Kommentar

Aftenposten utlyste en ny kronikkonkurranse for å få frem nye, unge stemmer. Tema skulle være Det nye Norge. Juryen består av avisens tungvektere: debattredaktør Knut Olav Åmås, A-magasinredaktør Kjersti Løken Stavrum og politisk redaktør Harald Stanghelle. Når førsteprisen går til en person som har markert seg som motstander av det åpne samfunn, med navngitte angrep på avisens egne journalister, må man lure på hva som foregår.

Kronikør Mohammad Usman Rana har utmerket seg i en årrekke ved personlige og perfide angrep mot alle som forsøker å bygge broer og modernisere islam og forstå hva det vil si å leve i et moderne samfunn. Argumentasjonen er forutsigbar, konvensjonell islamisme – uten en eneste original, personlig tanke. Man har hørt det samme hundre ganger før. Som alle fanatikere lirer han av seg et standardisert budskap. Det er tilpasset en norsk offentlighet, på lissom: en jamring over at de religiøse har så dårlige kår. Rana skyver de kristne foran seg, og gråter krokodilletårer over at Oslo-biskop Kvarme fikk så hard medfart for sin motstand mot homofile prester. Det er så slapt fremført at man må være mer enn enfoldig for å tro på hykleriet.

Åmås er selv åpen homofil. Hvilken skjebne tror han han hadde fått hvis Rana hadde fått omsatt sine «verdier»? Toleranse er vel og bra, men toleranse for folk som vil utslette en? Åmås bør lese kronikken en gang til og se seg selv i speilet. Kan han leve med dette?

Islamistene er en egen type mennesker. De er sjeldent usympatiske. Argumentasjonen er sirkulær. Den går aldri inn på samfunnets premisser, men setter sine egne, som alle totalitære bevegelser. Å publisere og honorere slike synspunkter i et mangfoldsår, er ikke bare å spytte på integreringen, det er å hundse alle de muslimer som forsøker å come to terms med sin identitet som menneske og muslim i Vesten. Jeg vil ikke en gang nevne homofile.

Nå vil sikkert de pene og pyntlige i tante Aftenposten si at det er undertegnede som mangler proporsjoner og vurderingsevne. Men innerst inne vet også de at det Rana står for er uhyggelig. Han svinger den svøpen som hver dag rammer folk som utsettes for islamistenes terror.

Utpressing

Rana er ikke dum. Han spiller på sosiale koder. Den dårlige samvittigheten er ett kort for alle anledninger. Han skyver de kristne foran seg. Det lyder tilforlatelig. Men det intellektuelle nivået er på et lavmål. Rana påstår at menneskerettighetene er uten moral, de er relativistiske. Pinlig.

I det hele tatt er det i den norske offentlighet generelt sterke antipatier mot livssyn som fremholder at det eksisterer en sannhet som bestemmer rett og galt, hvilket er i strid med den rådende relativismens konsepter som avslår en slik sannhets tilværelse. Den eneste referanserammen i det moderne Norge ser ut til å være menneskerettighetene når spørsmål om rett og galt oppstår.

Men menneskerettighetsekspert og professor Mary Ann Glendon ved Harvard Law School fastslår at denne referanserammen er høyst problematisk, ettersom menneskerettighetene ikke defineres objektivt. Menneskerettighetene ble utarbeidet etter annen verdenskrig med den hensikt at det skulle være noen apolitiske og naturlige lover som var hevet over demokratiet, slik at overgrep og irrasjonalitet kunne unngås.

Dette er ubehjelpelig: «ikke defineres objektivt»? «apolitiske og naturlige lover hevet over demokratiet»? Men den som kjenner Ranas agenda vet hva det betyr: islamister godkjenner ikke Menneskerettighetserklæringen fordi den bygger på menneskeskapte lover, mens han vil at Allah skal stå over loven. Derfor vedtok de muslimske land sin egen menneskerettighetserklæring i Kairo, hvor det står at sharia står over MR.

Utpressing er blitt islamistenes metode: «krenkelsen» er opphøyet til politisk våpen. Rana hevder at de som vil reformere islam, mottar hyllest. Men de er relativister! De som står for sannhet, og faste verdier, blir uglesett og utsatt for hersketeknikkker, påstår han, som har klippekort til avisspaltene.

Rana diskrediterer stemmer som forsøker å være korrektiv. Sara Azmeh Rasmussen er selvfølgelig en fiende som må nøytraliseres. Han nevner interessant nok Aftenpostens egen journlist, Halvor Tjønn, som kalles «tendensiøs», og sosialantropolog Unni Wikan. Ingen av dem besitter de nødvendige kvalifikasjoner til å uttale seg om hva islam bør være. For det:

behøves adekvat akademisk pondus innenfor islamsk vitenskap og troverdig bekjennelse til islamsk lære for å bidra til tolkning av teologien.

Troverdig bekjennelse! Merk det. Ikke bare bekjennelse, men «troverdig», dvs utstedt av autoriserte, folk som mener det samme som Rana.

Ranas kronikk er et knallhardt svar: Først har det norske samfunn kastrert kristendommen og kirken, slik at de ikke lenger tør mene det som Bibelen sier. Nå vil de samme kreftene av akademikere og frafalne muslimer gjøre det samme med islam!

Fremveksten av lignende krefter – bestående av mediepersoner, politikere og eksmuslimer – som sikter å omdefinere islamsk teologi, er også betydelig. Den ultimate målsetting er å slipe bort islams profil som en komplett livsstil for muslimer og redusere religionen til et semi-sekulært, relativistisk og kulturelt budskap.

Her avslører Rana sitt sanne ærend. En åpen og ærlig sjel vil si at du må gjerne ha din oppfatning av min religion, men jeg mener noe annet. Det eksisterer ulike strømninger innen kristendom og jødedom. Stort sett lar de hverandre i fred. Men det gjør ikke islamister. De forlanger full kontroll, og befinner seg i krig. Derfor må de fortegne målsetningen til ærlige personer som vil modernisere islam, og kulturfolk som arbeider med det samme: De ønsker å redusere islam til «et semi-sekulært, relatvistisk og kulturelt budskap». Med disse ordene får Rana sagt mye om sitt syn på det moderne, åpne samfunn. Det er utelukkende negative karakteristikker. Relativisme er så mangt. noe er positivt. Det kommer an på sammenhengen. Men Rana bryr seg ikke om sannheten. Han er kun ute etter å skape negative assosiasjoner. Omtrent som Putins propagandamaskin som hefter ordet «gay» til alle politiske motstandere de vil knuse.

Slik er den islamistiske agendaen. Vi kjenner lusa veldig godt på gangen vi som var med på maoismen og venstreradikalismen på 60 -70-tallet. Aftenposten var en skarp kritiker den gangen, men er nå plutselig blitt blind. Hva kan det komme av? Selvlobotomering? Alle med en viss kunnskap, og det har både Åmås og Stanghelle, burde kunne dekode Ranas budskap og se det for hva det er – en brannfakkel mot det åpne samfunn. Det velger redaktørene å honorere i Mangfoldsåret.

Hvilket signal ønsker redaktørene å sende – til majoritet og minoriteter? Mange vanlige og kritiske muslimer, blir redde.

Den sekulære ekstremismen

ET ENSRETTET NORGE. Det moderne norske samfunn er i økende grad preget av sekulær ensretting. For at pluralismen skal ivaretas, må degraderingen av troende mennesker opphøre.
MOHAMMAD USMAN RANA,
Legestudent, Universitetet i Oslo

Les også

-
-
-