img_3308

Bildet: Det sitter svært langt inne for Aftenposten å slå opp så sterke sex-karikaturer. Ærendet må ha kjentes viktig. Her skulle leserne få vite hva som fenger på sosiale medier. Her mobiliseres indignasjonen.

Aftenposten varter opp med fire sider Thomas Knarvik, anrettet av avisens egen redaktør, Harald Stanghelle. Det er ikke lagt skjul på noe, selv de sterkeste tegningene er slått stort opp. Her er det så visst ingen Muhammed-sensitivitet.

Aftenposten/Stanghelle satser åpenbart på at tegningene er så obskøne at de skal fylle leserne med vemmelse for Knarvik, for all fremtid. Men det er ikke sikkert Stanghelle får rett.

Ny smak

Aftenposten er i ferd med å dyrke frem en ny smak for et nytt Norge. Avisen har tatt mål av seg til å være smaksdommer. Den omfavner de moderne muslimske jentene som tør å gå ut i samfunnet, ta utdannelse og være «med». Til gjengjeld lover Aftenposten å beskytte dem mot styggedom som gamle nordmenn og islam-kritikere som Document og rights.no.

ANNONSE

Stanghelle er derfor ute i et ærend. Det samme er NRK. VG kommer haltende etter. Dagbladet er på sotteseng. Kun strømmen av skattepenger skaper en illusjon om at dette er noe folk vil ha.

Lukten av islam

Red. leser Lars Akerhaugs Siste jul i Kairo, en fortelling om de kristne i Midtøsten. Kryssklipp denne med inntrykkene fra Michel Houellebecqs Underkastelse, og du begynner å kjenne en helt annen «smak»: Lukten av islamisme.

Når Akerhaug intervjuer salafister og Brorskaps-tilhengere i Kairo, hører man en helt egen double-talk: De vil være vennlige, overbærende, tolerante. Men bare så lenge islam er loven. De vil ha i både pose og sekk.

Det samme vil Stanghelle. Han vil beholde sin astendighet og samtidig myrde en kunstner. Han vil bli trodd på at han er for den kunstneriske frihet, før han går i gang med å slakte Knarvik.

Bit for bit

Man skal derfor dissekere Stanghelles ord omhyggelig for å se skinnhelligheten og merke kniven.

Vi er i ferd med å få et nytt samfunn, med en moral svært mange av oss vil betakke oss for. Det reproduserer det hykleriet, den korrupsjonen, kynismen og brutaliteten som Midtøsten er kjent for.

Ord betyr ingenting. De er bare Lego-klosser du kan bygge mye rart med: Relasjoner, gjøre tjenester, vise at du tilhører rett parti. Og ødelegge.

Stanghelle åpner med å forsikre at han ikke mener Knarviks tegninger skal forbys eller at feminister, muslimer, homofile, imamer og biskoper ikke skal kunne karikeres, om så på det groveste. Men Stanghelle blir «oppgitt over at så mange oppfører seg som om enhver kritikk av ytringer er identisk med et ønske om sensur».

Autorisasjon?

Stanghelle har fått med seg at Knarvik er blitt «stor». Ellers hadde ikke Aftenposten brukt fire sider på ham. Det skyldes sosiale medier, skriver Stanghelle, i det som nå er blitt en evinnelig klagesang. Det går ikke en dag uten artikler og innslag om fake news.

Denne jammeren har bare ett svar: For å ytre seg, må det kreves autorisasjon. Og gjett hvem som skal utstede den!

Deretter skrider Stanghelle til verket, og han spretter opp buken til Knarvik ved å hente frem antisemittismens historie. Han anfører Judith Vogt, som gjennom flere bøker dokumenterer antisemittiske karikaturer. Vogt var både opptatt av stereotypene før nazismen, hvordan nazismen tok dem videre, og (NB!) hvordan stereotypene har dukket opp i nyere tid, ikke minst i Midtøsten.

Vogt rakk å få med seg at venstresiden i sitt hat mot Israel lot antisemittiske karikaturer slippe igjennom. I dag ville hun vært opptatt av muslimers jødehat. Men dét får ikke Stanghelle seg til å se. Han skriver gjerne forordet til utstillingskatalogen til Håkon Gullvågs bilder av israelske stridsvogner pyntet med barnelik. Det er pene bilder. Gullvåg er en dyktig kunstner. Men blir de noe mindre hatefulle av den grunn?

gullvog.venstre-feltinnvasjon-copy1

Stanghelle later ikke til å ha reflektert over det som er et av tidens store tema: Kan ondskapen skjule seg bak politisk korrekte meninger?

