Walid al-Kubaisi snakker i et intervju i Dag og Tid om tap. Det er tunge ord i en tid da også nordmenn begynner å kjenne tap.

Walid snakker om alt han har mistet. Nordmenn har mye, men begynner å merke at det er noe som er viktigere enn materielle verdier. Under den forvirrede kulturdebatten ligger følelsen av tap, av at noe er gått tapt.

Ut fra hissighet, sentimentalitet, naivitet, enfoldighet eller fortrengning nekter mange å gi slipp på forestillingen om at noe ugjenkallelig ikke er gått tapt i dagens Norge. Men også debatten om norsk kultur viser det ved sin mangel på retning og målestokk: Nordmenn er selv forvirret om hvem de er, eller rettere: Det er ofte de med offentlig stemme som virrer, de andre er stumme.

Den dimensjonen Walid introduserer via sin livshistorie, kobler nordmenn opp mot asylsøkere på en helt ny måte. Mens mediokratiet pisker oss med humanitet med en påvunget empati, gjør ikke Walid annet enn å fortelle sin historie. Den er sterk. Det som før var et fjernt univers, fortellinger fra en annen verden, er i dag noe påtrengende og relevant.

Noe har skjedd også i Norge som gjør det lettere å forstå hva Walid snakker om.

Hva er det han sier?

– Tap er konkret og knytt til ei hending og du kjenner at livet aldri kan verte det same meir. Tap er utan botn. Tap leier til sorg, sinne og depresjon. Og har du tapt noko, fryktar du fleire tap.

Tap er et grunnvilkår i tilværelsen, og historien er full av fortellinger om tap. Nordmenn har følt seg beskyttet mot den skjebne som har rammet så mange andre. (Bortsett fra fiskerne langs kysten. Deres familier levd med en konstant trussel om tap).

Noe har skjedd i og med Norge som gjør at skjebnen til en ung jente fra Bøler eller en 11-åring fra Klepp går så sterkt inn på oss. Med Sigrid Giskegjerde Schjetne fikk vi nok et ekko av Utøya. Hennes skjønnhet og livsglede minnet om de unge døde fra Utøya. Men alle disse meningsløse tapene går inn en større fortelling om følelse av utrygghet, av at ingenting er som før. All verdens politiske talmåter kan ikke fordrive denne følelsen.

Med tap følger følelse av uro og fare: – Du fryktar flere tap.

– Har du sjølv tapt noko? spør Eskil Skjeldal.

– Eg har mist alt, eg har berre meg sjølv att.

-Alt?

– Fedrelandet, eg er kulturlaus, eg har mist bror min, familien min har mist all prestisjen. Kubaisi-familien var ein stolt familie i Irak. No er alt borte. Alle syskena mine er flyktningar og framande for meg.

Denne typen tap kan ikke uten videre kompenseres med  økonomisk suksess. Nylig ble jeg kjent med etterkommere av jøder fra Sudetenland, den tysktalende delen av Tsjekkoslovakia som Chamberlain og Daladier avsto under München-forliket, dvs. forærte Hitler på den nasjonale selvråderettens alter – tyskerne ville Heim ins Reich. Det er ikke så forskjellig fra dagens menneskerettigheter, og ble brukt som politisk våpen.

Vedkommende var en veltipasset nordmann i god stilling, men bar på en visshet om at slektninger forsvant inn i gasskamrene. Det gjør noe med deg. Du bærer på noe som andre ikke helt kan forstå.

Referansepunkt

Det tapet nordmenn nå opplever, av kultur og fellesskap, kan åpne noen dører inn til andre mennesker. Det tap Walid beskriver og som den unge jødiske nordmannen bar på, er ikke unntak. Det omfatter millioner på millioner mennesker, i Polen, Russland, Kina, Midtøsten og Afrika hvor politiske systemer eller lovløshet har knust livene.

Mens den politiske klassen i Norge har gjort det til et evangelium at vi skal gi opphold til flest mulig, at det er synd på dem, og at oljeformuen forplikter oss til å dele, er det noe annet som er viktigere: å dele deres følelse av tap, de som virkelig har tapt.  Selv dem er det så mange av at vi ikke kan hjelpe alle.

Ville det ikke også gjøre oss bedre i stand til å hjelpe de mest trengende hvis vi forsto hva tap er, ut fra oss selv, ut fra en felles erfaring?

Norge har også tapt, og i gjennomgangen av klassekamp, annen verdenskrig, handelsflåten, partisaner, kommunister, rettsoppgjør, studentopprør, vil en tilnærming via tap gi et helt annet resultat enn en relativisering av skyld og offerkultus som gjør offer til et maktmiddel.

Indre eksil

– Kva er det største tapet?

– Eksilet er ein trist lagnad. Eksilet forvandlar livet til liding.

Det finnes et indre eksil, og en god del av Europas befolkning befinner seg i et slags indre eksil hvor de både sørger over noe som er gått tapt, men også tier fordi de ikke har noen meningsfulle samtalepartnere i det offentlige rom. Derfor er det en bestemt type mennesker som tar til motmæle. De som av ulike grunner ikke gir seg. Folk flest vil ikke utsette seg for bråk, de tier heller.  Eller: De åpner seg ikke hvis de ikke blir forstått.

