Sakset/Fra hofta

Det begynte allerede i Frokost-TV: Hallgrim Berg debatterte med Sara Azmeh Rasmussen om den nye boka hans: Amerika-brev. Samtalen var dannet. Azmeh Rasmussen var noe enig, men syntes Berg hadde en tendens til å generalisere. Det var viktig å kommunisere med de moderate og ikke minst de sekulære muslimene.

En debatt om islam og Vesten blir blant annet vurdert ut fra om den sier noe nytt, eller om den gjentar kjente argumenter. Det å hevde at noe er gammelt oppgulp er i seg selv en kjent argumentform. Har vi så lært noe, har det skjedd noe siden siste debatt?

Det man åpenbart ikke skal gjøre hvis man ønsker å nå frem, er å bruke ord som «kjøttvekta», eller «invasjon», eller «bølge». De vekker negative assosiasjoner, og blir tatt tak i, i god eller dårlig tro.

Berg møtte Anders Heger i Dagsnytt Atten, og ble merkelig nok svar skyldig da Heger spurte om hvem det er på venstresiden som egentlig omfavner islamisme og kvinneundertrykking, for det var da ingen. Den samme taktikken benyttet Olaf Thomessen i Redaksjon En, da han slo fast at vi trenger ikke debattere faktum, for alle er mot selvmordsbombing og terror. Ved å sluke denne selvfølgelighet har motparten mistet mange argumenter, for «alle» er slett ikke det. Basim Ghozlan har sagt mye rart på sin nettside, islam.no, også om selvmordsbombere og faktisk også David Irving og revisjonisme.

Men noe er åpenbart feil å si i en offentlig debatt: Eurabia-tanken. Bat Yeors tanke om at det eksisterer et prosjekt om å omdanne Europa til Eurabia, har jeg aldri hatt sans for. Det minner for mye om en konspirasjon. Common sense er et godt utgangspunkt: det lyder rett og slett usannsynlig. At Boumediennes tale i FN i 1974 skulle bety så mye har jeg også vanskelig for å se. Folk føder ikke unger på kommando.

Det er mulig å falle ned i en retorikk som har noe uspiselig ved seg. En av dem er argumentet om at livmoren er det nye våpenet. Folk reagerer instinktivt på det. Det er ufint.

Men Thommessen er minst ti år etter sin samtid når han begynner å snakke om «skjevdeling» som en forklaring på at det står så dårlig til feks. i Midtøsten. Har han ikke hørt om de tre UNDP-rapportene? Der fremgår det ganske klart at underutviklingen skyldes vanstyre. At de arabiske land har stått stille eller gått bakover. Disse landene hadde noen få tiår med kolonistyre, mens land som var kolonier i mer enn hundre år, som India, har en demokratisk styreform. Akkurat disse forholdene er ganske godt belyst og har trengt inn. Carl I. Hagen kan bare plukke poenger.

Sigurd Skirbekk introduserte den økologiske dimensjon, som er helt to the point. Det går ikke an å se spørsmål om migrasjon og kulturmøtet uten å snakke om ressursbruk. Vesten overforbruker og verden utenfor reproduserer. Begge deler er uansvarlig og må bremses. Sigurd antydet at hvis Vesten tror den kan benytte sin store kapital til å kompensere for manglende fertilitet, dvs. ved å importere arbeidskraft, tar den grundig feil. Da har man selv bedt om overraskelser i fremtiden.

Økologi og demografi er en naturlig debatt, men om dette temaet har man såvidt berørt overflaten. Skyldes det en instinktiv motvilje, fordi man vet at det ligger mye ubehagelig og venter under den stenen?

Debatten var mer livlig enn vanlig. Temaet engasjerer. Men hvorfor må Wiggo Johansen hele tiden spørre om det blir eller er en sivilisasjonskrig?

Inga Marte Thorkildsen means well, men avslørte samtidig at SV har lært seg en lekse, hvor motsetninger feies under teppet. Man er veldig for innvandrerne som er her, men vil ikke krige mot deres tyranner i hjemland som Afghanistan. Like lite som man ville forsvare Europas muslimer da de ble utsatt for fordrivelse og terror i Bosnia og Kosovo.

Å ta en slik debatt om et så stort tema på en halv time er galmannsverk. I gamle dager hadde vi Åpen post, med maratonsendinger på flere timer. Jeg tror det kunne blitt god, engasjerende TV, med riktig styring og riktig sammensetning. Knut Olsen har forsøkt noe lignende med Brød og Sirkus. Problemet er at de som skal styre debatten har kommet bakpå utviklingen. Derfor har feks. debatten Pascal Bruckner dro igang om Ayaan Hirsi Ali ikke noe motstykke i Norge. Norske forfattere og intellektuelle er tause.

Les også

-
-
-
-
-

Les også