Gullvågs bilder er et godt eksempel. Det samme gjelder den form for humanitet som føler at den har rett til å importere så mange «flyktninger» til Europa at nordmenn vil komme i mindretall en gang mellom 2050 og 2060.

Er det humanitet hvis man favoriserer visse folkegrupper på bekostning av den gruppen man selv tilhører? Ekstra merkelig blir det hvis den importerte gruppen har en kultur og religion som går ut på å underlegge seg omgivelsene.

Man tager hva man haver

Denne prosessen har pågått i flere tiår, og den har skutt fart. 2015 var en øyeåpner for mange. Man skulle tro at strømmen ville fått mange politikere til å slå på bremsene. I stedet gjorde de det motsatte. Angela Merkel ble som Moder Theresa: La de små barn komme til meg!

Vår verden fremsto som forrykt.

Har mediene noe språk for å beskrive det som foregår? Nei, de har ikke det. Ved hver eneste høytid er det nå en flyktningfamilie som preger forsiden på Aftenposten: – Se så flinke de er!

Mediene bruker mennesker som ikke aner hva de er med på. Det står med store bokstaver, og som en advarsel til nordmenn: – Du skal være god, du skal tenke og gjøre som oss.

Men slik fungerer ikke menneskehjertene. Det har ikke Stanghelle forstått.

Som Fanden spiser fluer

Knarvik er kunstner. Han forstår dissonansen. Han velger seg et krast billedspråk for å illustrere at noe er hakkende galt. Stanghelle forstår ikke dette språket. Han skjønner ikke bilder, han har bare meninger.

Når han reduserer Knarviks bilder til «meninger» forteller Stanghelle bare at han er en 68-er-autist. En som lever av meninger, og spiser dem, omtrent som en parasitt som lever av hudavfall.

2016 så to politiske jordskjelv som fortalt at 68-ernes verden har passert middagshøyden og er på full fart inn i skyggenes dal. Men Stanghelle tror de gamle triksene skal virke: rasisme, koblet med borgerlig gid-a-meg. Det minner litt om en gammel mann som «forsøker», men ikke «får det til».

Aksjonskunst

img_3306

Bildet: Jonas Gahr Støre liggende på kne foran en svart person med en stor penis, som omtaler seg selv som «nigger». Det er nok til å besvime. Politisk korrekthet er et merkelig psykisk fenomen. All den grenseløshet man ellers kjemper for, er med ett slag forsvunnet, og i stedet inntrer tankesperrer: Ord som nigger kan ikke brukes satirisk. Ord har bare én betydning. Som kjent driver PK-folket historisk opprydning. Det blir nok spennende å være kunstner når de er ferdige.

Stanghelle mener Knarvik driver med «aksjonskunst». At han bare tar frem fargestiftene når han ser noe hvor «budskapet passer til egne meninger».

Eller når den som skal karikeres tilhører fiendens flokk. Og nesten alltid med tegninger som har samme meningsinnhold.

Stanghelle underslår at Knarvik har utpekt seg en politisk-religiøs-kulturell klasse med bestemte kjennetegn som målgruppe: Han bruker sex som sjokkeffekt, siden sex i dag er helt avtabuisert, takket være den medieindustri Stanghelle har gjort karriere i.

Stanghelle forstår ikke de mest elementære ting om bilder: Hvis det ikke var noe morsomt med bildet av Basim Ghozlan som sodomiserer Mohammad Usman Rana, ville det ikke betydd noe i den uendelige billedstrømmen. Det ville dødd og blitt glemt.

Men når de har nådd utbredelse, er det fordi de treffer noe: Ikke minst imamenes og islamistenes syn på homosex. De kan diskutere om homofile kan få leve, Knarvik tegner dem som lærgutter. Hva er mest provoserende?

Stanghelle vil ikke ta fatt i det politiske, men forsøker å demonstrere at Knarvik kun lever av å fornærme og ydmyke folk. Hans provokasjoner er nedrige og brutale. En brutalitetens pionér, kaller Stanghelle ham.

Den gang objektene var andre

Men sorry! Så ødelagt er ikke folks smak at de kaster seg over Knarviks bilder fordi de kan gasse seg med analsex mellom imamer. Dette er for øvrig samme tradisjon som Finn Graff har tegnet prester og israelske ledere i – i Dagbladet, en avis Stanghelle kjenner godt.

Stanghelle har visst en gang, men det var da objektene var prester og en Ariel Sharon. Nå, når «objektene» er helt andre, har han «glemt». Stanghelle nekter for at det er noe potensial hos disse og utroper dem til ofre for en kynisk, brutal kunstner.

