Kommentar

Det er bare syv år siden idag at Theo van Gogh ble drept på åpen gate av Mohammed Bouyeri. Verden endres med svimlende fart, og det er nødvendig å se seg tilbake og reflektere over hva det er som skjer.

Ytringsfrihet er villigheten til å lytte til meninger man ikke liker. Denne enkle sannhet må gjentas og gjentas, for den støter an mot tidens hovedtendens som er motstand, indre og ytre, mot meninger som ikke passer inn.

For syv år siden var det trusselen fra islamister og jihadister som gjorde seg gjeldende, og med den danske karikaturkrisen ble hele verden oppmerksom på hvilken trussel de utgjør mot ytringsfriheten – og, kan vi legge til, verdensfreden.

Den norske regjering og norske redaktører viste seg ynkelige. De sviktet et broderfolk som hadde trengt støtte. Siden har noen redaktører kommet til erkjennelsen av at denne unnfallenheten var feil, slik som Bergens Tidende.

Fortsatt er det slik at noen få står opp for meninger og kunst som provoserer islamistene og skremmer andre.

Jonas Gahr Støre gjentar i Aftenposten i dag at enhver samtale må inneholde et «du». Men hva med humor og satire? Satire er på overflaten angrep, men inviterer til samtale på en mer subtil måte. Hva hvis den ikke blir forstått? Hvem skal avgjøre om en humor er inkluderende eller ekskluderende? Det kan bare et åpent samfunn, som tillater ytringsfrihet. Men konsekvensen av Gahr Støres anstendighet er at slike ytringer ikke kommer til orde. Man legger bånd på seg.

For hvem skal gå i bresjen? Kan det tenkes en ytringsfrihet uten at noen bruker den? Den franske satiriske avisen Charlie Hebdo ble i natt brannbombet. Den utkommer med et spesialnummer om den arabiske våren, der en karikatur av profeten pryder forsiden med ordene: – 100 piskeslag til den som ikke ler.

Islamistene ler ikke. De brannbomber.

Nå kan gode og pene mennesker uttrykke sin avsky for slike angrep, og indirekte støtte Charlie Hebdo. Men slik verbal støtte kan ikke hjelpe Charlie Hebdo after the fact. Lokalene er ødelagt, journalistene skremt og budskapet sendt til hele verden: slik går det med de som krenker!

Dette skjer ikke i Midtøsten, men midt i Paris.

Passiv støtte til de som bruker ytringsfriheten er nesten verdiløs, hvis man ikke benytter den selv. Hvis man ikke støtter skribenter, aviser og nettsteder som benytter den.

Her har det kommet inn en ny faktor, en ny trussel mot ytringsfriheten, og den er spesielt sterkt til stede i Norge pga 22/7.

Det er tendensen til å psykologisere og diagnostisere politiske meninger.

De gjør grensen mellom det politiske og psykologiske til noe flytende.

Man lager stråmannsargumentasjon – karikerer de menneskene og standpunktene man vil ramme, uten tanke på at de er levende mennesker. Man står på utsiden og beskriver dem, uten evne eller vilje til å gå inn i hva de egentlig mener. Denne distansen er en forutsetning for den diagnostiserende holdningen; at man kan omtale dem som hatefulle, ekstreme.

Visse meninger er i seg selv suspekte og farlige, hevdes det. Men det opereres med svært generelle kriterier, som f.eks. om det er et «du» i en ytring. Men hvem skal avgjøre om det er et «du»?

En amerikansk forsker skriver på samme side i Aftenposten om et dataprogram som analyserer tekst og finner ut om det er tendenser til ekstremisme eller endog terror i ordene, bl.a. ut fra forekomsten av ordet «jeg».

Kurven som beskrives er først et sterkt preg av «jeg». Ved radikalisering forsvinner «jeg», men dukker opp igjen før aksjon er nær forestående.

Det påstås at politikere som går til krig, slutter å snakke i første person like før de angriper. Det lyder spekulativt og pseudovitenskapelig.

Men kombinasjonen av slik forskning og politikere, journalister og akademikere med et behov for å definere ut brysomme motstandere, åpner noen helt nye perspektiver. Man ser for seg en innkalling til myndigheter som gir beskjed om at det og det laboratorium har analysert ens tekster og funnet ut at de er ekstreme. Da hjelper det ikke hva man selv måtte mene eller føle.

Det er mulig å se for seg en slik utvikling, der subjektet er fullstendig sjaltet ut. Det spiller ikke en gang noen rolle om meningene tilsynelatende er rimelige, for et program har ved ordanalyse funnet ut at de skjuler farlige tendenser.

Hva gjør man med slike mennesker? Skal de fratas internett? Jobb?

I dette tilfellet det det relevant å minne om historikeren Raul Hilbergs analyse av hvordan det var mulig å gjøre det man gjorde med jødene. Man måtte først definere hvem de var, så kunne de utstøtes, og først da lå veien åpen for det som fulgte.

Hvis noen synes sammenligningen er usmakelig, så bør de tenke over hvor ofte smaksdommerne bruker analogier til tredveårene. Det gjøres ofte av mennesker som er overbevist om at de er på den rette siden av historien. Men lærdommen av både nazisme og kommunisme bør være at vi aldri kan være sikre på å besitte sannheten. Selv godheten kan føre til ondskap.

Den skråsikkerhet man stiller diagnoser med i dag, er i seg selv et faretegn.

En politisk oppfatning som understreker Den Andre fremfor noe annet, hviler selv på en retorikk som ikke tar hensyn til hva et annet Du sier.

Det er mulig å lulle seg inn i en forestilling om at man har rett. Raymond Johansen skrev søndag i en kronikk om de som «nører opp under myter». Her gjøres reell politisk uenighet til et spørsmål om myter. Det er selvsagt utgrupper som «nører opp under myter», selv opererer Johansen med fakta.

Det streifer ikke Johansen å spørre: Hvem skal avgjøre hva som er myter? Lever han ikke selv av og for myter?

Hvis det epistemologiske utgangspunkt er feil, ender man opp med å frakjenne andre deres rett til ytringsfrihet. Man har definert dem på forhånd, ut fra ens egne kriterier. Men hva hvis disse kriteriene er feil?

Forsikringene om ytringsfrihet blir tomme når man har et utgangspunkt som reduserer motstandere til noe man selv definerer og diagnostiserer.

Denne terapi og Du-retorikken er noe som er blitt sterkere etter 22/7. Den er farlig for ytringsfriheten. Den er selvreferende og reduserer motparten til et objekt.

Kun en vilje til å la andre komme til orde, der man selv viker plassen, kan gi reell ytringsfrihet.

Forfatteren Axel Jensen kalte journalister og redaktører for gatekeepers, portvoktere som avgjør hva som skal slippe gjennom.

At de nå oppkaster seg til politiske leger som kan stille diagnoser og foreskrive behandling, er noe nytt og illevarslende.

Utenfor står mennesker og organisasjoner som er rede til å omsette behandlingen i mer håndfaste former, slik brannen i Paris er en påminnelse om.

Det er et ytterst deprimerende perspektiv. Men man kan kan ikke abdisere fornuften. Hva blir igjen? En verden uten humor? Kan humor deles og avgrenses?