Sakset/Fra hofta

Knut Olav Åmås har en opphøyd posisjon. Fra kultur- og debattredaktør i Aftenposten, til statssekretær og deretter til direktør i Stiftelsen Fritt Ord har han en unik posisjon og stor makt. I tillegg har han nå kommet tilbake som spaltist og slås opp på en måte som om han fortsatt er den egentlige debattredaktør.

Det er derfor ikke uvesentlig hva han sier om det frie ord.

Ytringen søndag var tilsynelatende ytringsvennlig: Når veldig mange sier det samme, er det tid for å høre på noen andre.

Spesielt i en situasjon der veldig mange har begynt å mene omtrent det samme, må de som sier noe annet lyttes spesielt godt til. Det er verdien av kritikk.

Men er det slik at enighet er skadelig i seg selv? I det konsensusridde Norge, hvilken enighet er det han omtaler som plagsom? Det skulle vel ikke være Aftenpostens egen? Den har vi aldri hørt Åmås angripe. Her stikker noe under.

Åmås parafraserer Bjørn Stærk om behovet for diveregerende meninger:

Kanskje de viktigste «ord» nå og i tiden fremover er de som kommer fra kritikerne som står for noe annet fordi de ser noe annet: De som ikke slutter seg til den nye opinionen, men står for meninger som nå er blitt mer upopulære i Norge – for eksempel å mene at ingen medier bør publisere noe som kan støte «religiøse følelser»

Men det kommer vel an på øynene som ser? Det er vel ikke slik at alle øyne ser like godt? Og hvilken ny opinion er det Åmås snakker om? Jo, han refererer til at balansen etter Charlie Hebdo har tippet over i ytringsfrihetens favør. De krenkede står ikke like sterkt. Er ikke det bra?

Ikke i følge Åmås.

I den synlige opinionen er de nå blitt i mindretall, og derfor må deres meninger høres ekstra godt. Ellers går vi glipp av kunnskap, holdninger og forslag.

Fordi flertallet nå er for ytringsfrihet, er det viktig å gi ekstra spalteplass til de som mener at den bør innskrenkes av hensyn til religiøse følelser?

Det er det direktøren for Fritt Ord mener. Det kan enten bety at han mener de islamistiske-salafistiske-konservative stemmene hører med i ordskiftet og at de bør få ekstra vekt etter Charlie Hebdo. Eller han ser det hele som spill-teori. All variasjon fryder. All polemikk er av det gode. Med ekstremister inn i varmen stiger temperaturen. Det er bra.

Går det an å være så kynisk? Tror han ikke kulene i Paris var ekte? Går det an å se det balanseskiftet han snakker om uavhengig av massakren? Hvordan er det mulig å si etter dette at nå er det ekstra viktig å lytte til de som føler seg krenket av ord og tegninger? Trenger de virkelig hjelp?

Den avisen han hører hjemme i har nettopp premiert en kronikk som sier at Charlie Hebdo fikk som fortjent. Kamilla Sadols artikkel var et kamprop. Det virker ikke som om Aftenposten forstår at dette er tanker som vinner innpass hos stadig flere unge over hele Europa. Rapportene fra Frankrike forteller at de er utbredt blant unge elever. Charlie Hebdo er neppe siste gang det flyter blod for blasfemiens skyld.

Å etterlyse kritikk for kritikkens skyld blir meningsløst. Spørsmålet er hva slags kritikk? En kritikk basert på fundamentalistiske kriterier er en antagonitisk kritikk. Den respekterer ikke motstanderen, hverken argumentene eller meningsbæreren, og ønsker å fjerne begge, enten ved trusler eller fysisk vold.

Det er ufattelig at Aftenposten opphøyer dette til legitime meninger i en slags overbærende paternalistisk tro på at man gjør noe konstruktivt ved å være imøtekommende. Åmås begrunner det prinsipielt: Vi må ha mer av det intolerante nå som så mange er blitt enige om at ytringsfriheten er verdt å forsvare. Kunne han utdype hva slags «kunnskap, holdninger og forslag» han mener de kan bidra med?

http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/Knut-Olav-Amas-Nar-veldig-mange-sier-det-samme_-er-det-tid-for-a-hore-pa-noen-andre-7882362.html