Kommentar

Sara Azmeh Rasmussen er intervjuet av Klassekampens Marte Stubberød Eilesen. De siste ord til norsk offentlighet før hun trekker seg ut, er formet som en kritikk av Aftenposten, Schibsted og norsk presse i sin alminnelighet: Man sier én ting og gjør noe annet.

Man sier man vil ha frie innvandrerstemmer, men når det kommer til stykket, vil man ikke det likevel. Man er ikke villig til å betale, men verre er det at man heller ikke verdsetter autentiske stemmer.

Dette er ikke noe nytt for norske individuelle stemmer. Klimaet er blitt hardere. I kakofonien av stemmer kan portvalvokterne vise til alle som må få slippe til, og da må man ikke tro at man selv er viktigere enn andre. Men den som vurderer ordskiftet på avstand og over tid, ser klare mønstre: Meningene er blitt mer gjenkjennelige og konforme, og det er klare rammer for hva man kan si.

Det hele foregår under en paraply av frihet og mangfold. Det er her hykleriet og det bigotte kommer inn.

Én ting er meningsaviser der bare bestemte meninger slipper til. Da vet man hva man har å forholde seg til. Slik var de gamle partiavisene mer forutsigbare. Aftenposten var en konservativ avis. I dag er spranget til Klassekampen lite.

Dette har også Rasmussen fått lide for, trass i at hun skriver et stringent og godt norsk. Hun har gjort noen spesielle ting, som hijab-brenning. Men skulle ikke dette være i sufragettenes og Camilla Colletts ånd?

Sara Azmeh Rasmussens største handikap er at hun er tydelig. Man vil ha fesjåpersonligheter, folk som går i ett med sceneteppet på Litteraturhuset. Virkelige individualister er farlige. De er uforutsigbare. Man merker ubehaget som forplanter seg når man gir ordet til en som kan komme til å si ting. Man gir dem etiketten «kontroversielle», og dét er blitt som et dødskyss. Noe man går utenom.

Rasmussen slet med dårlige odds, for eksempel på området økonomi. Aftenposten behandlet henne dårlig. De kunne selvsagt gjort det annerledes. Hvis avisen virkelig vil fremheve en stemme, gir man den arbeidsvilkår som er til å leve med. Sara Azmeh Rasmussen var/er unik. Syriske jenter som kommer inn og blir norske ved egen hjelp, vokser ikke på trær.

Men kanskje er det slik at Aftenposten og det røde borgerskap trives bedre med Usman Rana og Bushra Ishaq? De er forutsigbare, opererer innenfor klare rammer. Man vet hvor man har dem, hvem de representerer.

Sara Azmeh var «bare» en kosmopolitt, en som forvarte jødene, som snakket åpent om hatet hun hadde fått inn med morsmelken. Hun tok den helt ut. Slike mennesker har Aftenposten aldri likt. En gang lysket man det gode borgerskap under buken, nå lysker man det røde.

Norsk Journalistlag har nylig avholdt SKUP-konferansen for undersøkende journalistikk.

Mens mediene er veldig opptatt av å avdekke sosial dumping i andre bransjer, dysses overtramp i egen virksomhet ned, sier Rasmussen,

Hvor er solidariteten? Ikke først og fremst den økonomiske, men den faglige og menneskelige?

Klassekampen er opptatt av klasse og skyver den hvite middelklassen foran seg. Det er den som har meningsmonopol. Slik unngår man behendig å ta opp at det er den hvite røde middelklassen som kontrollerer mediene. De

«blå» borgerlige er for lengst brakt til taushet. De har ikke noe organ. Dermed finnes det heller ingen motvekt som kanskje kunne vært et naturlig sted for Azmeh Rasmussen.

Jeg har vært naiv og trodd at den norske velferdsstaten virkelig ønsket en fri minoritetsstemme som min. Men det er begrenset hvor lenge man kan leve på idealisme alene, sier Rasmussen.

I lengden går det ikke. Da går idealisme over i dumhet. Den hvite røde meningseliten ønsker å beholde privilegiene selv. Derfor er rekrutteringen av nye landsmenn elendig. De greier ikke beherske kodene med alle dens selvmotsigelser og alt dens hykleri. Normale, intelligente mennesker ville stille andre spørsmål.

Eksiltilværelsen er hjerteskjærende. Prisen for et nytt liv er høy.

I dag har jeg klart å gjenopprette kontakt med én av mine brødre, forteller Rasmussen.

Og hvordan ser det ut i det landet Azmeh Rasmussen forlot?

Hva har det å si oss? Hva kan Sara si oss? Alle disse ubehagelige spørsmålene velger pressen å skyve fra seg. Vi foretrekker en oppdelt verden, selv om vi nå vet at et titalls norske muslimer er i Syria som jihadister.

Kjip

Rasmussen har ikke mye godt å si om Aftenpostens honorarpolitikk. Man får nok innlegg likevel.

Aftenposten, som har vært hovedarbeidsgiveren min, har ikke økt honorarsatsene på seks år – ikke engang justert satsene for prisvekst. Jeg får 3000 kroner før skatt for en kommentar på ledersiden, 5000 kroner for en helsides kronikk – og skal arbeidet gjøres ordentlig, med den researchen journalistikk krever, kan det ta flere dager å skrive en slik tekst, forklarer Rasmussen.

I tillegg er det begrenset hvor mange artikler en frilanskommentator får på trykk i en avis per måned. Er man fast skribent i en avis, mislikes det at man sender tekster til konkurrenter.

– Det blir en håpløs situasjon. Kronikkhonoraret i Aftenposten har til og med gått ned til 3000 kroner på grunn av den digitale utviklingen. Jeg har vært nede i en lønn på 50 kroner i timen og flere ganger forsøkt å forhandle om større honorar, uten å lykkes.

Dette er den verste kombinasjon: kremmerånden og den politiske korrekthet. Den urbane, postmorderne hipphet som ser fasade og har hukommelse som en dement.

For sterk

Men den verste avvisningen er kanskje den som går på hvem man er:

Jeg har søkt flere jobber i organisasjonslivet og i mediene, blant annet en praktikantstilling for mennesker med innvandrerbakgrunn i NRK. Problemet mitt er at jeg har hatt så sterke meninger i offentligheten. Potensielle arbeidsgivere betrakter meg ikke som nøytral nok. Og jeg har selvsagt vært bevisst på dette selv – før jeg har gjennomført dristige aksjoner, som å sette fyr på slør – at det kan ødelegge for mine muligheter. Men jeg har ikke villet tenke så strategisk. Det er engasjementet som driver meg.

Sara fortalte om da hun søkte på praktikantstillingen. Da kom jente som tvang arbeidsgiveren til å gi henne lov til å gå med hijab på jobb inn, men ikke Sara.

Men dette er det nye Norge; det er slik «de» vil ha det. Det er ikke et mangfold, det er et stammesamfunn, et kollektivsamfunn der gruppene lever hver for seg.

Politisk redaktør Harald Stanghelle forsøker å svare. Det blir det rene pjatt.

Norsk presse har ikke noe svar å gi Sara Azmeh Rasmussen. Det er hennes nederlag. Men aller mest vårt.

 

http://www.klassekampen.no/61347/article/item/null/betaler-hoy-pris-for-lav-lonn

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også