I den forstand har Walid kommet lenger. Hans eksil er ytre, han har tapt alt – også den kulturen han vokste opp med – og han har måttet finne opp livet sitt på nytt.

Venner

Han flyktet da han ble utkalt til den irakiske hæren for å slåss mot Iran og ayatollah Khomeinis hær.

– Men eg ville ikkje og vart desertør. Eg trudde snart at eg ville kome heim att. Men livet i eksil vart for alltid. Å leve i eksil er å leve i skirsilden. Ein transitt-tilstand prega av uro og sakn. Det verste er ventinga. Du ventar heile tida på nye tap: Tap av haldepunkt, tap av språk, tap av kultur, familie og slekt. Enno kjenner eg meg som ei fjør i lufta, som ikkje veit kor ho hamnar, og at eg ikkje er herre over eigen lagnad. Eg bur i Noreg, men lever mellom to kulturar. Det var lenge ein puppetilstand før eg makta å få kokongen til å breste.

– Korleis greidde du det?

– Eg skapte meg eit nytt fedreland. Vener har vorte det nye fedrelandet mitt.

Dybden i Walids tap er så stort at integreringsvokabularet virker overfladisk. Kun ved å forstå eksilet fra innsiden kan man ha noen forhåpning om å «inkludere».

Vi nærmer oss et slikt punkt. Det går også an å bli hjemløs i sitt eget fødeland. Mange nordmenn har en slik følelse. Har de noen venner blant de nye landsmenn?

Filmen

Walid laget filmen om Det muslimske brorskap som hadde premiere på Vika kino. En fullsatt sal hørte lederne som nå styrer Egypt, fortelle åpent om deres strategi for å infiltrere og skaffe seg innflytelse i Europa. Man merket at filmen gjorde inntrykk. Den provoserte Aftenpostens hus-islamist Mohammad Usman Rana som slynget it sin forakt mot Walid, det samme gjorde Basim Ghozlan. Og det var pussig nok med Jon Hustad som konfransier.

På bakgrunn av hva som skulle skje var dette et historisk øyeblikk: Den irakiske flyktningen som benyttet sin bakgrunn og kunnskap til å fortelle europeere hva som ventet dem, og hus-islamisten og forstanderen som bekreftet filmens budskap, for den som ville se. Men pressen og kommentatorer var enten kjølig avmålte eller tok islamistenes parti. De lot som om de ikke forsto.

Allerede den gang var den alliansen og fronten tydelig som vi ser i dag. Det er politiske og åndelige flyktninger som Walid Vesten bør lytte til. De spiller samme rolle som dissidentene under Sovjet-imperiet.

Men det offisielle Norge tar ikke uforbeholdent deres parti. Walid er tålt, men det holder ikke å bli tålt når man står overfor de krefter som har overtatt Egypt. De er offensive, invaderende, følger en strategi.

Nye allianser

Dette skaper underlige allianser. Hjemløse nordmenn burde forstå at de har samme interesse som Walid og hybrider som Ulrik Imtiaz Rolfsen og Abid Raja slik han i den senere tid har ytret seg.

Kulturen er i oppbrudd, og vi har bare såvidt sett konturene av oppbruddet.

Mens helseminister og samfunnsarkitekt Jonas Gahr Støre sier på TV at vi må akseptere at det finnes ulike kulturer i dagens Norge, ordene som var myntet på menn som nekter å ta kvinner i hånden, m.a.o. en aksept av islamistisk kvinnefiendtlighet som tramper på alt vi har lært om likestilling, er Imtiaz Rolfsen opptatt av at det vokser opp barn i Norge som nektes å være sammen med andre enn sin egen gruppe. Som vokser opp som kulturelt handikappet. Blant deres foreldre er fedre  som nekter å ta kvinner i hånden. Gahr Støre mener dette er OK, at det er noe må vi akseptere.

Walid og andre, som Sara Azmeh Rasmussen eller medlemmene av LIM, vet hvor denne «aksepten» fører hen. At toleransen ender i intoleranse.

Hvem er så alliert med hvem, hvor går frontlinjene? Den går ikke mellom nordmenn og «utlendinger».

– Kva er identiteten din no?

– No er eg ikkje lenger berre ein muslimsk arabar. Identiteten min har utvida seg heilt sidan eg reiste frå Irak i 1981. Min identitet er noko eg skaper heile tida, i samvære med andre. Min nye identitet er rikare, meir open og har fleire dimensjonar enn tidlegare. I dag kjenner eg meg óg som ein jøde, óg som ein kristen  Eg er fransk og elskar Voltaire. Eg er nordmann og delar lagnad og brød med nordmennene. Eg er meir knytt til Wergeland enn til nokon arabisk poet. Eg er buddhist og utslettar meg sjølv i alt eg elskar. Eg er òg ein kjettar, heile livet forfører meg til å krysse alle grenser.

Også hjemløse nordmenn må gjennom en slags skjærsild, en opplevelse av tap. Det går ingen vei tilbake til det nasjonale fellesskapet som var. Det må konstitueres på ny, og det må ta høyde for å inkludere mennesker fra andre kulturer. Mange av dem har, som Walid, gjort erfaringer som gir grunnlag for forståelse.

Intervjuet med Walid al-Kubaisi er dessverre ikke på nett