Kommentar

Hva er tillit? Hvordan gjenreiser man tillit? Alle er enige om at tillit mellom mennesker er for nedadgående, og at det er a bad thing. Et panel på Battle of Ideas i London skulle si noe om trust.

Noen tanker fløy gjennom luften og utløste egne tanker: Liberale er bekymret for negativiteten, at det kritiske tar over, at den kritiske tanke blir så negative at vi mistror alt. Feks. politikeres og finansfolks ærlighet og troverdighet. Resultatet er kynisme. Hvis ingen stoler på noen, hvordan kan samfunnet da fungere? Sosialt liv forutsetter tillit. Dette synes alle å være enige om.

Men én sa noe nytt og annerledes: What has happened is that we find out. Som feks. parlamentsmedlemmenes misbruk av utgiftskontoer. Det er det nye: transparency, muligheten for å grave og finne ut, fordi vi i den digitale tidsalder etterlater så mange spor. Hvis noen får et tips og ballen begynner å rulle, er det ikke grenser for hva mediene kan finne ut, jfr. Senterpartiets økonomiske viderverdigheter. De presses fra skanse til skanse, for det kommer hele tiden en ny epost for dagen som motsier det Liv Signe Navarsete sa sist. Sp har brukt argumentet: Trust oss. Vi er bønder, fra distriktene. Ser vi ikke ærlige ut? Dette er en risikabel policy. I det øyeblikk bruker argumentet: Stol på meg, jeg er norsk, sunn, pen, snakker dialekt, er fra distriktet, så setter man sin troverdighet på spill. Det har Sp gjort. Og tapt.

Arbeiderpartiet bruker i økende grad en annen strategi: de trekker seg tilbake og reiser en mur av taushet, av dementier og avledninger fra spin doctors. De vil fremfor alt unngå direkte åpne konfrontasjoner over «dårlige» saker. De er synonyme med Makten, og makten trives ikke i åpent lende. Den foretrekker å ha kontroll.

En av de store sakene som regjeringen burde fått svi for er bruken av investeringsfirmaet i Hongkong, som fikk en bonus på 500 millioner kroner på ett år. Fritjof Jacobsen skrev en glimrende kommentar i VG om det problematiske i at den Arbeiderparti-dominerte regjeringen er på et marked der kun én lov gjelder: å maksimisere profitten. Det stemmer dårlig med det sosialdemokratiske budskapet.

Hvis man deltar på dette markedet så blir man som Gekko i Wall Street: Grådighet er en naturlig egenskap. Men finansminister Sigbjørn Johnsen eller Jens Stoltenberg vil aldri innrømme at den norske stat følger samme policy som superkapitalister. De tyr til den leninistiske raison d’être: det som er godt for staten er godt for folket. Men de to modellene ligner på hverandre: de ser begge bort fra verdier utenfor dem selv.

I dette tilfellet var finansselskapet i Hongkong anklaget og ble dømt for kursmanipulasjon. Selv ikke det fikk noen bjeller til å ringe. Penger er en besettelse. Ap-staten er blitt en superkapitalist, og følger griskhetens lov, akkurat som regimene i Kina og Russland. Man skal derfor ikke være forbauset om dette også får politiske følger: som at man kvier seg for å tråkke dem på tærne, og ikke har skrupler med økonomisk samarbeid.

Jonas Gahr Støre ville aldri gitt Fredsprisen til Liu Xiaobo.

Wall Street er ikke noe bedre. Men Washington er ikke Kreml og Beijing. I Russland og Kina er det regimene som handler og maksimaliserer profitt og makt. Den føderale regjering, USA som supermakt, handler om mer enn makt og penger. Det handler om opprettholdelsen av the liberal order. Men dette vet ikke menneskene om som nyter godt av Pax Americana.

At ordet liberal har fått et bad name skyldes delvis at en bestemt type liberale ikke føler noen takknemlighet overfor systemet som gir dem trygghet og levebrød, men tvert imot angriper det ved enhver anledning.

Battle of Ideas hadde invitert en Wendy Kaminer, som i programmet omtales som «writer on law, liberty, feminism, religion and popular culture and author of Worst Instincts: cowards, conformity and the ACLU.»

Når noen åpner med ordene National Security State, så er det et dårlig tegn. Spørsmålet er: hvor langt er vedkommende villig til å gå i svartmalingen av USA? Kaminer gikk ganske langt. Hun sa det ikke gikk an å snakke om trust i USA, for den fantes ikke. I stedet er landet i en tilstand der man tror alt og samtidig ingenting. Hva skal man si om et land der 20 prosent tror Obama er muslim? USA er et land der fakta ikke betyr noe, for de som har makt konstruerer fakta, og folk tror dem. USA er ikke et land som «is losing trust, but is losing its reason», sa Kaminer.

Det er spesielt at Battle of Ideas kan finne på å invitere en person med slike synspunkter til å representere USA. Det er et tegn på middelmådighet og provinsialisme. USA er for viktig og har for mange dyktige intellektuelle til det. Her har man gjort et dårlig valg. Dette er den type ekstremisme som ødelegger parametrene for debatten, fordi synspunktene aksepteres som innenfor fornuftig samtale. Det er de ikke, men man later som. Dermed har man introdusert en type hykleri og intellektuell uredelighet i en aktuell situasjon. Hva er da vitsen med å diskutere tillit? Når tilliten misbrukes fra podiet?

Denne radikal chic fra talerstolen er vel kjent fra debatter i alle vestlige land. De har bidratt til å ødelegge tilliten feks. til organisasjoner som Amnesty International. Eller for å ta et aktuelt eksempel: Flyktningehjelpen, som fikk årets TV-aksjon. Leder Elisabeth Rasmussen sa i et intervju med Dagsavisen for et par uker siden at ISAF-soldater i Afghanistan ikke skulle hjelpe sivile, selv der hvor de trengte hjelp. Tidligere har hjelpearbeidere kritisert rolleblanding: at hjelpearbeidere får beskyttelse av militære. Rasmussen tok det et langt skritt videre: selv om soldatene ser en kritisk situasjon eller alvorlig problem skal de ikke gjøre noe, men varsle hjelpearbeidere. Dette er ekstreme synspunkt, og representerer et brudd på humanitetens lover, og det kommer fra en leder av en humanitær organisasjon.

Men det kommer fra en på innsiden, og da aksepteres det uten motforestillinger. Dette handler også om tillit og misbruk av tillit. Hvorfor skal tillit kun være noe man bebreider politikere og finansfolk for? Hvorfor ikke «de gode», mennesker med riktige yrker – kulturarbeidere, hjelpeorganisasjoner, menneskerettsindustrien, forskere – går stort sett fri? Hvorfor legges ikke de under lupen?

I stedet skal vi mobiliseres med en barrage av en TV-aksjon, og det gir en bismak, som av propaganda. Igjen er vi tilbake til pengene. Det er bare de som betyr noe, at Flyktninghjelpen får mest mulig. Men det handler om noe mye mer. Og det handler om tillit.

Da jeg oppdaget at det var Rasmussen som fikk pengene følte jeg meg snytt. Jeg stoler ikke på et menneske med slike meninger. Slik jeg etterhvert heller ikke stoler på Petter Eide eller Jon Peder Egenæs i Amnesty. De har forspilt tilliten litt for mange ganger.

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-

Les også