Kommentar

Motsetningene mellom de sju som skulle stifte forumet Likhet i Mangfold, sier noe om hvor vanskelig det er å komme frem til noe som er annerledes enn de fastlåste posisjoner. Det sier også noe om hvordan elementer fra Midtøsten-kulturen dras inn i norsk debatt.

Debatten går på skinner, eller skyttergraver, alt ettersom hvilke bilder man foretrekker. Norge er et lite Jante-land. Når Midtøstens Jante-lover møter de norske er kvernsteinene store nok til å male de fleste til støv. Sara Azmeh Rasmussen har fått merke det.

At hun er kvinne, i likhet med Shabana Rehman, Kadra, Hege Storhaug, Ayaan Hirsi Ali, Irshad Manji er neppe tilfeldig. Sterke kvinner vekker sterke reaksjoner i Midtøstens machokultur.

Vi har bare Azmeh Rasmussens ord for hva som skjedde. Vi velger å tro henne. Walid al-Kubaisi har tidligere vist ekstreme holdninger: i reaksjonen på Gaarder-kronikken som han kalte Det glade budskap, i sine spådommer om et holocaust på muslimer i Europa og i sine voldsomme utfall mot brødrene Anfindsen for å piske opp muslimhets. Den samme Kubaisi kan skrive gode innlegg mot islamister. Det er en merkelig ubalanse i hans syn. Noe med dømmekraften fungerer ikke som det skal.

Kubaisi er sunni fra Irak. Hans syn på Irak-krigen er sterkt sunni-vennlig og antiamerikansk. Igjen er det de ekstreme idiosynkrasiene vi merker oss.

Det er et trekk ved Midtøstens kultur at alle prosjekter blir et spørsmål om personlig prestisje og maktspill. Også kampen mot islamismen kan gjøres til arena for posisjoner.

Fenomenet med personalisering og privatisering av det som i utgangspunktet er politiske prosjekter er en gjenganger, men lite påpekt. Jeg sier ikke at posisjonering er noe ukjent fenomen i norsk politikk, men tilsiget av innvandreraktører har tilført det en ny dimensjon. Vi knyttes opp mot konflikter og handlingsmønstre vi vet lite om, og innfødte føler seg skyldbetynget hvis de lufter sine motforestillinger.

Det er beskrivende for situasjonen: I møte med dobbeltspill eller trippelspill, føler den seg skyldbetynget som lukter vikarierende motiver.

Derfor var Sara Azmeh Rasmussens historie viktig. Det påfører henne ubehag at den kommer ut, men offentliggjøring er den eneste måten å møte det på. Det er paradoksalt at gruppen som ville ha større åpenhet og liberalitet, selv ble torpedert av negative elementer. Det betyr at oppgaven er enda viktigere enn før.