Han ser en kunst som «oser av forakt overfor alle som er uenige med kustneren selv.»

Der svingte Stanghelle umerkelig over på meningssporet, som om kunst har noe med meninger å gjøre!

I islams lune favn

Men dette er islamismens kjennetegn og territorium: meninger. Islam er doxa-trossetninger, rettslære. Du skal, du bør, du .

Hvor lunt det er å kunne hvile i dens favn! Det begynte med at Stanghelle var med på å utpeke Mohammad Usman Rana til vinner av Aftenpostens konkurranse for nye talenter. Rana er umiskjennelig islamist, nå i mental lusekofte, som norsk muslim. Men det er en norskhet der det norske er borte.

Stanghelle vanner hagen hvor disse nye talentene skal vokse frem. I denne hagen er Knarviks kunst som bilder fra helvete.

Islam er en slags permanent nevrose. Stanghelles 68-er-idealer er også i ferd med å gå ut på dato, og resultatene er tydelige. Han kan redde seg over i et nytt fellesskap som de kaller det nye Norge, men som i virkeligheten er ummah’en.

Akkurat som konversjonen til kommunismen for østeuropeiske intellektuelle etter krigen var en personlighetstransformasjon, er Stanghelles overgang til islamisme en forvandling som gjør at man ser verden på en annen måte. Der man støter på restene av en annen verden, utløses hysteri.

Skam

Han reagerer som en muslim når han provoseres av Ghozlan som sodomiserer Rana, eller Lars Gule som får en spermklyse sendt mot seg.

Med dét mener jeg at Stanghelle har entret det mentale landskap muslimer lever i, hvor kropp og sinn ikke er harmonisert og hvor det er visse sannheter om kroppen og dens lyster som man ikke tåler å se.

Islam kjenner ikke den kroppen som kristendommen kjenner og som vestlig sekularisering har gitt den totale frihet, også til å ødelegge seg selv.

Stanghelle er så uheldig å bli imotsagt av sin egen avis, for på påfølgende side har Vibeke Knoop Rachlin møtt Le Mondes tegner, Jean Plantu.

Han fikk større problemer i 2005, med en tegning på Twitter. En egyptisk journalist hadde sagt at en stringtruse og en burka var to ytterligheter som beskrev et kultursjokk. Plantus kultursjokk ble en kvinnerumpe i trange jeans og med en synlig stringtruse som noen streker senere ble en burka. For den ble han truet på livet.

jean-plantu-truse

jean-plantu-tangatruse

 

Hva er det som er så provoserende? Det er at Plantu brøt «sløret», som er islams tabu mot å tenke de assosiasjonene som den frie tanke gjør seg og det kunstneriske sinn billedlegger. Islam har tabuisert kropp, og kropp er per definisjon kvinnekroppen. Derfor blir kvinner påkledt. Den som våger å påvise de religiøse påbudene og samtidig sammenhengen mellom kjønn, sex og kvinnesyn, begår helligbrøde. De sammenhengene er ikke bare noe som ikke skal nevnes, de finnes ikke. Punktum. Den som sier noe annet, skal dø.

For mange kunstnere i Vesten har det vært et sjokk å oppdage denne Muren, som er absolutt.

Muslimer liker heller ikke å si at det er slik. Dessuten kan de ikke omtale tabuet, men beskriver det som forbud, og presenterer det som anstendighet. I motsetning til vestlig nakenhet.

Tabuet skal internaliseres.

Det er denne prosessen Stanghelles voldsomme angrep på Knarvik eksemplifiserer. Det handler ikke om ulike syn på kunstnerisk frihet, for hvis Stanghelle var den som en gang arbeidet i Dagbladet, ville han godt visst hva Knarvik holdt på med.

Han er heller ikke ute etter å beskytte Ghozlan og Ranas sosiale ansikt. Da ville han aldri funnet på å trykke tegningen.

Det handler om noe annet. Stanghelle har internalisert islams tabuer. De er for ham blitt selvskrevne. Utad kan han si at han fortsatt forsvarer den kunstneriske frihet og ytringsfriheten. Men det er bare ord. Jean Plantus tegning er uskyldig, sammenlignet med Knarviks brutale strek. Men de tar fatt i det samme. De tegner en sexy kvinnerumpe i en muslimsk kvinnes ansikt. Det er helligbrøde. Da truer du selve verdensaltet.

Da må du dø.

Stanghelle og Aftenposten har internalisert de islamske tabuene. Kunsten blir rett og slett utilgjengelig. Og hvis de møter den, utløser den en nevrotisk reaksjon.

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629