Kommentar

Rabbiner Joav Melchior kritiserte Aftenposten for å sette Håkon Gullvågs bilde The Flag på første side, og et like knallhardt bilde, Invasion Tritych, på forsiden av kulturdelen. Et blodstenkt israelsk flagg vaier i begge bilder over anonyme soldater og nakne palestinske ofre. Besudlingen av det nasjonale symbolet og anklagen om krigsforbrytelser er åpenbar.

Melchior mener bildene grenser til antisemittisme og demonisering. Derfor burde ikke avisen slått dem opp på en så fremtredende plass.

Disse bilder er så demoniserende at enhver saklig debatt forstummer uten mulighet for fred og forsoningstanker til å slå rot.

Nei, vi skal sannelig ikke tolke alt i lys av antisemittisme. Men ved et visst punkt tvinges vi til å trekke paralleller mellom erfart antisemittisme fra fortiden og det vi ser rundt oss i dagens virkelighet. Nå føler selv de mest moderate blant oss at denne grensen er overskredet.

Roller

Burde ikke avisen det? Har ikke leserne krav på å bli informert? Selvfølgelig, men her slår man voldsomt på stortrommen. Man ønsker å gjøre en sak ut av at to bilder er sensurert av det franske kultursenteret. Samtidig får man vist dem for hele offentligheten. Er det noe galt i det?

Ja, det er minst to alvorlige ankepunkter, som er forbundet med hverandre.

Aftenposten befinner seg i en delikat situasjon. Politisk allstedsnærværende redaktør Harald Stanghelle har skrevet forordet til katalogen for utstillingen, som har vært vist i Beirut og nå i Damaskus før den går videre til Amman. Aftenposten er dermed part i saken.

Det er også UD, siden ambassadene har deltatt i organiseringen av utstillingen. Det gjør saken spesiell.

Men det er ikke dette som er Melchiors ærend. Han reagerer på at jødenes nasjonalsymbol henges ut. (Hva slags virkemiddel?) Han bruker sterke ord. Melchior er moderat og vil gjerne stå på god fot med folk. Han legger seg nok ugjerne ut med Aftenposten. Men det gjør han.

Melchior har ett slående godt poeng, som setter Aftenposten i forlegenhet.

Hva hadde skjedd dersom Aftenposten hadde misbrukt et muslimsk symbol tilsvarende? Trykket et bilde hvor islam ble demonisert og vandalisert? Jeg ville protestert på det heftigste og lidd med mine muslimske brødre. Men mine symboler, min tro og min kulturelle integritet kan man tråkke på. La oss se det i øynene: Håkon Gullvågs kunst er et nøyaktig speilbilde av de mest krenkende av Muhammed-karikaturene. Så derfor: Kan vi vente oss en norsk delegasjon, tilskyndet av myndighetene og ledet av fremstående kirkeledere, som skal glatte over den skade som en uavhengig kunstner kan ha skapt, slik vi så i bakkant av offentliggjøringen av en faksimile av de danske karikaturene? Eller er terskelen så lav fordi det ikke medfører noen risiko å håne jøder?

Aftenposten tok kritikken fra Melchior så alvorlig at avisen svarte på lederplass (Forfeilet). Men det var en litt furten, flau leder. Den nevnte overhodet ikke den ømme tåen Melchior tråkket på:

Et kunstverk er ingen objektiv rapport. Og det aktuelle bildet uttrykker engasjement og fortvilelse. Da er det også klart at det provoserer.

Men det blir forfeilet å putte dette i bås med den uhygge og gift som antisemittismen representerer bare fordi det israelske statssymbol er i verkets sentrum.
Til ulike tider har ulike lands flagg vært brukt som samlingspunkt for å markere både støtte og avsky. Det amerikanske flagget er det beste eksempel. Israels flagg symboliserer både landets gjerninger og ugjerninger. Slik må også bruken av flagget som symbol på staten, tolkes.
Da skulle det bare mangle om ikke også en avis kan gjengi en slik protest – denne gang rettet mot staten Israel.

