Kommentar

Spørsmålet om hvordan et forum for sekulære/liberale muslimer skal se ut, er av betydning. Akkurat nå pågår en kamp om hvilken retning som skal råde: En klassisk venstreorientert, sterkt anti USA/Israel, eller en liberal i dypere forstand, som ser problemer fra flere sider.

Så enkelt går det an å oppsummere striden mellom Walid al-Kubaisi og Sara Azmeh Rasmussen om fundamentet for forumet Likhet i Mangfold.

Klassekampen har fulgt opp torsdagens artikler om splittelsen og spurt Kubaisi og Azmeh Rasmussen. Ikke overraskende har de helt forskjellige versjoner. Men Walid sier noe som bekrefter Saras versjon:

I et intervju i Dag og Tid denne helgen kritiserer Sara Azmeh Rasmussen den norske venstresida for å romantisere det fargerike fellesskapet og underkjenne behovet for en felles verdiplattform. Kubasisi forteller Klassekampen at han anbefalte henne å ikke kritisere venstresida i intervjuet.
-Jeg advarte henne mot å kritisere venstresida, fordi hun da lett vil havne i Frps favn. Høyresida er en mektigere motstander enn venstresida. Vi kjemper ikke mot høyre eller venstre, men et klima hvor muslimer blir skandalisert, sier Kubaisi.

Her slipper Kubaisi katta ut av sekken, og argumenterer som en tradisjonell stalinist/arabisk nasjonalist: Blandingen av steilhet, ideologisk forstokkethet og opportunisme: Man skal unnlate å kritisere det fargerike fellesskap fordi det vil såre venstresida!

Dette er den type argumentasjon som er blitt brukt i Midtøsten i alle år: verden er inndelt i en rekke parter og roller med ulike forpliktelser. Man må hele tiden tenke på hva man sier: hvem har fordel av det, hvem vil ta det til inntekt for seg, hvem vil bli fornærmet? hvilke interesser tjener man? Bare de innvidde forstår spillets regler. Azmeh Rasmussen provoserer når hun nekter å høre på en klok mann!

Innføringen av tribalisme, av stammetenkning i det norske samfunn, er å åpne for at man hele tiden må tenke hensyn: hvem har interesse av det du sier og gjør? Det er det selvfølgelig umulig å vite. Ord kan brukes og tolkes til hva som helst. Det er slikt stalinistene har holdt på i alle år: «subjektive og objektive interesser» snakket de om og umyndiggjorde dermed andre mennesker. Deres ord og handlinger var ikke lenger deres egne, men måtte fortolkes av mennesker med autoritet.

Stammetenkningen er både familiær og politisk. De to flyter over i hverandre.

En annet punkt som fikk katta ut av sekken var Kubaisis syn på amerikanerne i Irak.

I en helsides kommentar i Klassekampen sist lørdag skriver han først utførlig om sunni og shiaers forhold til promiskuøs sex. Her er flere interessante detaljer. Kubaisi virker opptatt av temaet, men går ikke nærmere inn på hva det er med en kultur som ikler kvinnene begravelsesklær og samtidig tillater at de blir gjort til lovlige horer, som i Iran. Alt i Allahs navn.

Han later som det er disse religiøse uenighetene som splitter sunnier og shiaer, og nevner hverken Saddams blodige undetrykkelse av shiaene eller Al Qaidas blodige terror for å utløse borgerkrig. Derimot svitsjer han uten mål og mening over til å snakke om amerikanerne som djevelske: de ønsker borgerkrig og gjør alt for å puste til ilden. Det er et så vanvittig resonnement at man lurer; hvor har han det fra? I Midtøsten er slike tanker vanlige, men at de introduseres i norsk debatt er skremmende. Da får vi et klima hvor noen mener det er berettiget å snakke om politiske motstandere som «djevelens barn».

Dette er det nye Midtøsten: et amerikansk voldslaboratorium. Derfor oppmuntrer de amerikanske okkupantene i Irak de sekteriske grupperingene. De som er ansvarlige for de sekteriske aktivitetene i media, er de som er knyttet til den amerikanske okkupasjonen. Amerikanske styrker vil skape konflikt mellom sunnier og shiaer. Da dreper irakerne hverandre og glemmer motstanderne mot okkupasjonen.

Så følger: «Amerikanerne spiller djevlebarnets rolle: De løsner bare tjoret!»

Det viser til fortellingen artikkelen åpner med: om Djevelen som er redd sønnen ikke vil greie oppgaven. Men det greier han til gagns ved å løsne tjoret på kua, slik at alle blir uvenner og havner i krig. Det er den type storier man har hørt Odd Karsten Tveit fortelle på NRK. Han har «gone native». Kubaisi bringer et pust fra Midtøstens politiske 1001 Natt og det er ikke stories til fornøyelse. De handler om hat og Midtøstens folk er ved å bli kvalt av dem.

Det er interessant og megetsigende å få vite at da Azmeh Rasmussen tok opp denne artikkelen, kontret Kubaisi med å spørre om hun var for Israel. I det paranoide, hatfylte universet eksisterer en indre sammenheng mellom USA i Irak og Israel. Dette er ingen rasjonell diskurs, det er impulsstyrt, instinkt-politikk.

Det var godt det ikke ble noe Forum mellom Walid og Sara. Det kunne aldri gått bra. Bedre at motsetningene ble blottlagt. Nå bør fornuftige muslimer vite hvem de skal velge. Walid sier han har vært i kontakt med flere.

Jeg tror Sara tenker lengre og dypere: man kan ikke ta taktiske hensyn, men se på en større sammenheng. Når Walid sier at det gjelder å være mot «klima hvor muslimer blir skandalisert», så må man spørre: av hvem? Norsk offentlighet trenger ubetinget voksne, sindige, normale muslimer som viser at de har samme reflekser som norske borgere: man evner å se at en sak har minst to sider.

Et liberalt forum må vise at det ikke har berøringsangst: en israeler har skrevet pent om Sara Azmeh Rasmussen og en bosnier inviterer henne til samarbeid. Det er menneskene det kommer an på.

PS: KKs Åse Brandvold skriver at Kubaisi var til stede på den avlyste pressekonferansen, som bare ble en briefing. Det var han ikke. Da hadde referatet blitt et ganske annet.

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-

Les også