Kommentar

Av og til er det av interesse å høre hva folk sier. Men ofte er det vel så interessant hva de ikke sier, hva de bortser fra, hvilke temaer de helst unngår. I den personlige sfæren kan det være ting som ikke passer inn i glansbildet man vil gi av seg selv, eksempelvis fakta som avslører løgn, hykleri eller dobbeltmoral; i den offentlige sfæren det som ikke samsvarer med bildet som ønskes tegnet av verden.

Det folk sier om verden, er i praksis gjerne gjentagelser av noe andre har sagt som falt i smak.

Dette gjelder ikke bare mellom privatpersoner. Også nyheter har en tendens til å spre seg dersom de anses verdige til videreformidling. For at en nyhet skal bli godt kjent blant allmennheten, holder det sjelden at den er blitt offentliggjort bare på ett sted. Det behøves en viss resonans. Noen andre finner den interessant og gjengir et resyme av saken, eller de undersøker den nærmere selv, med sikte på å lage en egen sak. Slik resonans kan gjerne oppstå når nyheten svarer til en foretrukken mytefortelling, f.eks. om angivelig manglende intelligens hos amerikanske republikanere eller maktspill i den katolske kirken.

Så hender det at man oppdager en nyhet som man synes fortjener å være på alles lepper, kun for å oppdage at den ikke avstedkom nevneverdig resonans, om noen. Forklaringen er da helst at den ikke passet inn i den vinklingen som offentlighetens regissører ønsker å servere verden.

Den toneangivende oppfatning om hvordan Norge henger sammen, inneholder fortellinger om politisk frihet, likeverd og små sosiale forskjeller, men i de siste ukene er det noen nyheter som på hver sine vis har fortalt andre historier enn de vanlige. Det er da heller ikke mange som har fått høre dem.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) gikk for noen dager siden hardt ut i Nettavisen. Han var oppbrakt over at Inga Marte Thorkildsen med største selvfølgelighet hadde snakket ustraffet om risikoen for parallellsamfunn, mens han selv var blitt rullet i tjære og fjær for å ha påpekt det samme tidligere. Det betyr at det finnes én standard for Thorkildsen og en annen for Tybring-Gjedde. Sosialister blir ikke tuktet for å si det samme som konservative. Burde ikke denne betimelige påpekningen av manglende likebehandling ha blitt plukket opp av noen andre enn bloggere?

Sara Azmeh Rasmussen fortalte nylig i Klassekampen om den sosiale dumpingen i massemediene, hvor det langt fra alltid er noe godt samsvar mellom produksjon og belønning. Hun ser et klasseskille i den offentlige debatten, hvor det å delta til slutt blir forbeholdt en hvit, velstående elite av personer med solide finanser eller offentlige stillinger. Minoritetspersoner har kun adgang hvis de er bekvemme. Burde ikke påpekningen av disse tingene, som riktignok også gjør seg gjeldende i store deler av arbeidslivet, men i tillegg utgjør et demokratisk problem, ha blitt referert av andre?

Ole Jørgen Anfindsen skrev for noen uker siden i Samtiden at han mistet jobben i Veritas fordi han fremmer bestemte oppfatninger, ubehagelige, men oftest godt begrunnede, i den offentlige debatten. Kanskje var det NRKs bruk av ordet «høyreekstrem» som var utslagsgivende, noe fem av fjorten medlemmer av Kringkastingsrådet hadde ryggrad til å kritisere. Hans (og andres) erfaring illustrerer altså at det å inneha bestemte meninger ikke nødvendigvis er forenlig med å beholde jobben. Burde ikke denne begrensningen i den reelle ytringsfriheten, denne klare indikasjonen på manglende politisk frihet, ha fått et større publikum enn leserkretsene til Document, Klassekampen og Vårt Land, foruten et tidsskrift med få lesere? Om man holder papirkildene utenfor, er det faktisk bare Document og Vårt Lands Verdidebatt som har viderebrakt nyheten på nett.

Det går en linje fra tausheten etter Anfindsens kunngjøring av at han mistet jobben, via tausheten etter Azmeh Rasmussens hjertesukk, og til tausheten etter Tybring-Gjeddes utblåsning. De har nemlig det til felles at de kunne gjøre folk forlegne, ikke bare over at disse tre er blitt dårlig behandlet, men over de underliggende formene for dobbeltmoral. Man vil helst bli kvitt brysomme personer, men uten å måtte stå til ansvar for å ha gitt sitt lille bidrag til det. Slikt er pinlig og skammelig, og derfor holder man kjeft, eller man bull­shitter hvis temaet ikke helt kan unngås. Og man slipper unna med det takket være Norges spesielt klamme og ondartede kombinasjon av små miljøer og intellektuelt uredelig flokkmentalitet.

I pinlige saker oppstår således ingen resonans. Den som i motsetning til død fisk ikke vil flyte passivt med strømmen, må derfor lage den selv.