uttrykk i at ingen ville stemt FrP. Et parti som har ligget på nær 20 prosent av velgerne har null representasjon i medienes Storting.

I dag, som den gang, er det knapt noen journalister eller redaktører som ville stemt Fremskrittspartiet, som står uten representanter i både journalistenes og redaktørenes storting.

Aktivismen går også utover oppslutningen om Høyre.

Antall høyrevelgere blant journalister er mer enn halvert, og ville i dag kun gitt 18 høyrerepresentanter på Stortinget.

Trenden blant redaktørene er den samme. I redaktørenes storting ville antall høyrerepresentanter falt fra 52 til 29.

I stedet for «radikal» kan man heller si at tallene viser en sterk konservativ for ikke å si reaksjonær dreining blant mediefolk: De vil ikke ha forandring. De vil at den ideologiske seilasen, bygget på oljepenger, skal fortsette like inn i himmelen. Her er det ikke snakk om omstilling.

Demokratisk sinnelag

Mer grunnleggende kan man si at ensidigheten vitner om at mediene har et demokratisk problem: Det at FrP ikke har en eneste representant viser at mediefolk ikke er åpne for eller forstår hva som er FrPs ideologiske grunnlag. Det ligger en avvisning i dette som stikker dypere enn bare stemmegivning. Det er samtidig en avvisning av den historiske pendelen i dagens Europa som svinger ubønnhørlig mot høyre. I stedet for å forstå og reflektere driver mediene en stadig mer høylytt misjonering, for migranter, enten det er i Middelhavet eller i Asia. Det er ikke humanisme i vanlig forstand, for det som sies har et underliggende budskap: det har nettopp ikke bare en utelatelse av motforestillinger innebygget, men en aktiv avvisning av dem.

Fra en politisk avvisning går man over til å avvise fakta. Det ene fører til det andre. Man kan spørre hvor lenge medier kan fortsette å eksistere som medier med en slik misjon. Fallet i opplag har mer med denne svikten å gjøre enn det har med digitalisering og gratis-tilbud på nett.

 

http://www.hegnar.no/okonomi/politikk/artikkel547379.ece

 

 

 

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629