Aftenposten bruker ytringsfrihetsargumentet: Det skulle tatt seg ut at avisen ikke skulle forsvart den kunstneriske frihet! Ja, nettopp. Men hvorfor forsvarte ikke Aftenposten karikaturtegningene? Gjennom fem år har vi hørt de samme snusfornuftige betraktninger, om måtehold og forsiktighet, Aftenpostens varemerke til alle tider, også overfor nazismen, og nå overfor islam og islamismen.

Det er en akilleshæl Melchior her uforvarende har sparket bort i. Det finnes ingen symmetri. Aftenpostens forsvar for ytringsfriheten avhenger av hvem som blir hengt ut. Her har Melchior helt rett.

Men Melchior trekker selv gale konklusjoner. Han vil ha symmetri på gale premisser: slik Aftenposten var mot karikaturtegningene, bør de være mot Gullvågs maltraktering av det israelske flagget. Men der tar Melchior feil, og forkluderer debatten.

Håkon Gullvåg er i sin fulle rett til å male bilder av israelske soldater under David-stjernen, uansett hvor mye det smerter. De er ikke antisemittiske som bilder betraktet.

Men konteksten de inngår i er noe helt annet. Melchior blander de to.

Det er fordi bildene gjør sin rundreise i land der anti-israelisme ikke lar seg skille fra antisemittisme og i stater som er mer eller mindre politistater, dvs. uten ytringsfrihet, at dette er en alvorlig sak, for Gullvåg, Utenriksdepartementet og Aftenposten.

De sitter alle i glasshus.

Flemming Rose beskriver i sin bok Tavshedens tyranni et møte med Syrias mest kjente filmregissør, Najdat Anzour, som besøkte Danmark i 2010.

Han havde i 2007 lavet en tv-serie i 30 afsnit, ,»Verdens tag», med utgangspunkt i Mohammed-krisen. Jeg blev i serien fremstillet som en ukrainsk jøde med forbindelse til neokonservative kredse i USA og den israelske efterretningstjeneste Mossad. Ifølge Anzour stod jeg som en anden doktor Evil i spidsen for en sammensværgelse, som havde til formål at skabe en konfrontation mellom Vesten og den islamske verden, hvor de stakkels danskere var kommet i klemme. Da jeg fortalte ham at det var løgn fra ende til anden, forsvarede han sig med, at hans assistenter havde lavet en omfattende research på internettet. Deres vildfarelse baserede sig på den første biografiske artikel om mig på Wikipedia, hvor der stod, at jeg stammede fra Ukraina og var jøde. Den blev brugt af to profesjonelle antiimperialister til en længere artikel om mine jødiske aner og Mossads styring av Jyllands-Pstens redaktion. Artikkelen blev offentliggjort på internettet i 2006. Nogle muslimer var så besatte af deres had til Israel, at de var på evig jagt efter den jødiske forbindelse, når der skete ting, de ikke brød sig om. Man kunne se et forklarelsens skær brede sig over deres ansigt: aha, han er jøde, han har forbindelser til Israel, nu forstår vi, hvordan det hænger sammen.

Det er denne sammenheng Stanghelle og UD er dratt inn i, og Aftenposten som avis kompromitterer seg selv når de slår bildene opp under rop om sensur. Når noen står i Damaskus og snakker om sensur, får man en vond smak i munnen.

Aftenposten og UD lefler med, eller later som om de ikke ser, de sterke antisemittiske strømningene i den muslimske verden og hvordan politistatene benytter dem til sine formål.

Stanghelle og Jonas Gahr Støre hadde samme holdning til karikaturtegningene: De skulle ikke vises, såpass anstendighet måtte man da ha. Det var samme anstendighet som gjorde at Aftenposten advarte mot å gi Fredsprisen til Carl von Ossietzky i 1935. Ringen er sluttet.

Slik sett har Melchior god grunn for sine bange anelser.